Kronikk

Kronikk: Ingen ringer på døren og spør etter mitt barn

  • Anonym Mor
Mitt barn ble utestengt fra fellesskapet fra tidlig i første skoleår. Ingen voksne gjorde noe for å hjelpe elevene med å bryte sterke negative mønstre og posisjoner som har medvirket til denne ekskluderingen, skriver kronikkforfatteren.

Kampen mot mobbing vinnes ikke ved å trykke «like» på Facebook.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste ukene har det i mediene og på sosiale medier vært stort fokus på mobbing. Mange har kommentert og diskutert, og i flere norske byer har det vært fakkeltog mot mobbing.

Etter at saken om 13 år gamle Odin, som tok livet sitt, ble kjent, har mange engasjert seg. Noen har stått frem og fortalt om mobbingen de har vært utsatt for, og noen har til og med stått frem og fortalt at de har vært en mobber.

Fokuset på mobbing hjelper ikke mitt barn

Som mamma til et barn som har opplevd mobbing gjennom flere år, er jeg imidlertid like fortvilet som jeg har vært tidligere. Jeg kan ikke se at fokuset på mobbing der ute hjelper for mitt barns situasjon.

Og jeg innser at jeg nok ikke kan forvente at mange års ekskludering og trakassering plutselig skal være over.

Mitt barn har opplevd og opplever stadig mobbing.

Tidligere handlet det om å bli spyttet på, kalt for ting som ingen vil like å bli kalt, å bli sparket, å få negative kommentarer for omtrent alt h*n gjorde eller sa, å bli latterliggjort og å bli utestengt. Nå handler det mest om å bli utestengt.

Passer ikke å leke nå. En annen gang!

Fremdeles vanker det både latterliggjøring og en del kommentarer av negativ art. Mitt barn har siden h*n startet på skolen prøvd å få venner, ved å invitere noen med seg hjem, ved å spørre om å få komme på besøk til noen, og ved spørre om de skal være sammen.

Vi foreldre prøver å hjelpe ved å ringe og invitere eller ved å spørre om andres barn vil være sammen med mitt barn. Kun unntaksvis har vi fått napp, og noen har villet komme på et lite besøk.

Men stort sett passer det ikke, foreldrene eller barnet svarer at de er opptatt, de har andre planer og det passer ikke. Men en annen gang kan de jo sikkert leke sammen, det er bare å ta kontakt!

Jo da, vi prøver og prøver, men det hjelper ikke.

Vi inviterer på kino og kakebaking og pizza og spillekvelder, men det hjelper ikke.

Barnet har et sterkt ønske om å være sosial og å ha venner, og ringer selv rundt til barna i klassen og spør om de kan være sammen. Men svaret er alltid det samme: De kan ikke. Og mitt barn står fremdeles like alene i det sosiale.

Et veldig ensomt barn

Og barnet blir desperat etter å få venner blant jevnaldrende eller klassekamerater, og gjør hva som helst for å få innpass.

Klassekameratene ber mitt barn om å gjøre ting som de selv ikke vil gjøre og som de vet ikke er så lurt å gjøre, og mitt barn blir selvfølgelig syndebukk.

Så kan klassekameratene gå til de voksne på skolen og hjemme og fortelle om hvor rart mitt barn oppfører seg, og de får da aksept for at de ikke er sammen med mitt barn. For dette er jo ikke en grei oppførsel.

Og mitt barn er fremdeles et veldig ensomt barn.

Skolene skyver ansvaret fra seg

Vi har helt siden barnet gikk i første klasse på skolen tatt opp med skolen at barnet ikke har venner, og at vi er bekymret for det sosiale. De første årene fikk vi beskjed av skolen at det ikke var deres ansvar om barnet ikke hadde venner på fritiden, det måtte vi selv gjøre noe med.

Vi prøvde og prøvde. Selv om vi mente og fremdeles mener at skolen er den viktigste arenaen for barn å etablere vennskap.

Når vi rapporterte om helt klare episoder om mobbing til skolen, fikk vi blant annet beskjed om at «Dette faller ikke inn under vår definisjon av mobbing», og at det var vårt barns adferd som var skyld i mobbingen.

Skolen har vist lite ansvar for å ta tak i dette, og Fylkesmannen har vært inne i bildet. Vi måtte gjøre gjentatte henvendelser til skolen om å ta mobbingen og vårt barn på alvor, og det var ikke før Fylkesmannen henvendte seg direkte til skolen at de fattet et enkeltvedtak som sa at vårt barn ikke hadde et ivaretatt psykososialt skolemiljø.

Ville han ikke leve lenger?

Vår opplevelse er imidlertid at Fylkesmannen ikke har noen sanksjonsmulighet overfor skolen, og også i skolens redegjørelse til Fylkesmannen bagatelliseres mobbingen og den som mobbes får ansvaret. Dette er noe vi har sett i andre omtalte saker: At skolen både viser manglende evne og vilje til å gjøre noe med mobbingen.

For noen år siden ringte en av foreldrene til et annet barn i klassen til meg og sa at vedkommendes barn hadde blitt skremt av at mitt barn hadde sagt at hn ikke ville leve lenger.*

Jeg kjempet på den tiden en kamp mot skolen, og ville nødig være i krig mot foreldrene til mitt barns medelever også. Jeg hadde ingen mistanker om at mitt barn på dette tidspunkt skulle ha tanker om å avslutte livet, men kunne heller ikke redegjøre for det som mitt barn angivelig skulle ha sagt, til dette relativt fremmede mennesket. Jeg tenkte på å si at hvis mitt barn hadde slike tanker, så var jeg ikke i tvil om at det var mobbingen og ekskluderingen på skolen som var årsak til dette. Men jeg maktet det ikke. Jeg var for feig.

Jeg maktet ikke å gå til angrep på foreldrene til mitt barns medelever. Jeg kjempet for å bli tatt alvorlig av skolen, og jeg klarte ikke kampen mot de andre foreldre i klassen også.

Foreldrene vet hva som skjer

Årene er gått. Mitt barn ble utestengt fra fellesskapet fra tidlig i første skoleår. Ingen voksne gjorde noe for å hjelpe elevene med å bryte sterke negative mønstre og posisjoner som har medvirket til denne ekskluderingen.

Når skolen etter flere år gjør halvhjertede forsøk på å hjelpe mitt barn med å få innpass blant barna i klassen, nytter det ikke.

Barnet mitt er utestengt og stigmatisert, og situasjonen har dessverre ikke blitt vesentlig bedre.

Det er en kjent sak for foreldrene i klassen at mitt barn blir mobbet.

Mitt barn er blitt invitert i fødselsdager til medelever, men der stopper det. Ingen ringer på døren og spør etter mitt barn, ingen spør om h*n vil være med ut og leke, vil være med på kino, vil være med dem hjem etter skoletid eller om å få komme på besøk til mitt barn. Og høyst oppegående foreldre i klassen til mitt barn vet at mitt barn er ekskludert fra fellesskapet, men ingen ser det som sitt ansvar å gjøre noe.

Skolene må bidra med mer enn ord

Det er viktig at alle har fokus på mobbing og at alle gjør sitt for å få slutt på mobbingen. Lærere og skoleledere må ta barn som opplever mobbing alvorlig. Det er nødvendig at skolen både viser vilje og evne til å gripe fatt i dette, og gjøre noe som virkelig bidrar, ikke bare med fagre ord i sine handlingsplaner og i møtereferater.

Men de fleste foreldre kan også bidra.

Det er sterkt at slike historier som mobbingen om Odin kommer frem. Men det holder ikke å trykke «like» på Facebook eller gå i fakkeltog mot mobbing.

Dessverre.

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.

Les også:

Politisk redaktør Trine Eilertsen om mobbing:

Les også

Lærer Bjørndals metode er sørgelig aktuell

Iqra Mahboob:

Les også

«Snakket jeg, ble jeg bedt om å holde kjeft. Jeg ble kalt stygg, jeg ble ledd av, jeg ble fryst ut»

Katrine Svane:

  1. Les også

    «Barn vet de må være snille, men vet de egentlig hvor viktig det er?»

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    POLITIKK
    Publisert:

    SV kan gå med på å avlyse på elektrifisering av sokkelen. På én betingelse

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5