Kronikk

Slik vokste Sør-Korea ut av fattigdom | Knut Thonstad

  • Knut Thonstad
    Underdirektør i Norad
Sør-Korea prioriterte kraft til industrien, skriver kronikkforfatteren. Her er skipsverftet Hyundai Heavy Industries i Ulsan.

Sør-Korea er ett av få utviklingsland som har gått fra fattigdom til velstand.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sør-Korea arrangerer nå sitt andre OL og har en levestandard på linje med Spania.

Dette er et land som etter Koreakrigen i 1950 til 1953 hadde store menneskelige tap og lå i ruiner.

I 1960 hadde landet et inntektsnivå på linje med Afrika sør for Sahara. På under 60 år er bruttonasjonalproduktet pr. innbygger blitt 25 ganger større.

Hvordan har Sør-Korea fått til dette?

Svaret ligger i en vellykket kombinasjon av økonomisk politikk og gunstige historiske og geografiske forutsetninger.

Les også

Lederne i Nord- og Sør-Korea håper å møtes i Pyongyang. Det skaper et stort problem for Donald Trump.

Jordreformen var viktig

Kort etter 2. verdenskrig drev USA gjennom jordreform i Japan. Målet var å fjerne landeierklassen som et arnested for militarisme og demme opp for radikale bondebevegelser.

Reformen ble modell for Sør-Korea.

Reformen, som gjorde leilendinger til selveiere, ble gjennomført kort tid før Koreakrigen brøt ut. Den ble lenge sett på som lite vellykket. Bøndene måtte betale en del for jorden og satt tilbake med gjeld, og matvareprisene var lave på grunn av amerikansk matvarebistand etter krigen.

Senere er oppfatningen endret. Reformen økte inntektene til de 80 prosent fattigste bøndene med 30–40 prosent. Reformen økte også produktiviteten i landbruket.

Allerede i 1970 var kaloriinntaket pr. innbygger over 30 prosent høyere enn i Afrika sør for Sahara. Fattigdom og underernæring er en viktig årsak til manglende skolesatsing og resultater i utviklingsland.

Jordreformen, som ga familiejordbruk og redusert fattigdom på landsbygda, var viktig for satsingen på utdanning i Sør-Korea.

Knut Thonstad.

Bistand var viktig for Sør-Korea i gjenoppbyggingen og som grunnlag for den senere suksessen. USA bidro til å holde Sør-Korea økonomisk flytende og finansierte nær 70 prosent av importen fra 1953 til 1962.

Bistand var viktig helt inn på 1970-tallet.

Satset på arbeidsintensiv industri

Sør-Korea fulgte først samme strategi som andre utviklingsland, med stor vekt på å erstatte import av industrivarer med egenproduksjon.

Mange land hadde fremgang med dette. Men hjemmemarkedet var ofte for lite til å utnytte stordriftsfordeler i produksjonen. Bedrifter brukte ofte mye kapital i forhold til arbeidskraft, selv om kapitalen var knapp. Mangel på konkurranse ga også ineffektivitet. Mange bedrifter hadde store tap, men overlevde med sugerør inn i statskassen.

I Latin-Amerika og Afrika bidro høy gjeld til å fremtvinge en sjokkartet åpning av økonomien på 1980-tallet.

Les også

Bistand bør ikke være et fristed der politikere kan bruke store penger på det som passer dem | Per Ø. Grimstad og Tom Vraalsen

Regimet som tok makten i Sør-Korea i 1961 prioriterte en annen strategi: vekst i arbeidsintensiv industri-eksport. Samtidig fortsatte det å beskytte hjemmemarkedet.

I Sør-Korea var samlet eksport bare 2,6 prosent av BNP i 1960. Allerede i 1980 var eksportvolumet 100 ganger høyere enn i 1960. Den arbeidsintensive eksporten finansierte import av investeringsvarer som Sør-Korea ikke produserte selv.

Vellykket industrialisering er en svært effektiv strategi, fordi produktiviteten i industri normalt er mye høyere enn i andre næringer. Sør-Korea lyktes i raskt å flytte arbeidskraft inn i industrien og fikk betydelig gevinst i form av økt økonomisk vekst.

Prioriterte kraft til industrien

Sør-Korea prioriterte kraft til industrien og forsyningssikkerhet. Mellom 80 og 90 prosent av kraftproduksjonen gikk, og går fortsatt, til næringslivet.

Høy inntektsvekst og gode statsfinanser sikret også utbygging av kraft til husholdningene. Kraftproduksjonen økte lenge med over 10 prosent årlig.

Til sammenligning har Sør-Asia og Afrika prioritert subsidiert strøm til husholdningene. Dette har gitt store underskudd i kraftselskapene og bremset kraftutbyggingen. Det er dårlig forsyningssikkerhet, og mye av næringslivet har derfor egne strømgeneratorer. Kraftproduksjonen har økt bare litt raskere enn befolkningen.

Myeongdong-distriktet i Seoul.

Færre barn ga raskere utvikling

I 1960 fikk kvinner i Sør-Korea i gjennomsnitt seks barn, og befolkningsveksten var tre prosent årlig. Det var også høy arbeidsløshet. Et stort familieplanleggingsprogram, et av de første i et utviklingsland, startet i 1961. Det ble spesielt satset på informasjon og prevensjonstilbud på landsbygda.

Økt utdanning for kvinner, økonomisk og sosial utvikling og familieplanlegging ga rask nedgang i antall barn pr. kvinne. Tidlig på 1980-tallet var antall barn pr. kvinne nede i litt over to barn.

Nedgangen i barnetallet økte sparingen i husholdningene og var et bidrag til at Sør-Korea gikk fra å være avhengig av bistand og lån, til å kunne finansiere investeringene selv.

Jordreformen økte etterspørselen etter utdanning fra befolkningen. Industrien krevde fagarbeidere og ingeniører. Bevilgninger til utdanning økte. Nedgangen i antall barn pr. kvinne ga rom for en kraftig økning i ressurser pr. elev.

Samtidig bidro god ernæring til gode skolereresultater. Utdanningsnivået i Sør-Korea har lenge ligget over andre land med samme inntektsnivå, og målt ved tester som PISA, er kvaliteten på utdanningen også blitt høy. Dette har fremmet den økonomisk veksten.

Suksessen har også viktige historiske og geografiske årsaker. Korea har i hundrevis av år hatt kongeriker som har bidratt til felles historie, språk, skrift, styringskultur og integrering av befolkningen. Beliggenheten ved havet legger godt til rette for handel.

Viktige lærdommer

Sør-Korea er et av få utviklingsland som har gått fra fattigdom til velstand.

Landet ble medlem av OECD i 1996 og ble i 2010 med i gruppen av OECD-land som har forpliktet seg til å gi betydelig utviklingsbistand.

Den store suksessen har mye å gjøre med landets spesielle forutsetninger, men gir også viktige lærdommer både til bistandsgivere og utviklingsland om hvordan et land kan vokse ut av fattigdom.

Flere utviklingsland i Asia og Afrika bruker erfaringene fra Sør-Korea til å oppnå raskere økonomisk utvikling.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Bistand
  2. Sør-Korea
  3. Industri
  4. Næringsliv
  5. Fattigdom