Kronikk

Pakistan elsker Taliban

  • Bilal Rana

To selvmordsbombere drepte 85 mennesker i et angrep mot kristne nord i Pakistan i september. Religiøs ekstremisme må bekjempes, skriver innleggsforfatteren. NTB Scanpix

Kampen mot Taliban kan kun vinnes på ideologisk plan, mener Bilal Rana.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ser man på nyhetsbildet nå om dagen, kan man få følelsen av at kun dårlige nyheter kommer fra Pakistan. Landet, som er et offer for ødeleggende islamsk jihad av hjemlige terrorister, blir bare svakere og mer ustabilt for hver dag som går.

Pakistansk Taliban latterliggjør gang på gang den mektige hæren og de svake sivile myndighetene. Kaoset i det notorisk voldelige Pakistan kan forklares av todeltheten mellom kjærlighet og hat. Kjærligheten er en veldig sterk konstruksjon i menneskets følelsesregister – det kan flytte fjell, det kan forandre liv, men når det rettes gal vei kan det bli til hat og ta liv like raskt.

Jeg ble født i Pakistan og har bodd der i 30 år. Nå ser jeg landet mitt bli forvandlet til tilholdssted for monstre. Dette mener jeg er et tema som alle pakistanere skal kunne snakke om uten problemer.

Lett å bli forført

Mange tror at pakistanere, spesielt det såkalte moderate flertallet, er redde for noen tusen våpenbærende Mujahideens (hellige islamske krigere) for TTP (Tehreekay Taliban Pakistan). De aller fleste er imidlertid ikke redde, men benekter i stedet at terroristene i det hele tatt finnes.

Et sterkt flertall ser dem fremdeles som hellige krigere, og de beklager på krigernes vegne de voldelige handlingene ved å skylde på andre land. TTP er afghansk Talibans avgreining i Pakistan, og viser seg å være den største trusselen mot det allerede ustabile landet.

Skulle man sitte i gatene i Lahore med et deilig tradisjonelt pakistansk måltid, kan man lett bli forført av de rådende konspirasjonsteoriene om en usynlig styrende hånd fra et fremmed land.

Allmennheten synes generelt å bekymre seg mer om sine egne daglige problemer, og i så måte har de ingenting å gjøre med de blodige terrorepisodene. Etter å ha snakket med venner, familie og kolleger, mener jeg likevel saken ikke er så enkel.

Islamistisk opprør i nordlige Pakistan har riktig nok tiltatt i styrke etter den amerikanske invasjonen av Afghanistan og den såkalte krigen mot terror. Tilbøyeligheten til religiøs ekstremisme er imidlertid en del av pakistansk kultur.

Arrogante og ufølsomme

Det er blitt sagt og skrevet mye om nykonservative og nyliberale i Washington og deres krigsstrategier i Pakistan og Afghanistan. Jeg er mer interessert i et spørsmål jeg selv ofte stiller: Hva er galt med mitt land og mine landsmenn? Hvorfor er vi i ferd med å bli et så blodig land?

Høytstående militære offiserer helt opp til generaler blir drept av Taliban, og sistnevnte tar med stolthet på seg ansvaret. Samtidig har den nåværende, høyreorienterte regjeringen i Pakistan, som hånes av de liberale for å være pro-Taliban, tilbudt forhandlinger og fred med terroristene.

Les også

Mange drept i eksplosjon på buss i Pakistan

Nå nylig ble det økonomisk og sosialt aktverdige kristne samfunnet utsatt for et dobbelt selvmordsangrep utført av muslimske ekstremister. Taliban begynner å bli arrogante og ufølsomme. De anser ikke-talibanske pakistanere som apostater (apostasi er frafall fra religionen, red.anm.), og ifølge deres religiøse overbevisning skal en apostat drepes.Der en vantro eller ikke-muslim kun kan drepes i krig eller om han utgjør en trussel, kan apostater myrdes til enhver tid og med enhver metode. Mens Taliban selv etter de høyeste estimatene utgjør mellom 25 000 og 50 000, har de tatt livet av mer enn 50 000 pakistanere i angrep innenfor landets grenser.

Pakistan, med en befolkning på mer enn 200 millioner og en hær på nesten en million inkludert reservestyrkene, bønnfaller disse religiøse ekstremistene om nåde.

Ideologisk selvmord

Så hvordan kan en så liten andel av befolkningen få en mektig krigsmaskin og en nyvalgt sivil regjering med såpass stort flertall til å knele? Ganske enkelt fordi vi elsker Taliban. Uansett hva de gjør har vi en uforbeholden kjærlighet til dem.

De bruker de samme argumentene som visse pakistanske akademikere bruker for å rettferdiggjøre forfølgelsen av minoriteter som shiamuslimer, ahmadimuslimer og kristne.

Les også

Opp mot 100 drept i selvmordsaksjoner i Pakistan

Pakistanere legger skylden på alt og alle, og ignorerer totalt elefanten i rommet: Vår kjærlighet til vold i religionens navn.Pakistanere legger skylden på alt og alle, og ignorerer totalt elefanten i rommet: Vår kjærlighet til vold i religionens navn. Pakistan slapp nylig fri den afghantalibanske nestkommanderende, like etter at Taliban hadde tatt livet av en av hærens generaler. Hva kan det skyldes annet enn ren kjærlighet?

Pakistan er klare til å begå selvmord, men ikke til å skade dets elsker, Taliban. Fra gatene, via høyt rankede militære offiserer og helt opp til formannen i det politiske partiet PTI (Pakistan Tehreekay Insaaf), som styrer den mest voldsrammede provinsen i Pakistan, kan man finne tonnevis av Taliban-sympatisører.

Den pakistanske staten bruker religionen som ideologi for integrering i et ellers etnisk delt samfunn. Denne strategien har blitt regnet som løsningen på alle problemer.

Hellig krig ble et fag

Mange pakistanere begynner historien om religiøs ekstremisme fra den islamistiske generalen Zia-ul-Haq og krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan, men denne historien starter ikke her.

Like etter en to år lang deling av subkontinentet i 1949, vedtok Pakistan å forene religion og stat i grunnloven. Denne miksen av nasjonalisme og religion er blitt brukt av alle nevneverdige ledere siden da.

Les også

Malala prisbelønt av norsk-pakistanere

Den såkalte «folkets leder», Zulfiqar Ali Bhutto, erklærte ahmadimuslimer for ikke-muslimer i nok et mislykket forsøk på å forene nasjonen basert på hat mot en minoritet. Den militære diktatoren som hengte Bhutto for å overta makten, tok imidlertid religiøs ekstremisme til et helt nytt nivå. Hans ikke fullt så hellige allianse med CIA i kampen mot Russland i Afghanistan, og hans introduksjon av strenge sharia— og blasfemilover forvandlet Pakistan til et pro-ekstremistisk samfunn.Hellig krig ble et fag både i normale og religiøse skoler. En hel generasjon pakistanere ble indoktrinert med en miks av religiøs ekstremisme, sektmedlemmer og jihadister. Sterkt troende og lite utdannede som pakistanere generelt var, responderte de godt på eksperimentet.

Skyteskiver

Pakistan opprettholdt sin innflytelse i Afghanistan etter Sovjets tilbaketrekning, og disse skyggehærene av religiøse fanatikere, for det meste produktet av religiøse skoler, ble brukt mot Afghanistan og India.

Et øyeblikk trodde vi at vi kunne gjøre hva som helst, og fremdeles komme fra det som en nasjon. Dette Frankenstein-monsteret har imidlertid endelig gått løs på sin skaper. Det gjelder både metaforisk og bokstavelig talt, idet den samme mannen som har trent opp Taliban, mest kjent som Oberst Imam (Lederen) av den pakistanske hæren, ble kidnappet og drept av Taliban, og hans død ble filmet og distribuert.

Det burde ha vært en øyeåpner for mange Taliban-sympatisører. Likevel virker det som de fleste pakistanere beholder sin irrasjonelle og betingelsesløse kjærlighet for Taliban. Mange ser dem som ekte jihadister, den typen personer man opphøyer som de beste blant folket.

Selv etter å ha blitt gjort til skyteskiver for Taliban rekker pakistanske politiske partier ut sin hånd i forsoning. Vi er klare til å begå selvmord i vår kjærlighet til dem, for hva kan vel være bedre enn å bli drept av vår egen elsker i dette syke forholdet.

Taliban er ikke alene i Pakistan, de er ikke egentlig i mindretall. De har en hel generasjons tankemønster til sitt forsvar. Ingen tør å snakke om den religiøse ekstremismen som er plantet i grunnloven.

Det virkelige monsteret finner vi i speilet. Taliban er toppen av isfjellet av den ekstremismen som har blitt injisert i pakistanere gjennom generasjoner.

Fienden finnes i hodet

Frykten for konfrontasjoner med Taliban er ikke en indikasjon på hvor mektige de er – det er basert på frykten for å gå imot islamske krigere. I flere tiår har disse gangsterterroristene vært yndet av et stort flertall i Pakistan.

Vi er som en nasjon fremdeles i en tilstand av benektelse. Vi peker ut fiender overalt, fra Washington via Tel Aviv til New Dehli, men vi ignorerer fienden blant oss.

Vår virkelige fiende finnes i hodene våre, og det er den religiøse ekstremismen. Drap og død i religionens navn, og det å finne en grunn til å dø så man raskt kan reise til himmelen, er kjerneproblemet.

Jeg mener politisk islam har utspilt sin rolle i Pakistan. Folk skal ikke tillates å manipulere religionen for å tjene voldelige handlinger. Pakistan bør på politisk nivå reversere bruken av religiøse ekstremister som strategiske ressurser.

De protalibanske og antistatlige kreftene må konfronteres. De religiøse skolene, madrassaene, bør kontrolleres ved å holde strengt oppsyn med radikaliseringen av ungdom. For å sette en stopper for massenes forvirring bør Pakistan bli en sekulær stat.

Vi må åpne øynene for den nye sannheten. Vi kan simpelthen ikke lenger leke med ilden uten å brenne oss.

Dommedagsscenario

Dette er den eneste måten å overvinne Taliban – det er en ideologisk krig. I motsatt fall vil hele Pakistan omformes til Nord-Waziristan (talibanstyrt fjellregion i Pakistan).

Dersom Taliban klarer å ta over Pakistan eller destabiliserer det nok til å kunne ta kontroll over den pakistanske krigsmaskinen, inkludert kjernefysiske våpen, har hele verden et dommedagsscenario foran seg.

Jeg håper vi aldri får se noe slik; lenge leve Pakistan, og lenge leve verdensfreden.

Teksten er oversatt av Aftenpostens journalist David Bach.

Kronikkforfatteren, Bilal Rana, er en pakistansk journalist som bor og jobber i Tyskland.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Afghanistans spinkle håp

  2. KOMMENTAR

    Trump prøver hardere linje overfor Pakistan og økt press mot Taliban. Få vil bli overrasket hvis heller ikke dette klaffer | Frank Rossavik

  3. VERDEN

    Militæret i Pakistan hardt ut mot dødsstraffen mot Musharraf

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Samtalene med Taliban må gjenopptas

  5. KRONIKK

    40 år med krig i Afghanistan har kostet tusen milliarder dollar og titusener av menneskeliv

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Pakistan trenger ro