Kronikk

Rasismen. Kjønnsrollene. Heltene som ikke alltid var helter. Vi må reevaluere historien vår. | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk
    Bjørn Stærk
    Spaltist og forfatter

Omkring 770 norske jøder ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz. Av disse var det bare 32 som overlevde. Foto: Matthias Schrader / AP / NTB scanpix

Alle land og personer bør ha en historiefortelling som løfter frem deres egne feil.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens jeg skrev om hvordan jeg har endret mening om debatter, plukket jeg frem en bok jeg skrev om ytringsfrihet for fem år siden for å se hvor langt jeg egentlig har flyttet meg. Jeg fant mye jeg var enig i, hvor jeg bare vektlegger ting annerledes.

Men jeg er blitt klart mindre liberal på de årene. Mer bevisst på hvor frihetsprinsippet bryter sammen.

Jeg fant ting jeg ikke står for lenger, og mye som manglet. Så jeg tok frem pennen og begynte å skrive kritiske kommentarer i margen. Ikke for å forkaste boken, bare forbedre den.

Bjørn Stærk er forfatter og skribent, og spaltist i Aftenposten. Foto: Thomas Sirland

De fleste endrer seg gjennom livet, men det skjer så sakte at man ikke tenker på det. Etter hvert blir den du var så fjern for deg at du ikke lenger forstår dem. Som skribent er jeg heldig: Jeg behøver bare å lese de gamle tekstene mine. Oi, det var sånn jeg tenkte!

Gradvis endring og justering

Jeg prøver å gjøre dette iblant. Ikke som en sånn selvransakelse hvor man plukker seg selv i stykker og lover å bli et nytt menneske. Så ille er jeg ikke. Bare være ærlig med meg selv om at jeg ikke alltid har valgt riktig. Ikke finne på unnskyldninger for alt.

Når jeg gjør dette ofte og gradvis, slipper jeg å ta de store bruddene. Det er først på avstand jeg ser at jøss, jeg har faktisk flyttet meg ganske langt fra den markedsliberale krigshauken jeg var i 2002.

Jeg tror det er sunt å reevaluere seg selv på denne måten. Litt om gangen, uten å tviholde på den man var, men også uten plutselig å bli frelst på noe nytt. Gradvis justering i møte med nye erfaringer. Jeg ville fått det tøft hvis jeg ikke var vant med å gjøre dette. Hvis jeg gikk rundt og forsvarte alle gamle sannheter. Gapet mellom selvbildet mitt og virkeligheten ville blitt større og større, og jeg ville ikke hatt noen sunn måte å bringe dem sammen på.

Alt du tror er sant, er under press

Det ville vært spesielt vanskelig i dette tiåret.

2010-årene er ikke tiden for de store krisene eller konfliktene. Det er mer en sånn periode hvor grunnen under føttene dine flytter seg. Alt du tar for gitt, alt du tror er sant, er under press hele tiden.

Tenk å måtte takle alt dette uten å gi seg selv lov til å endre mening. Hvis jeg skulle våkne hver dag til den nyeste innovasjonen innen krig og terrorisme, det nyeste urovekkende valgresultatet, den nyeste protestbevegelsen, den nyeste økokatastrofen, og bare tenke: Ja, dette bekrefter alt jeg har sagt og gjort!

Det er bedre, tror jeg, å la meg føle meg utilpass og forvirret. Koble ut. Reevaluere. Det er mulig å gjøre dette uten å bli en traumatisert ideologiveteran som har fått alle illusjoner ødelagt og ikke står for noe lenger.

Marte Michelets bok om Hjemmefronten og jødedeportasjonene har vakt stor debatt. Foto: Gyldendal

Vi må reevaluere historien vår

Det samme gjelder for historien vår. Vi må reevaluere den iblant. Se kritisk på hvem vi var, og være ærlige om det som ikke var bra. Ikke unnskylde alt.

Dette gjelder ikke minst for de periodene vi er mest stolte av, den gangen de folkene vi beundrer gjorde alle de store tingene sine. Vi må peke på det som ikke var bra. Ikke som en sånn selvransakelse hvor man plukker alt i stykker. Bare en ærlig reevaluering. Fordi forfedrene våre ikke var perfekte.

Hvis en slik reevaluering skal være ærlig, må den også ta tak i de ubehagelige tingene: Rasismen. Kjønnsrollene. Heltene som ikke alltid var helter.

I høst har Marte Michelet startet en debatt om hvorfor hjemmefronten ikke reddet de norske jødene under andre verdenskrig. Debatten har en historiefaglig side som jeg ikke skal blande meg inn i, om hva som skjedde og hvordan vi vet det. Men den handler også om hva vi vil med historien vår. Må vi absolutt lage riper i heltestatuene? Må vi måle dem mot vår egen standard? Må vi snakke om våre forfedres feil, når de andre var verre?

Mitt svar er ja. At Norge sendte 773 jøder til Tyskland for å bli myrdet, er en byrde vi ikke kan legge bort. Hvilken rolle spilte det brede, norske jødehatet, og kan det ha påvirket valgene hjemmefronten gjorde?

Jeg vet ikke svaret, men spørsmålet er riktig å stille.

Vi må snakke om vår byrde fordi den er vår. Alle land bør ha en historiefortelling som løfter frem deres egne feil.

Berlin, 10. november 1938. Krystallnatten er over, en fotgjenger stopper opp ved en jødisk, rasert butikk. Foto: NTB Scanpix arkiv

Politikk og forbrytelser blir tragedier og heltedåder

Dette er lettest å se utenfra. I november i fjor var jeg i Manchester under minnedagen for falne soldater, hvor alle går med røde valmuer på jakken. En fin dag som berører alle. Men det er noe som skurrer for meg når jeg ser krigsminnesmerker og markeringer i land som har mye krigshistorie: De reduserer politikk og forbrytelser til tragedier og heltedåder.

De fleste krigene britene har mistet soldater i, var mørke politiske hendelser som ikke burde skjedd, og hvor britene ofte hadde sin del av skylden. Hele imperiet var en enorm forbrytelse. Alle som døde for å bygge og beskytte det, døde for en ond sak. Under minnedagen reduseres alt dette til noe upolitisk og enkelt: En serie ufattelige tragedier som rammet våre heroiske forfedre.

Kan ikke folk få ha patriotismen sin i fred? Har det noe å si? Ja, fordi britene ikke har tatt et godt oppgjør med sine egne forbrytelser og feil som kolonimakt, og har derfor ikke lært av dem.

Det var lettere for tyskerne. Deres forbrytelser var så store at det var umulig å benekte dem. Alle tyske barn vokser opp med fortellingen om at deres forfedre deltok i en forbrytelse. Det gjør ikke britiske barn.

Britiske kongelige på Remembrance Day, minnedagen for falne soldater. Røde valmuer pryder landet. Foto: Gary Ramage / Reuters / NTB scanpix

Gapet mellom selvbilde og virkelighet

I Storbritannia slipper du fremdeles unna med å hevde at imperiet var en velsignelse for verden, en overraskende populær fortelling også i Norge. De har en tung jobb foran seg den dagen de skal redusere gapet mellom selvbilde og virkelighet.

Britene var ikke monstre. Ikke vi heller. Men alle land og personer bør ha sine egne feil fremst i minnet, for å lære. Og det er bedre å lære tidlig enn sent.
Hvis man venter for lenge, kan reevalueringen tas for langt og bli til selvpisking. Men for meg handler det om å se at vi er mennesker med nyanser av lyst og mørkt i oss. Ikke redusere fortiden til en kilde til stolthet.

Resultatet er ikke en historie uten helter og stolthet. Men kanskje vi finner noen andre helter, og andre øyeblikk å være stolte av.

Twitter: @bjoernstaerk

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Andre verdenskrig
  3. Krigshistorie
  4. Krigsminner

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  2. KRONIKK

    Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen

  3. KRONIKK

    Krigshistorien i ruiner etter én ny bok?

  4. HISTORIE

    Bildet av Michael Siegel var et forvarsel. Det norske jøder senere ble utsatt for, var langt verre.

  5. A-MAGASINET

    William Nygaard om attentatforsøket: «Å bli skutt er ingen prestasjon»

  6. A-MAGASINET

    «På flyet nå», skrev Karoline. Så ble det stille.