Kronikk

Renessansen skapte noe helt nytt av noe svært gammelt | Thomas Thiis- Evensen

Villa Rotunda av Andrea Palladio fra 1571 ligger i byen Vicenza midt mellom Venezia og Milano. I renessansen ble antikkens søyler og tempelgavler kopiert bevisst for å uttrykke makten til det nye handelsborgerskapet.

Arkitekturstilene avspeiler samfunnene gjennom tidene og deres like skiftende og holdninger og ideer. Hva med renessansen?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Renessansen som oppsto i Firenze på 13 -1400 tallet kan summeres i et utsagn, «kjenn deg selv».

Formuleringen var skrevet på et gresk tempel i Delfi og kan stå som en vignett for hele renessansens idéprogram:

Å skape noe helt nytt av noe svært gammelt.

Dette gamle var antikken, den gresk-romerske verden som falt sammen tusen år tidligere. Og det nye var å frigjøre mennesket til å gjøre bruk av alle sine evner. Antikkens holdninger ble selve middelet til å nå dette målet, alle dens uttrykk innen samfunn, kunst og kultur skulle «gjenfødes» etter middelalderen som de kalte for «mørketiden» mellom dem og den lysende antikken.
Og det var bare å forsyne seg: Forbildene lå spredt overalt i Italia i form av mektige ruiner og nedsunkne skulpturer og i klosterbibliotekene lå avskrifter av greske filosofer og romerske taler.

Fra kirkemakt til handelsmakt

Hva skyldtes denne tilsynelatende brå vekslingen fra middelalderens tro på «Gud i alt» til troen også på menneskets egenkraft? Hva hadde skjedd så kort tid etter at kirken og paven dominerte så fullstendig med sin Krist-makt vel hundre år før?

Tre faktorer kan forklare:

  1. Den ene var svartedauden, pesten som på slutten av 1340-årene raderte ut nær halvdelen av Europas befolkning. Det opplevdes som om den gamle tiden bokstavelig talt var gått i graven – noe nytt måtte komme.
  2. Det andre skyldtes forfall i kirken selv. Pavene kjeklet om jus, makt og paragrafer og lyste hverandre i bann. Dessuten var de etter hvert blitt mer som fyrster av en mektig pavestat enn nøysomme prester som prekte bot og bedring.
  3. Allikevel, viktigst for ideen om «kjenn deg selv», var fremveksten av byene. Gradvis, allerede fra 1100 – tallet oppsto de som en tredje samfunnsmakt som kilte seg effektivt inn mellom de gamle bastionene kirke og adel. Og maktbasen for de nye byene var handel, ikke kirkens krav til tro og underkastelse eller adelens statiske binding til jord og krig.

Å drive forretning krevde ambisjoner og smartness. Enhver var sin egen lykkes smed og langs handelsrutene over hav og kontinenter støtte kremmerne på fremmede kulturer som de snart oppdaget var like bra som det hjemlige.

Det ble innført banker, mynter og obligasjoner, unektelig mer praktisk enn å bære rundt på naturalia som i middelalderen.

Stolte kalte byene seg for frie republikker, av latinsk «det som angår folket».

Flere bystater ble styrt ved loddtrekning der de utvalgte satt i rådhus under kneisende tårn som konkurrerte med kirkenes spir og borgenes utsiktsposter.

Fra tro til selvsyn

Dette rundskuet med det driftige enkeltmennesket i sentrum ga seg utslag overalt i samfunnet når det gjaldt hvordan en selv, universet og naturen skulle forstås. Stikkordene var «se selv», «undersøk selv» og godta verden som den er – ikke slik den blir fortalt å skulle være.

I middelalderens troskart over verden lå Jerusalem i midten, og i universet lå jorden fast i sentrum.

Som i et speil ble tidens nye holdninger reflektert i kunsten og arkitekturen.

Nei, protesterte Galilei, det er solen som ligger i sentrum og jorden går rundt, for det har jeg sett i kikkerten. Og Columbus kom til Amerika uten å måtte navigere fra Israel.

Vitruv av Leonardo da Vinci,1487. Menneskekroppen tegner opp sirkelen og kvadraten som sentrum i et ordnet univers.

Tilsvarende er ikke menneskekroppen et abstrakt og hellig tempel, men består av blod og muskler og sener, sa Leonardo da Vinci etter å ha dissekert lik i hemmelighet. Samtidig som han konstruerte sykler, broer og fly etter å ha observert tyngdekraftens lover.

Og i 1517 sprakk hele romerkirken i to etter at Martin Luther påsto at enkeltmenneskets samvittighet var viktigere enn dogmene og at enhver kunne tolke Bibelen som de ville.

Fra abstraksjon til naturalisme

Som i et speil ble tidens nye holdninger reflektert i kunsten og arkitekturen. Malerne skiftet stil fra abstraksjon til naturalisme, fra katedralenes visjoner av himmelske vesener stilt mot skimrende gullbunn, til sanne mennesker av kjøtt og blod stilt inn i rom med dybde og perspektiv.

Nå satt jomfru Maria malt av Fra Angelico som en blyg ungpike med røde kinn og mottok en engel med samme fargesprakende vinger som de lokale fugleartene. Og hagen engelen kom fra var malt så botanisk korrekt at blomstene kunne vært hentet rett ut fra et herbarium.

Det samme skjedde i arkitekturen. Nå ble boligene for borgerne en like viktig arbeidsoppgave for arkitektene som kirkebyggene. Og bypalasser, villaer og kirker ble ikledd de samme gresk-romerske formene som på særlig tre vis skilte seg fra gotikkens himmelstormende idéprogram:

Nå skulle en bygning synliggjøre det fysiske ved sin egen oppbygning betone det horisontale i tråd med tyngdekraften og være logisk i tråd med geometriske prinsipper.

Fra det symbolske til det fysiske

Renessansens mest typiske signatur er søyleordenene. En søyles viktigste funksjon er å bære en horisontal bjelke og hvor tung vekten var skulle vises i søylens uttrykk for trykk.
Gotikkens søyler skulle derimot bare reflektere akselereringen nedenfra og ikke trykket ovenfra. Med sine ubrutte linjer opp mot spissbuene under taket skulle de være symboler på menneskets streben mot Gud. Nå ble søylen et bilde på mennesket selv og deres ulike fysiske bærevne:

Den doriske søylen med sin stutte høyde og bulende enkelhet var mannen som bar tyngst, den joniske som var høyere og med krøller på toppen var kvinnen som bar mindre, mens den korintiske søylen som var slankest og hadde en blomsterbukett på toppen, var ungjenta som bar minst.

Fra det vertikale til det horisontale

I høye fasader ble stigningen motvirket av lagdelte etasjebånd med bjelker og søyler der de nederste etasjene var doriske, de neste joniske og de øverste korintiske.

En bygning skulle ikke stige, men hvile i tråd med tyngdekraftens lover der sokkelen bar mest og toppen minst. Slik som de kubiske borgerpalassene i Firenze med fasader av svære råstein i første etasje, mindre og slette steiner i annen etasje og enkle pussflater i tredje. Alt avsluttet av en mektig horisontalgesims for riktig å understreke poenget. I middelalderen bodde byadelen i skyhøye tårn, den nye samfunnsmakten var «down to earth».

Fra det mystiske til det logiske

Middelalderens katedraler med sitt skimrende lys og lineære vertikaler skulle antyde det mystiske som først etter døden ble gjort klart og tydelig i møte med Gud i himmelen.

I renessansen skulle denne klarheten gjøres tilgjengelig allerede her nede ved at kirkebygget ble tolket som ren logikk i form av geometriske volumer og strenge symmetrier.

Idealet var sentralkirken der kube, syllinder og halvkuppel ble satt presist på hverandre over et likearmet kors og alle veggene ble rutet opp av bjelker og søyler på geledd. Og midt i dette ordnede universet befinner mennesket seg slik Leonardo da Vinci tegnet ham som en stående mann omgitt og definert av sirkelen og kvadratet.

Arven

Lik en brottsjø skyllet renessansens ideer over Europa, men selve kilden var arven fra middelalderen. For det som renessansens koryfeer kalte en «mørketid», var selve grotiden for dem selv:

Universitetene sprang ut av presteskolene, de romerske forfatterne lå bevart i klostrenes biblioteker og Frans av Assisi hadde allerede i høymiddelalderen prist naturen som den var.

Etter hvert skulle fascinasjonen for antikken også sluke middelalderens republikker: Italias gryende demokratier ble erstattet av eneveldige fyrstedømmer etter modell av det romerske keiserriket.

Men da står vi allerede på terskelen til barokken. En tid da den nye makten som lå i «kjenn deg selv», ble forbeholdt bare én: Kongen

Les mer om

  1. Kultur
  2. Arkitektur
  3. Leonardo da Vinci
  4. Republikk
  5. Kunst