Kronikk

Langsom saksbehandling i barnevoldssaker – en fare for barnets utvikling? | Knut Wester

  • Knut Wester
    Knut Wester
    professor emeritus i nevrokirurgi, Universitetet i Bergen

Tap av tidligkontakt mellom foreldre og barn kan antagelig ikke lenger kompenseres når barnet er kommet halvveis til skolealder. Slike saker sliter på familien over tid, og ikke sjelden ryker parforholdet mellom foreldrene. Da er barnet enda verre stilt, skriver Knut Wester. Foto: Unuchko Veronika / Shutterstock / NTB scanpix

Spedbarn kan bli frarøvet kritisk foreldrekontakt. Langsom saksbehandling kan gi alvorlige bivirkninger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne kronikken handler om at spedbarn, hvor det har vært mistanke om fysisk mishandling («filleristing»), ofte blir adskilt fra sine foreldre i årevis – selv der hvor foreldrene viser seg å være uskyldige.

Som pensjonist har jeg de siste årene – mer eller mindre tilfeldig – blitt involvert i seks saker som dreier seg om mulig fysisk mishandling av spedbarn, angivelig utført av foreldre. Se artikkel i Aftenposten lørdag 1. juli 2017 om filleristing, såkalt shaken baby syndrom (SBS).

Ikke i noen av disse sakene forelå det sikre bevis for at filleristing faktisk hadde funnet sted, og domstolene avsa til slutt dom i foreldrenes favør.

Dette gjelder både straffesaker og barnevernssaker. Mest sannsynlig har disse barna ikke vært utsatt for vold, men de har hatt en medfødt tilstand som disponerer for intrakraniale blødninger.

Knut Wester er professor emeritus ved Klinisk Institutt 1, Det Medisinske Fakultet, Universitetet i Bergen. Foto: Øystein V. Tveiten

Inntil nylig har to medisinske funn (blod mellom hjerneoverflaten og skallens innside, samt øyenbunnsblødninger) blitt ansett som bevis på at barnet er mishandlet, selv om slik mishandling hverken er observert eller erkjent.

En offentlig svensk utredning har nylig vurdert all litteratur vedrørende filleristing, og konkluderer med at disse medisinske funnene har utilstrekkelig beviskraft til å kunne brukes som bevis på filleristing. Akkurat dette aspektet skal jeg la ligge her.

Svært lang adskillelse

Svært mange av sakene blir anket til lagmannsretten. Fra det tidspunkt mistanken vekkes hos helsepersonell, blir spedbarnet tatt fra foreldrene og plassert i et beredskapshjem, deretter i fosterhjem. Ofte kan dette være en god løsning, vel å merke dersom foreldrene faktisk har begått vold mot barnet.

Dersom vold ikke kan bevises, kan i verste fall et spedbarn bli frarøvet nær kontakt med sine biologiske foreldre i mer enn tre år.

Les også

Retten mener barna skal hjem til foreldrene - filleristing ikke sannsynlig

Det er svært bekymringsfullt at rettsvesenet/politiet arbeider så langsomt at man kan frykte varige skader for disse barna. I de seks sakene ble tilsammen åtte barn tatt fra foreldrene; i fem saker endte det med at foreldrene fikk barna tilbake først etter svært lang tid.

I de tre sakene som ble anket til lagmannsretten, var de biologiske foreldrene fratatt foreldreretten i 34–38 måneder, i snitt mer enn tre år. Dette er tiden det tok fra barnevernet tok barna fra foreldrene til dom falt.

Les også

– Vi har vært for dårlige til å etterforske vold mot barn, sier Kripos-ekspert

Alle disse spedbarna var ca. tre måneder gamle da de ble fjernet fra foreldrene. Følgelig hadde de ikke nær foreldrekontakt fra tidlig spedbarnsalder til de var over tre år. I en av sakene hadde den ene av foreldrene blitt dømt i tingretten til fengsel i 1,5 år. Etter mer enn tre år ble vedkommende frikjent i lagmannsretten.

I de sakene som ikke kom til lagmannsretten, to ble avgjort i tingretten, den siste av barnevernet, var barna naturlig nok noe kortere i fosterhjem – fra 6 til 12 måneder, i gjennomsnitt 10 måneder.

Sporadisk og overfladisk kontakt

Med unntak av ett barn, hvor saken ikke ble behandlet i rettssystemet og hvor barnet ble tilbakeført fra barnevernet etter seks måneder, har altså syv barn blitt frarøvet nær foreldrekontakt i en svært lang tid i en kritisk periode i sitt liv, hvor grunnleggende sosiale ferdigheter og bånd skal etableres.

I sterkt varierende grad har foreldrene hatt noe kontakt med sitt barn i denne tiden under barnevernstilsyn, men det er vanskelig å tenke seg at denne sporadiske og overvåkede kontakten kan være intim og langvarig nok til å opprettholde eller etablere naturlige bånd mellom foreldre og barn.

I det verste tilfellet ovenfor hadde ikke barnet hatt nødvendig kontakt med foreldrene fra det var tre måneder til det var nesten 3,5 år. Et slikt tap av tidligkontakt kan antagelig ikke lenger kompenseres når barnet er kommet halvveis til skolealder. Slike saker sliter på familien over tid, og ikke sjelden ryker parforholdet mellom foreldrene. Da er barnet enda verre stilt.

En annen alvorlig bieffekt av årelange opphold hos fosterforeldre er at barnevernet da kan argumentere med at barnet i løpet av så lang tid har fått en tilknytning til fosterforeldrene som kan hevdes å være viktigere enn den biologiske tilknytningen, og at det derfor uansett ikke skal tilbake til sine foreldre.

Om dette er bra eller dårlig for barnet skal være usagt, men for foreldre, som vet at de er uskyldige, må det være forferdelig.

Årsaker til lang saksbehandlingstid

Det er mange årsaker til denne lange saksbehandlingstiden. Politiet skal med sine manglende ressurser prioritere etterforskningen, medisinske journaler og røntgenbilder skal innhentes, medisinsk ekspertise skal finnes og sakkyndigerklæringer forfattes og leses.

Før tiltale besluttes skal den innsamlede dokumentasjonen vurderes, først da kan domstolen begynne å rydde plass for saken.

Les også

Foreldrene ble anklaget for å ha filleristet «Tobias» (1) og trodde de aldri skulle få ham tilbake. Så begynte en pensjonert overlege å stille spørsmål.

I rene barnevernssaker, hvor barnevernet har tatt barnet etter avgjørelse i nemnd, vil foreldrene nesten bestandig anke denne avgjørelsen inn for rettsvesenet, til tingretten i første omgang. Oftest har da politiet parallelt med prosessen innen barnevernet foretatt sin egen etterforskning.

De fleste saker ender opp som rene barnevernssaker fordi politiet henlegger saken, dessverre nesten bestandig på grunn av «bevisets stilling», en henleggelsesform som ikke hindrer barnevernet i å gå videre med sin sak.

Dersom politiet hadde henlagt saken som «intet straffbart forhold», ville det ha vært vanskeligere for barnevernet å begrunne en fortsatt separasjon av barn og foreldre.

Et «fast track»-system til barnets beste

Talleksemplene ovenfor er hentet fra et svært lite materiale, men det er dessverre ingen grunn til å tro at andre saker behandles raskere.

For barn som omsider blir ført tilbake til sine biologiske foreldre er det altså av den største viktighet at saksbehandlingstiden frem til tilbakeføringen blir så kort som mulig. Ideelt sett burde disse sakene av hensyn til barnet behandles i et «fast track»-system.

Hvordan dette skal gjøres, må vel de som er i systemet finne ut av. Kanskje kan en «behandlingsgaranti» med angivelse av maksimal ventetid på hvert trinn, slik vi har i helsevesenet, være en vei å gå?

Jeg sender ballen videre, men vet ikke riktig til hvem.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Vold mot barn
  2. Barnevern
  3. Vold