Kronikk

Drømmen om det avgjørende slaget

  • Harald Høiback

Slaget ved Marne varte fra 5. til 12. september 1914, og involverte mer enn to millioner mann. I 1933 ble det også satt opp en teaterforestilling i Berlin om dette historiske slaget (bildet). Foto: Wikimedia

For 100 år siden ble det ved den franske elven Marne klart at moderne krig ikke kan begrenses i hverken tid eller rom.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I år markerer Europa at det er 100 år siden utbruddet av første verdenskrig.

Harald Høiback. Foto: Privat.

Vi burde også markere at det i disse dager er nøyaktig hundre år siden drømmen om det avgjørende slaget avgikk med døden, i det minste burde den ha gjort det.

Et navn ingen kunne matche

Ved den franske elven Marne ble det klart at moderne krig ikke kan begrenses i hverken tid eller rom. Vår «helt» i den historien som her følger, er den tyske generalstabssjefen Helmuth von Moltke (1848-1916). Han ble i langt større grad styrt av begivenhetene, enn motsatt.

Moltke hadde gjennom et helt yrkesliv levd i en annen manns skygge. Hans onkel, med det samme navnet, hadde som generalstabssjef stått i spissen for prøyssernes samling av det tyske riket.

Gjennom tre korte kriger mot henholdsvis Danmark (1864), Østerrike (1866) og Frankrike (1870–1) hadde Moltke vist hva man kunne få til med energisk militærmakt. I 1906 ble den yngre Moltke selv utnevnt til generalstabssjef. De færreste vurderte ham som den beste kandidaten til jobben, men han hadde et navn som ingen kunne matche.

Les også:

Les også

Obamas krig mot IS: Lett å begynne, vanskelig å avslutte

Den triste Julius

Den tyske militarismen på det tidlige 1900-tall, hvor hær og flåte nøt stor respekt og romslige budsjetter, var avhengig av en svulstig krigsretorikk, og en vedvarende fornemmelse av overhengende fare.

I motsetning til mange rundt seg, forsto imidlertid Moltke at en storkrig i Europa neppe ville falle heldig ut for Tysklands del. Til det var den samlede overmakten for stor. Moltke var så mollstemt og pessimistisk at keiser Vilhelm II kalte ham der traurige Julius.

Historikerne er ennå ikke ferdig med å diskutere hva som egentlig skjedde sommeren 1914, men det er liten grunn til å tro at Moltke så med glede på den mulighet som bød seg til endelig å skape seg sitt eget navn gjennom en ny krig. Og det startet fryktelig.

Les også:

Les også

Her de norske kvinnene som deltok under første verdenskrig

Fikk panikk

I 1914 satt Moltke med et omfattende planverk for en ny krig, en arv etter forgjengeren Alfred von Schlieffen (1833–1913). Spesielt på grunn av alle jernbanetransportene som inngikk i mobiliseringsplanen, var det enormt mange detaljer å holde styr på. Til tross for kompleksiteten i maskineriet, forsøkte keiseren ved krigsutbruddet å vende marsretningen 180 grader.

Schlieffenplanen var en plan for å slå Frankrike, og det holdt derfor på å gå riktig galt da keiseren foreslo at man skulle la Frankrike være i fred, og heller konsentrere seg om Russland. Moltke ble grepet av panikk.

Om keiseren i denne skjebnestund stakk fingrene sine inn i de finjusterte tannhjulene, måtte det gå galt. Moltke respons var som forventet: «Deres majestet, det kan ikke gjøres. Deployeringen av flere millioner mann kan ikke improviseres. Hvis Deres majestet insisterer på å lede hele hæren mot øst, vil det ikke være en hær klar for strid, men en uorganisert bande uten forsyningssystemer, som det tok et helt år å planlegge.»

Keiseren sto på imidlertid på sitt, og pirket Moltke der han visste det sved mest: «Din onkel ville gitt meg et annet svar.»

Kommentar:

Les også

100 timer med prat

Ikke mulig å unngå krig i vest

Ikke lenge etter fikk Moltke en ny melding om å møte hos keiseren. Sistnevnte hadde fått signaler om at mobiliseringen hadde gått for langt, og at det ikke lengre var mulig å unngå en krig i vest. Den nye ordren var enkel: «Nå kan du gjøre som du vil.»

Keiseren gikk og la seg, og overlot for en stund krigens videre gang til en rystet generalstabssjef: «Jeg vil føre en krig mot franskmenn og russere, ikke mot en sånn keiser», sukket Moltke til sin adjutant. «Det var min første erfaring med denne krigen», skrev Moltke senere, «og jeg kom meg aldri etter sjokket. Noe i meg knakk, og jeg var aldri den samme igjen.»

Les også:

Les også

Diesen: - Norge må bidra mer i kampen mot IS

Skulle vinne på 42 dager

Til tross for keiserens famling hadde tyskerne stor fremgang i felttogets innledning. Deres sørlige armeer hadde gjennom blodige slag jaget franskmennene vekk fra tyskernes egne grenser, og de nordlige armeene var på full fart sørover mot Paris via Belgia.

Schlieffen hadde lagt til grunn at Tyskland ville vinne krigen i vest etter 42 dager, og alt gikk tilsynelatende etter planen. «Triste Julius» hadde imidlertid en dårlig følelse. Hvor ble det av alt krigsbyttet og alle krigsfangene, som burde ha fullt i kjølvannet av en fransk flukt?

I den andre uken av september sto en ulykkelig Moltke bøyd over kartene i en skole i Luxemburg. Med vissen stemme mumlet han til sine nærmeste medarbeidere: «Vi vet ingen ting! Det er fryktelig!»

På grunn av trekk ved datidens sambandsteknologi, ante han ikke hvor styrkene sine var, eller hva de holdt på med. Hans franske motstander derimot, general Joseph Joffre (1852–1931), hadde blant annet ved hjelp av en av historiens første flyrekognoseringer sett at den tyske fronten var i ferd med å sprekke. 4. september falt så Joffres berømte ord: «Altså mine herrer, vi vil kjempe ved Marne!»

Les også:

Les også

- Det er et bedrag når det hevdes at angrepet 9. april kom overraskende

Visste ikke hva som foregikk

Ved elven Marne snudde de vestallierte sin tilbaketrekning til et motstøt. Et av historiens til da største slag tok til. Slaget, som varte fra 5. til 12. september 1914, involverte mer enn to millioner mann og strakte seg over flere hundre kilometer. Moltke, tyskernes øverste militære sjef, ante fremdeles ikke hva som foregikk, og hadde ingen ordre å gi til sine underordnede.

Om ikke det var nok; han var også livredd for hva keiseren kunne finne på. Moltke kunne derfor ikke forlate keiseren i jakten på mer informasjon, og han torde heller ikke ta keiseren med seg til de ulike frontavsnittene. Konsekvensen var at tyskernes syv armésjefer i vest ble overlatt å utføre den største militæroperasjonen i historien i henhold til slik hver og en av dem fant best. De sloss nærmest hvert sitt slag uten å vite noe som helst om hva som foregikk andre steder.

Les også:

Les også

For første gang kommer dette ikonet til Norge

Ble sykmeldt

  1. september begynte de tyske tilbaketrekningene for alvor, blant annet etter at oberstløytnant Richard Hentsch (1869–1918) med uklare fullmakter hadde reist rundt i bil for å konferere med de tyske armésjefene. Til slutt grov tyskerne seg ned i det terrenget som var lettest å forsvare, og ble der, enkelt sagt, i fire år.

Etter slaget meddelte Moltke keiseren at krigen med dette var tapt. 14. september fikk han beskjed av keiseren om å sykmelde seg, og ble like etter erstattet av Erich von Falkenhayn (1861–1922). Ytterligere 33 tyske generaler fikk sparken som følge av slaget.

Det viste seg at Moltke hadde helt rett, men det tok fire år og ufattelige lidelser før hans kolleger kom til samme konklusjon.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Første verdenskrig

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det er hundre år siden slutten på første verdenskrig. Og starten på dolkestøtlegenden.

  2. VERDEN

    Viktor overlevde et av historiens blodigste slag. I ettertid prøvde Stalin å glemme Moskvas helter.

  3. KOMMENTAR

    Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger | Einar Lie

  4. VERDEN

    Snøkrabber, FN og norske soldater i Litauen: Slik preger første verdenskrig oss i dag

  5. KOMMENTAR

    Merkel vil rydde opp i Europa | Frank Rossavik

  6. KRONIKK

    Putins historiefortolkning av andre verdenskrig har en slagside