Kronikk

Mikrober på vandring

  • Steinar Westin, fastlege og professor i sosialmedisin ved NTNU

Det er ubegripelig for mange av oss leger at det gjennom mange tiår har vært benyttet lavdosert antibiotika rutinemessig som tilsetning i fôr til kylling, griser og storfe, skriver fastlege og professor i sosialmedisin, Steinar Westin. (Illustrasjonsbilde) Jan T. Espedal

Det er ubegripelig for mange leger at det gjennom mange tiår har vært benyttet antibiotika som tilsetning i dyrefôr.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I vår del av verden har vi gjennom den tiden de fleste av oss husker hatt et fredelig forhold til smittesykdommene. En og annen influensa-epidemi setter litt skrekk i oss, men ellers tar vi det rolig. Vi har jo vaksinene og antibiotikaen.

Steinar Westin, fastlege

Og bra er det. En suksesshistorie vi godt kan være stolte av – skapt av gode levekår og innsiktsfull politikk for folkehelse og matproduksjon. Men den er nå i ferd med å bli en historie om hvordan vi etter hvert lar oss sløve ned i respektløs omgang med de forordningene og de remediene som bekjempet de store smittesykdommene. Fremfor alt ser vi stadig oftere at mikrober som lever sitt liv i fjøs og farmer og på dyr i naturen bringer med seg sykdommer som også rammer oss mennesker, såkalte zoonoser (zoo-dyr, nose-sykdom).Flertallet av de smittesykdommene vi nå har grunn til å bekymre oss for er nettopp slike zoonoser. Dermed blir det av større interesse å se på hvordan smittestoffene i dyra utvikles og overføres.

To faktorer er avgjørende: Hvordan bidrar menneskelig aktivitet, herunder omgang med dyr og produksjon av mat, til å fremme oppkomst og vekst av farlige mikrober? Og dernest, hvordan bidrar handel og transport over region— og landegrenser til å spre de variantene vi liker minst? Stikkordet for begge er økologi , læren om «husholdet», eller her om hvordan balansen mellom arter i naturen er av største betydning for vår egen overlevelse som art.

Kylling og antibiotika

Høstens to store mikrobesaker, kyllingene og villhundene, har nettopp sitt felles bakteppe i manglende respekt for økologiske mekanismer. Eller for å gå rett på sak:

Som allmennlege og samfunnsmedisiner opprøres jeg over det jeg leser om hvordan bruken av antibiotika i landbruket mange steder i Europa har bidratt til å utvikle bakterier som er motstandsdyktige mot det meste av det vi leger har til rådighet i behandlingen av pasienter.

Dagens Næringsliv og Aftenposten har formidlet noe Mattilsynet har visst lenge: At bruken av bredspektrede antibiotika i oppdrettet av bestemødrene og oldemødrene til de kyllingene vi får i butikkene, har medført at multiresistente mikrober er påvist på en tredjedel av kyllingene. Riktignok er disse bakteriene stort sett blant dem som er ufarlige for mennesker. Men de genetiske egenskapene bakteriene har utviklet, sitter i den delen av arvematerialet som kan «hoppe over» på andre bakterier, også til de som er farlige for oss.

Ennå vet vi ikke om noen av de hardnakkede urinveisinfeksjonene eller sårinfeksjonene vi iblant ser kan ha slik årsak.

Det er ubegripelig for mange av oss leger at det gjennom mange tiår har vært benyttet lavdosert antibiotika rutinemessig som tilsetning i fôr til kylling, griser og storfe, fordi det øker tilveksten, muligens fordi det holder sykdommer unna bestander som ellers ville blitt syke av industrielle og trange oppvekstforhold.

Slik bruk i stor skala er selve oppskriften på hvordan man gir de mest motstandsdyktige bakeriene det fortrinnet de trenger for å overta nye økologiske nisjer. Her har det gått med tonnevis av de samme bredspektrede antibiotikaene som vi leger reserverer for bare de farligste smittesykdommene.

I Norge sluttet vi med slikt midt på 1990-tallet, og jeg leser at det omsider også ble forbudt i EU fra 2006.

Vi hører om omfattende lobbyvirksomhet både fra legemiddelindustrien og fra matindustrien for å sabotere forsøkene på å bringe slik praksis under kontroll

Muligens er vi mye bedre enn amerikanerne på dette feltet. For der ble det i 2011 rapportert om at slik bruk av antibiotika utgjorde rundt 15 millioner tonn, ca. 80 prosent av alt forbruk av slike medikamenter. De resterende 20 prosent brukes i helsevesenet. Og vi hører om omfattende lobbyvirksomhet både fra legemiddelindustrien og fra matindustrien for å sabotere forsøkene på å bringe slik praksis under kontroll. Jeg har vært på folkehelsekonferanser og bare fått vage svar på om vi faktisk har ryddet opp i dette i Europa. Noen av mine venner blant veterinærer har liten tro på det. Og nå har vi altså fått denne overraskelsen fra kyllingoppdrettet i Skottland.

Den saken belyser den andre siden av problemet, at handel og transport over landegrensene gir disse mikrobene fabelaktige reisemuligheter.

Først har man altså patentert en vekstvillig kyllingart, og deretter sentralisert produksjonen i en slik grad at verdensmarkedet domineres av en eneste stor aktør, som så i neste omgang sender sine multiresistente mikrober til godt over 100 land.

Krimforfatteren Dan Brown kunne knapt gjort det bedre.

Villhunder og bendelorm

Og da er vi også ved saken om importen av villhunder, og frykten for at vi kan få nye farlige sykdommer som rabies og dvergbendelorm inn i det norske økosystemet. Her er det ikke bakterier, men virus og parasitter vi engster oss for, og det er heller ikke matproduksjonen som har skylda. Men det dreier seg om smittesykdommer som har vært fullstendig borte fra norsk fauna så lenge vi kan huske, og som nå banker på døra. Og har vi først fått dem inn, har vi ingen muligheter til å bli kvitt dem.

Les også

Bransjen reagerer på kyllingbakterier

Under alt dette ligger konflikten mellom industriell konkurranse på pris i mat— og dyrebransjen og de forsøkene myndighetene gjør, med mer eller mindre hell, for å holde smittespredningen i sjakk.

Tidligere var det tradisjon og lovhjemmel for at våre veterinære myndigheter hadde stor selvstendighet i å beskytte oss mot farlige praksiser på dette området, både i matproduksjon og når det gjelder import av dyr og biologisk materiale.

Men etter hvert har de ulike frihandelsregimene underminert disse mulighetene, for oss mest konkret ved at vi må tilpasse oss EU-regler. De som husker debatten om EU-medlemskapet i 1994 vil minnes at økologi-argumentene stod høyt på dagsorden. Sjelden har det norske folk vært så godt opplyst om økologiens mekanismer og rammebetingelser. Bidrag fra økofilosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng var nærmest folkelesning. Vi skjønte dette med biologisk mangfold og om forholdet mellom monokulturenes størrelse og behovet for pesticider.

Men andre hensyn vant fram, og i 1999 måtte Norge også oppgi det såkalte veterinære grensevernet. Fagmyndighetenes råderett på dette området er senere ytterligere svekket. Hensynet til frihandelen og den frie konkurransen får nesten alltid forrang.

Det uroer altså en allmennlege, som doserer sine milligram med forsiktighet.

Twitter: @SteinarWestin

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Antibiotika

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Dersom vi ikke reduserer bruken av antibiotika, vil vi bringes tilbake til helsevesenet vi hadde før 2. verdenskrig

  2. KRONIKK

    En privatlivfetisjists bekjennelser | Dag Sørås

  3. KRONIKK

    Konfirmasjonsdagen forteller at kirken er til for de bemidlede

  4. KRONIKK

    Hvem skal få bli statsborgere?

  5. KRONIKK

    Flere tusen mennesker møter kristen sjelesorg hver uke i vårt land. Men hva i all verden er sjelesorg?

  6. KRONIKK

    Spørsmålet: Hvilke innlegg ble mest lest i 2016? Svaret: Slå ring om emokratiet!