Kronikk

Gutter godtar grovt fortegnede fremstillinger av seg selv som kjønn | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus
    Seksjon for flerkulturelle studier, Høgskolen i Oslo og Akershus
«Jeg går på skole, ikke kall meg hore!» var blant parolene under markeringen av den internasjonale kvinnedagen på Youngstorget i Oslo.

#metoo i skolegården avdekker et offerhierarki.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tre niendeklassingers beskrivelse av en skolehverdag kjennetegnet av klåing og seksualisert ordbruk, vakte voldsom oppsikt i dagene frem mot 8. mars. Det korte Si ;D-innlegget var sterk lesning for meg, pappa til to gutter og en jente, der eldstemann går i niendeklasse på en skole i samme by som jentene bak teksten.

Min umiddelbare reaksjon var den samme som mange andres: Har vi ikke kommet lenger enn dette? Hva slags lærere er det som bagatelliserer sånne opplevelser? Og for noen drittsekker disse gutta er!

Samtidig var noen av beskrivelsene i teksten malt med såpass bred pensel at jeg tok meg i å tenke at de sto i fare for å skygge for hovedpoenget. Men hvis jentene fikk plass og anledning til å utdype, ville budskapet nok være både mer nyansert og mer konkret.

Thorgeir Kolshus er sosialantropolog og far.

Generaliseringsiver

Det ble det ikke tid til. For i voksenverdenen, der markeringsbehov gir seg til kjenne som virketrang, fikk saken raskt sitt eget liv. Likestillingsombudet var kjapt ute med en takk til jentene for å ha rettet søkelyset mot seksuell trakassering, før hun la til: «Dessverre tror [!] jeg dette skjer på alle skoler», etterfulgt av en påminnelse om at hvis skolen hadde vært en arbeidsplass, kunne slik oppførsel «ført til oppsigelse eller andre sanksjoner».

Det er vanskelig å se at denne halvskjulte trusselen skulle være rettet mot andre enn «guttene».

Rikspolitikerne var ikke snauere. Jentene ble invitert til å overvære Stortingets spørretime, med Dagsrevyen og halve pressekorpset på slep. Derfra ble det rapportert at «gutter tar jenter i skrittet og på rumpa. De bruker daglig sexistiske ord og uttrykk mot jentene». Kunnskapsministeren rettet pekefingeren mot både ansvarsfraskrivende lærere og unnvikende foreldre, før han avrundet det hele med et «og gutta må ta seg sammen!».

Si ;D-innlegget fra de tre jentene vekket stort engasjement.
Les også

Innlegget som startet debatten: «Billig» og «pulbar» – #metoo kom aldri til skolegården

Viktige nyanser

I dagene som fulgte, kom det en del kommentarer til jentenes innlegg som bidro med viktige nyanseringer av politikernes og likestillingsombudets ensidighet og generaliseringsbegjær.

En av deres medelever kjente seg overhodet ikke igjen i fremstillingen, men understreket at han ikke tviler på at jentene har opplevd det de beskriver, kun at «måten aviser og TV har fortalt om det på, får det til å høres veldig vanlig ut».

En annen gutt skrev at kroppspress, seksuell trakassering og kommentarer om penisstørrelse og «pulbarhet» rammer gutter like mye som tilsvarende rammer jenter. Dette ble bekreftet i innlegget fra en ung kvinne som også understreket at flertallet av dem som gjennom oppveksten har kalt henne hore og diskutert hennes pulbarhet, hadde vært andre jenter.

Les også

Jeg er blitt kalt både «fitte» og «hore». Hvem sto bak 80 prosent av kommentarene? Jenter.

Gutters underreaksjon

Hjemme hadde vi selvsagt snakket om saken etter det første innlegget, og både fjortenåringen og tolvåringen bedyret at slik var det virkelig ikke på deres skoler.

Da eldstemann og jeg noen dager senere diskuterte tilsvaret fra medeleven som følte seg urettmessig uthengt, kom det frem at dette hadde han opplevd mange ganger før: Noen sa noe om gutter som guttene ikke kjente seg igjen i, og derfor opplevde de at det ikke angikk dem. Jeg spurte om dette var noe bare han tenkte på, men han mente det var slik for alle hans kompiser. «De snakker sånn om oss. Sånn er det bare.»

Her må jeg be leseren gjøre som jeg selv gjorde og ta en runde til med det som nettopp ble sagt. En niendeklassing og hans venner er altså så vant med kritikk av «gutter» at de møter det med et skuldertrekk.

For likestillingsombud og politikere bør det være et tankekors, ettersom immunitet mot kritikk ikke gir grobunn for ønsket endring. For meg som far, er det imidlertid underreaksjonen som er tankevekkende: Det faktum at gutter godtar grovt fortegnede fremstillinger av seg selv som kjønn. Det er ikke apati, for de er definitivt engasjerte. Men guttene har avfunnet seg med at når kjønnsroller diskuteres, er det de som står for problemene.

Les også

«Horete» og «billig». Tre av ti ungdommer har opplevd trakassering

Dagens fjortenåringer

Disse guttene befinner seg i en fase av livet der de former sin egen kjønnsidentitet. Litt får de fra oss fedre og andre menn de har kontakt med. Men dagens fjortenårige gutter er så mye bedre folk enn det min generasjon fjortenåringer var. Det er de også forventet å være. Så de må i stor grad skape seg selv, uten klare forbilder som fremsnakker dem.

For gutter finnes det intet motstykke til folk som Marta Breen, Hannah Helseth, Ulrikke Falch og Sigrid Bonde Tusvik, som kan gå i bresjen for dem når politikere, likestillingsombud og andre blir for ensidige, og som endog drister seg til å være bare ørlite unyansert for å gjødsle et positivt selvbilde i en omskiftelig livsfase.

Les også

Ulrikke Falch: Det er ikke rart vi søker til pornoen

Offerhierarkiet

Hvorfor er det fremdeles vanskelig å vinne gehør for at også gutter kan utsettes for diskriminering?

Jeg tror mye av årsaken er å finne i norske offerhierarkier, som vi bruker til å sortere inntrykk og erfaringer og utlede handlinger. I slike hierarkier er det lite rom for gråtoner. Som barn i relasjon til voksne kan gutter selvsagt være offer, sammen med jentene. Men når det er jenter vs. gutter som er den aktuelle relasjonen, vil gutter aldri være det. Vi kan synes synd på dem, men offerrollen er en følge av forklaringer på strukturnivå, og derfor lar den seg ikke anvende på gutter i sin alminnelighet.

Si ;D-skribentene møtte politikere på Stortinget for å diskutere #metoo i skolegården.

Ett blant mange eksempler på denne dynamikken kom tydelig frem i debatten mellom økonomihistoriker Einar Lie og kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen om gutters skoleprestasjoner. Sistnevnte insisterte på at karaktergapet mellom kjønnene var gutters egen skyld, ettersom de ikke jobbet hardt nok. Løsningen var altså at gutter måtte skjerpe seg.

Jeg tviler sterkt på at Nielsen ville brukt denne forklaringen på at kvinner i liten grad får topplederposisjoner i det private næringsliv. Og hun ville definitivt ikke sagt at kvinnene måtte skjerpe seg og jobbe hardere.

Offerhierarkiet bestemmer med andre ord når forklaringer skal legges på individnivå og når det er aktuelt å bruke strukturelle forklaringer. Og vi lar det forbigå noenlunde i stillhet, selv om det skurrer noe så inn i hampen.

Les også

Alexis Lundh: #Metoo i skolegården: Det er ikke sant at gutter bare er sånn

Likestilling for en ny generasjon

Spørsmålet er om likestillingsprosjektet er tjent med at vi fortsetter å sette tann for tunge. Å navigere etter stivnede offerforståelser gir en farlig kurs. Manglende nyanser som kompensasjon for tidligere urett har vært forståelig. Men som en som fått mitt mannsrepertoar dramatisk utvidet av kvinnekampen, vet jeg at likestilling ikke er et nullsumspill.

Å erkjenne at urett også begås mot gutter, betyr anerkjennelse av målet om likestilling, ikke en undergraving av det. Også i den forstand er gutters underreaksjon et demokratisk problem.

Og likestillingsombudet og andre som kjempet for å være raskest og høyest i sin fordømmelse av «guttene», som ikke har gjort annet galt enn å være født som gutter, bør ta seg en omgang med sine egne fordommer.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Diskriminering
  2. Metoo
  3. Kjønn
  4. Likestilling