Kronikk

Er du farlig? | Hafsa Ahmad Alsaeed

  • Hafsa Ahmad Alsaeed
    Flyktning, Strømmen

Klarer du å si «velkommen»? Jeg kommer ikke til å ta livet av deg eller skade deg. Og du trenger ikke å være redd, for jeg er ikke farlig, skriver Hafsa Ahmad Alsaeed. Hun kom til Norge som flyktning for fem år siden. ILLUSTRASJONSFOTO: Infinity Time / Shutterstock / NTB scanpix

På skolen er jeg en elev. I jobben er jeg en medarbeider. Hjemme er jeg en datter. Og jeg er flyktning. Men jeg er ikke farlig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er ikke farlig å være et menneske, uansett hvor i verden du er fra. Jeg er en voksen jente som for fem år siden flyktet fra mitt hjemland til Norge for å søke et trygt sted å bo.

Å være et menneske handler om å være ærlig, hyggelig, smart, blid, føle, elske og leve med seg selv og andre. Selv om jeg møter mange, er det fortsatt noen som ser på meg annerledes. Det er morsomt fordi det innebærer veldig store utfordringer, og det blir større når jeg møter flere personer.

Hei! Jeg heter Hafsa

Jeg er ikke farlig når jeg har på meg religiøse klær. Blir du farlig når du har på deg klær du liker?

Hafsa Ahmad Alsaeed kom til Norge for fem år siden.

Jeg blir heller ikke farlig hvis jeg snakker mitt morsmål. Sånn er det bare. Du ser at jeg er ikke helt norsk, så hvorfor forventer du at jeg skal snakke alle skandinaviske språk, liksom?

Jeg har opplevd at når jeg skal presentere meg i møte med andre folk, begynner jeg med å si: «Hei! Jeg heter Hafsa, jeg er 200 centimeter høy og 80 kilo tung». Men når jeg møter folk ser de mine egentlige 150 centimeter og 45 kilo, og da begynner de å le. Og så glemmer de på en måte min hijab eller klærne og så videre.

Men det er fortsatt ikke farlig hvis jeg sier: «Hei! Jeg heter Hafsa, og jeg er muslim». Mitt råd er at en slik presentasjon ikke er bra i noen situasjoner. Da får ikke de andre lyst til å fortsette å høre på deg. Det er nok fordi de vet at du er utlending.

Les også

Danmark er den strenge flyktningpolitikkens nordiske høyborg

Mine mange roller

På skolen er jeg en elev. I jobben er jeg en medarbeider. Hjemme er jeg en datter. Det jeg vil si er at alle har roller, men du velger enten å være den rollen som du selv bestemmer deg for, eller å være en person uten mål og mening.

Jeg er ikke farlig, selv om jeg er eldre enn de andre elevene i klassen. Det er noen grunner til dette, og jeg trenger ikke å bli mobbet for det. Min alder har ikke noe å si for å ikke være min venn eller for ikke å samarbeide i en gruppeoppgave med meg. Hvorfor hater du meg?

Tegning: Arne Nøst

Jeg er ikke farlig i jobben, selv om jeg bruker annerledes klær, som genser med lange armer og hijab. Vi er ikke farlige når vi som flyktninger blir naboen din. Hvis vi muslimer kommer til Norge eller blir kjent med deg, så behøver du ikke å faste med oss under ramadanmåneden.

Du har fem ulike fingre i én hånd, så hvordan bestemmer du at alle mennesker skal være like som deg (arabisk uttrykk)?

Middag hjemme hos oss

Etter to år i Norge fikk jeg en flyktningguide via Røde Kors slik at jeg kan øve mer på å snakke norsk. Jeg synes at det var veldig hyggelig å ha en norsk venn. Etter en ca. måned sendte jeg henne en melding for å invitere henne til middag hos oss. Da hun kom, fortalte hun at hun valgte lange klær som genser med lange armer, lang bukse, jakke og skjerf for å ha det som hijab.

Det var veldig morsomt å høre fra henne. Hun trodde at hun skulle be med oss. Jeg sa til henne: «Tusen takk for at du respekter at vi er muslimer, men du trenger ikke å be sammen med oss».

Jeg er heller ikke flink til å be til alle tider. Min familie er ikke så strenge med religionen.

Les også

Du må forstå hvorfor naboen går med hijab og læreren ikke drikker alkohol

Homoflagget på klokken

Jeg elsker meg selv fordi jeg er stolt av alt jeg gjør. Jeg er stolt av at jeg klarer å ha tre forskjellige jobber, ved siden av skolearbeidet. Via jobb ble jeg kontaktet av en kvinne som ville at jeg skulle filme bryllupet hennes, fordi de fikk vite at jeg er fotograf. Jeg gikk som avtalt til Sandvika for å filme bryllupet. Da fikk jeg vite at de er lesbiske kvinner.

På festen tok jeg veldig fine bilder av dem. Jeg hadde full respekt for dem hele tiden, og de hadde ikke noe imot meg, og de var veldig fornøyde med bildene og videoen. Jeg tenkte ikke at jeg ikke måtte filme dem eller å begynne å si stygge ord eller mobbe dem. Men fra den dagen har jeg hatt homoflagget på klokken min, fordi jeg synes at de fortjener respekt.

Med andre ord: De er mennesker, og de er ikke farlige. Alle vi mennesker trenger støtte rundt oss.

Spørsmålene jeg møter

Jeg har masse som foregår i hodet mitt. Jeg prøver å gå på skolen fire dager i uken. Det er for ikke å plage deg, ellers sitter jeg hjemme. Jeg blir redd for å forstyrre de andre fordi de kanskje tenker at jeg kan være farlig. Jeg er litt stresset fordi jeg tenker at det beste i livet er å ta utdanning og ha en god jobb. Derfor prøver jeg å få hverdagen min til å gå. Jeg trives der jeg er nå, det gjør jeg.

Det er mange spørsmål som jeg svarer på når jeg møter folk. Hvor kommer du fra? Hvilket språk snakker du? Hvor lenge har du vært i Norge? Er du blitt integrert i Norge? Har du norske venner? Har du familie? Hva er drømmen din? Skal du reise tilbake? Hvordan er hverdagen din?

Du som spør meg, du kommer ikke til å forstå hva som ligger i svaret mitt. Jeg er en flyktning som spiser, sover, jobber, møter, hilser, studerer, smiler, og føler. Men det å være en flyktning krever mye tid, energi, krefter, toleranse, tålmodighet, høflighet, overbærenhet og mye mer. Men vi er rett og slett mennesker. Ikke farlige.

Les også

Flyktet fra krig til Norge, men mange reiser ofte tilbake til hjemlandet

Løper for å ha det bra

Jeg må bare si at jeg aldri kommer til å gå og gråte eller sitte på rommet eller noe annet sted fordi jeg ikke orker å høre på alle inntrykkene rundt meg. Det kommer ikke til å skje fordi jeg, som reiste med dødsbåten midt i havet i tre dager, ikke har følelser. Jeg satte meg på gulvet i båten og tenkte at hvis noen andre beveger seg, så dør vi alle.

Jeg var dobbelt så redd som du er nå i den situasjonen jeg var da, så jeg kommer ikke til å være farlig for deg.

Jeg tenkte denne dagen, i denne båten, at det kan være farlig fordi det er jo å ta livet av andre. Det eneste jeg måtte tenke på hele veien var hvordan jeg skulle passe på faren min som har hjertesykdom, der vi måtte løpe i ørkenen mot havet for å rekke båten, løpe for ikke å bli tatt av politiet eller bli ranet av ukjente personer.

Jeg synes ikke det er så veldig stor forskjell mellom min reise i båten og å være her i Norge, for begge steder løper jeg for å ha det bra.

Forstår at det er vanskelig

Til slutt klarte vi å komme hele veien til Norge.

Jeg forstår at det er vanskelig at så mange flyktninger har kommet til Norge. Dere har alle rett til å klage på det. Men hadde du tenkt det motsatte om Norge hadde hatt krig nå? Dere ville sikkert reise til andre land, og jeg er 100 prosent sikker på at vi som da bor i trygge land skal stå foran døren og si «velkommen til oss». Slik som vi i Syria har gjort før med folk fra andre land, som Libanon og Palestina.

Jeg hadde ikke noe ønske om å bli flyktning eller flytte fra mitt hjemland og miste fem år i flukt. Jeg hadde ikke noe ønske om å være farlig for dere. Vi hadde ingen annen utvei enn flukt.

Dette problemet må vi løse. Jeg vil ikke at flyktninger skal tenke at de er farlige, så klarer du å stoppe å være redd? Klarer du å si «velkommen»? Jeg kommer ikke til å ta livet av deg eller skade deg. Og du trenger ikke å være redd, for jeg er ikke farlig.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Flyktninger
  2. Flyktningkrisen i Europa
  3. Integrering
  4. Migrantkrisen i Europa

Relevante artikler

  1. NORGE

    Fahad mistet konen og tre døtre i brann. – Sorgen er ubeskrivelig, men det har også støtten vært.

  2. A-MAGASINET

    Han kom til Norge som flyktning. Nå flytter han med familien til Libanon for livet som Midtøsten-korrespondent.

  3. SID

    De vokste opp i Norge. Nå bor Fatema (16) og Ahmad (13) i en flyktningleir i Hellas.

  4. A-MAGASINET

    Norman (56) var en av mobberne i Drangedal: – Jeg har hatt dårlig samvittighet lenge

  5. SID

    Smerten ble sittende i kroppen. Og det vokste frem et hat i meg mot hvite mennesker.

  6. A-MAGASINET

    Marian (32) er den første med hijab på Stortinget: – Jeg håper det gjør at vi får flere som tør å bryte barrierer