Kronikk

Landsbyene der ære settes høyere enn alt

  • Adill Khan

Det finnes tusenvis av Banaz Mahmod, i mange forskjellige nasjonaliteter, skriver Adill Khan. Her er en 17 år gammel jente som angivelig ble offer for æresdrap i provinsen Sindh i det sørlige Pakistan. Foto: NTB Scanpix

Drapet på engelsk-kurdiske Banaz Mahmod er del av en internasjonal ukultur på tvers av nasjonaliteter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nå er jeg i landsbyen min i Pakistan, et steinkast fra småbyen Khariyan som ligger i hjertet av provinsen Punjab. De fleste pakistanere i Norge kommer nettopp fra denne småbyen eller fra landsbyer i nærheten, slik som den jeg er i nå. Jeg er i Pakistan i forbindelse med en dokumentar om det norsk-pakistanske miljøet i Norge. Jeg har intervjuet pakistanske menn og kvinner om hva det er som gjør landsbyene så særegne. Svarene jeg fikk har ikke vært ulikt det inntrykket jeg har av oss norsk-pakistanere i Norge. Innbyggerne i landsbyene i Punjab er tett knyttet til hverandre.

Stiller ikke spørsmål

Selv om Pakistan formelt har avskrevet seg kastetradisjonen etter seperasjonen fra India, praktiseres kastevirksomheten i beste velgående. Forholdet mellom jordeierne og bøndene kan beskrive maktbalansen i landsbyene, og den diskrimineringen de lavkastede opplever er blitt såpass innarbeidet at ingen av samfunnsgruppene stiller spørsmål

Adill Khan

ved denne urettferdigheten. Å gifte seg utenfor sin kaste er helt uhørt, og kan i verste fall ende med mord. Det har endt med mord. Barn av en føydal herre kan i praksis ikke gifte seg med noen av lavere rang. Skammen som følger vil være altfor stor å bære for en tradisjonsbundet familie. Drap på sine egne er den eneste måten å opprettholde æren på. En samlet landsby pleier å stå bak morderne.

Mannen er ute, kvinnen er hjemme

Ingen setter spørsmålstegn ved de ulike kjønnsrollene i landsbyene. I lokalbefolkningens øyne er det bestemte roller for kvinnen og mannen. Mannen er ute, kvinnen er hjemme. Selv om en stadig større andel pakistanske jenter går på skole, er det lite som skjer på jobbfronten deres. Skolegangen er kun for ekteskapets skyld. Jo mer utdanning jenta har, desto større er muligheten for at hun går til en pengesterk familie. Jentene passes på, lærer seg å baksnakke gjennom mor og nabodamer, og nektes å gå ut alene selv for å utføre de minste ting. Holdningene går fra generasjon til generasjon.

Landsbyene har ikke noen tydelige kvinnelige forbilder som har brutt med denne kontrollen. De få som har valgt å være stemmer i landsbyene, blir stemplet som prostituerte, gudsbespottere og familieløse. Å gjøre opprør har aldri vært en tanke ettersom jentene er blitt «programmert» til å adlyde og videreføre sin oppdragelse. De eldste skal respekteres og passes på. De eldste vet best, og like barn leker best. Derfor inngås ikke ekteskap på tvers av kastene. Ekteskap er også et ekteskap mellom to familier. I mange tilfeller vil det føre til at føydale familier får tilgang til mer jord og dermed øker sin rikdom. Jentenes egne ønsker blir neglisjert.

Les også

- Banaz søkte beskyttelse fra politiet fem ganger

En moderne vri

Det er paralleller mellom landsbyene i Pakistan og det norsk-pakistanske miljøet i Norge. Som tidligere skrevet kommer de fleste pakistanerne i Norge fra landsbyer i Punjab. Mange norsk-pakistanske barn i Norge er formet og presset til å følge det pakistanske landsbylevesettet, men med en moderne vri. Med moderne mener jeg at pakistansk bønder som har utvandret fra Pakistan har satt seg nye mål for øke sin status. Nå har pakistanske foreldre i Norge blitt ærgjerrige på utdanning fordi det gir økt status både blant det norsk-pakistanske miljøet i Norge, men også blant slekten i Pakistan. Høy inntekt gir mer makt i Pakistan, med muligheten til prangende hus både i Norge og Pakistan.

Umulig å gifte seg på tvers av kastene

Nå gifter stadig flere norsk-pakistanere seg med personer i Norge. Og nå er det også mulighet til å forelske seg, men forelskelsen må imidlertid være «uskyldig» og rettet mot pakistanere. Med uskyldig menes at gutten og jenta ikke er i forhold med hverandre før ekteskap. De bør kun vite om hverandre.

Jeg skriver på vegne av meg og andre skjebner som ikke har mulighet til å gi utrykk for den psykiske tvangen mange av oss opplever

Med rettet mot pakistanere menes at det ikke er tillatt å gifte seg med noen fra andre land. Det hender at norsk-pakistanere finner seg ektefelle fra et annet land enn Pakistan, men dette gjelder de færreste, og sjelden gjelder dette norsk-pakistanske jenter, og ofte gjelder dette pakistanere med bakgrunn fra storbyene i Pakistan. I tillegg er det umulig å gifte seg med noen på tvers av kastene.

Individets rett betyr ingenting

En stor andel norsk-pakistanske jenter har ikke lov til å bevege seg ute på kveldstid. Det sømmer seg ikke, og er et tegn på at foreldre ikke har kontroll over jentene sine. Baksnakkingen i miljøet fører til at alle får vite at datteren til «Afshan» har beveget seg ute etter «portforbud». Denne kontrollen fører til at jentene holder seg hjemme, utdanner seg, får seg jobb og gifter seg med pakistanere. At stadig flere pakistanere gifter seg i Norge, betyr ikke at de ikke lenger gifter seg arrangert. Tvert i mot går foreldre på rundspørring og finner ektefelle her i Norge, når de ser at stadig flere foreldre velger å gifte barna sine med noen i Norge. Barna blir ikke presset til å gifte seg med den ene foreldrene finner, men de blir indirekte presset til å gifte seg med pakistanere. Individets rett betyr ingenting for foreldrene. Å gifte seg med noen fra et annet folkeslag er vanskelig, selv om de i aller fleste tilfeller har samme tro.

Les også

All ære til de æreløse!

Har ikke lært balansegangen

Flere og flere ikke-vestlige innvandrere tar høyere utdanning, har godt betalte jobber, og inngår ekteskap sent i livet. Dette gjelder både kvinner og menn. Men foreløpig har ikke alle i miljøet lært seg balansegangen mellom ikke-vestlig-og vestlig kultur. Undertegnede er selv tredjegenerasjons norsk-pakistaner og kan av erfaring fortelle om kulturpresset mange norsk-pakistanere fortsatt opplever. Arrangerte ekteskap er et resultat av mange ubevisste valg som pakistanske foreldre gjør for barna sine. Spørsmålet er om dette kan kalles for tvangsekteskap. At foreldre gir barna mange ektefelle-kandidater å velge mellom, betyr ikke at ekteskapet er arrangert. Barna har i mange tilfeller ingen reell mulighet til å si nei til en ektefelle foreldrene finner. De bakes inn i en bevissthet som det er vanskelig å bryte ut av. De få som imidlertid har klart å bryte ut, har også brutt med sin familie.

Egne normer og regler

Jeg skriver på vegne av meg og andre skjebner som ikke har mulighet til å gi utrykk for den psykiske tvangen mange av oss opplever. Mange av oss er fra fødselen av manipulert til å tenke at det er et «oss» og et «dem». Vi er utlendinger og de er norske. Vi har egne normer og regler, og foreldrene våre er redde for at vi skal bli for «norske». Det er ikke bare pakistanere som har denne landsbymentaliteten. Dokumentaren til Deeyah Khan retter ikke bare søkelyset mot kurdere, men mot alle folkeslag som utøver denne praksisen. Det finnes tusenvis av Banaz Mahmod, i mange forskjellige nasjonaliteter.

Send mail til debatt@aftenposten.no hvis du ønsker at vi skal vurdere å publisere ditt debattinnlegg om denne saken.

Les mer om

  1. Kronikk