Kronikk

Vi som sjikanerer

I en egen klasse står Eirik Mosveen i VG, mener Ottosen. Foto: NTB SCANPIX

Hvorfor er norsk debatt full av hets og personangrep?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne artikkelen påbegynte jeg for flere år siden. Jeg var fristet til å refse norsk debattkultur generelt og VG-kommentator Eirik Mosveen spesielt. Mens jeg hamret i vei om viktigheten av saklighet, innså jeg at artikkelen kunne leses som et saftig personangrep. På Mosveen. Blant annet fordi jeg brukte tittelen «Mobberen Mosveen».

Å debattere saklig er ikke så lett. Og selv om det aldri ble noen artikkel om Mosveen, har jeg begått andre overtramp. For noen år siden skrev jeg en kronikk i VG om en skuespiller i 60-årene som hadde giftet seg med en ung thailandsk jente. Tittelen min var: «Greit å være gammel gris?»

Ikke bare anonymt

Sjikane bedrives av mange. Ikke minst er den anonyme nettdebatten full av hets og personangrep. Marte Krogh ble for eksempel stemplet stygt etter det som kunne leses som oppfordring til nybakte mødre om å trene mer.

Men også den ikke-anonyme mediedebatten inneholder annet enn saklig argumentasjon. I september i fjor ble John Arne Riise kalt en «selvforherligende tufs» av VGs sportskommentator Truls Dæhli. Da innvandring var tema i en NRK-debatt skrev aviskommentator Frank Rossavik på Twitter: «Veldig bra at denne Amundsen er ei skikkelig klyse. Tenk hvor mye verre debatten ville ha vært ellers.» I samme medium, også etter en TV-debatt, skrev Elin Ørjasæter at statssekretæren til Knut Storberget burde overta ministerjobben: «Han virker jo mye mer intelligent».

Espen Ottosen

I en egen klasse står likevel Eirik Mosveen. Som tidligere politisk kommentator i VG, klinte han til da noen ministere mottok gaver uten å la seg beskatte: «Liv Signe Navarsete har nå vist at hun ikke lever opp til den moralske standard vi må kunne forlange av våre statsråder. Hun er en skam for Regjeringen». (4/11 2010).Om biskop Ole Christian Kvarmes håndtering av Einar Gelius og hans sexbok, skrev Mosveen: «Til nå tyder alt på at det er menneskelig kulde, avvisning og forvisning som er biskopens ledetråder». Kvarme ble i kommentaren kalt «Mullah», og Mosveen skrev at selv om Regjeringen har gitt Kvarme et embete har «hverken Gud eller Jens lykkes med å gi ham forstand» (18/11/2010).

Hva er sjikane?

Om angrepet på Kvarme skrev Aftenposten på lederplass at VGs kommentator «lot de mest usaklige skjellsordene hagle» (20/11 2010). Men hvordan definere sjikane? Er vi alltid enige om hva det betyr å hetse noen?

Sterke meninger: Lily Bandehy

Jeg tviler. Vær varsom-plakaten ber mediene om å vektlegge «saklighet og omtanke» og hevder at et tilsvar skal holde «seg til saken og ha en anstendig form». Men hvor går grensene? Ble Thomas Hylland Eriksen utsatt for «ondsinnet sjikane» i en kronikk av Lily Bandehy i Aftenposten i november? Det hevder professoren i en klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Kronikken inneholdt utvilsomt kraftige beskyldninger (en av disse ble justert på nett av Aftenposten), men Hylland Eriksen henviser til «et personangrep» og til «en rekke løgner, halvsannheter og insinuasjoner». Klagen ble dog avvist.En ganske omfattende debatt om debattkultur, fikk vi i etterkant av kronikken «Søppelmennesker» i Dagbladet i november 2011. Mye handlet om Dagbladets presentasjon, som felte avisen i PFU. Men hva med innledningen? «Hvis du skal trakassere minoriteter i Norge, må du gjøre som Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen». Er dette et personangrep? Mangler skikkelig begrunnelse, står vi opplagt overfor et overtramp. Men hva hvis kronikkforfatter Eivind Trædal har rett?

Retorisk effekt

Dermed er vi antagelig ved selve årsaken til uenighet om hvor grensen nøyaktig går. Er vi overbevist om vårt grunnlag for sterke karakteristikker, at argumentasjonen holder mål, vil vi raskt mene at den som klager over sjikane eller stigmatisering drar «offerkortet». Og bare så det er sagt: Det kan være retorisk effektfullt å droppe argumenter og isteden påpeke hvor usaklig motdebattanten opptrer.

Sterke meninger: Elin Ørjasæter

Kommentator Sven Egil Omdal mente Trædals kronikk var «et ganske elegant formulert angrep», mens Aftenposten på lederplass skrev om en «noe ubehjelpelige artikkel» som hetset Tybring-Gjedde. Hvorfor et slikt sprik? Årsaken er antagelig ulik vurdering av artikkelens argumentasjon. Det samme gjelder sikkert Lily Bandehys kronikk om Thomas Hylland Eriksen. Har hun interessante poeng eller fremstiller hun Hylland Eriksens ståsted helt feilaktig?Uansett er det tankevekkende at vi ikke alltid klarer å skille mellom form og innhold. Og iblant lar vi kanskje være å kritisere en debattant for eventuelle personangrep fordi vi støtter vedkommende i sak ...

Jesus er kjent for å ha oppfordret oss til å vende det andre kinnet til. De færreste er gode til akkurat det. Vi gir heller igjen med samme mynt.

Her er Nina Karin Monsen et illustrerende eksempel. Hun poengterer ofte hvor mye sjikane og mobbing hun er blitt utsatt for — kanskje med rette. Da kunne man forvente at hun selv var nøye med å holde seg til saklig argumentasjon. Isteden skjer det motsatte. Nylig mente hun at Dag Øistein Endsjø sjikanerte henne i Dagbladet og skrev: «Endsjø er en hatefull, fanatisk mann (...) Noen lever sitt liv igjennom med et ekstremt sinne. Vi får håpe at han får hjelp i tide».

Skille mellom sak og person

Som ungdomsskoleelev møtte jeg idealet om å skille mellom sak og person. Det har jeg fortsatt tro på. Vi bør spørre: Anklager vi mennesker for det de gjør, påstår og mener, eller for det de er? Forskjellen er viktig.

Sterke meninger: Eivind Trædal

Det betyr ikke at det alltid er enkelt å skjelne skarpt. Tar jeg «mannen istedenfor ballen» når jeg mener en debattant opptrer sjikanerende? Jeg tror det avhenger av om min kritikk knyttes til konkrete argumenter og uttalelser. I så fall forholder jeg meg til en sak, ikke en person. Men bak står selvsagt en mann eller en kvinne — som må tåle kritikk.Dette handler også om ordbruk. Det er personangrep å kalle en person for idiotisk, tåpelig, dum eller et søppelmenneske (noe Trædal presiserte at han ikke kalte noen!). Å bruke nedlatende karakteristikker som «gammel gris» er også problematisk. Noe annet er det å kalle påstander for feilaktige, misvisende, avsporende eller irrelevante. Slike ord benytter vi ikke om personer, derfor egner de seg godt i en saklig - gjerne temperaturfylt - debatt.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Fra norske verdier til voldelige svaner – dette var snakkisene i 2017

  2. KRONIKK

    Stollek i Moskva: Hva betyr Putins reformer?

  3. KRONIKK

    Derfor støtter jeg Bannon-boikotten

  4. KRONIKK

    Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt

  5. KRONIKK

    Verdens største land har sunket ned i en myr av mismot. Russland er på randen av nervesammenbrudd

  6. KRONIKK

    Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende politikere å drive valgkamp | Thomas Hylland Eriksen