Det skal mye til for at krigen kommer til Norge. Dette er grunnene.

  • Sigmund Simonsen
    Jusprofessor, Høgskolen på Vestlandet og NTNU
  • Arne Willy Dahl
    Tidligere generaladvokat
Fra grensen mellom Russland og Norge.

Men Norge må være på vakt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Russlands ulovlige og uprovoserte aggresjon mot Ukraina gjør nok at enkelte frykter at Norge skal bli part i krigen. Men det skal en del til.

Et «væpnet angrep» på Norge eller et annet Nato-land vil være et grovt brudd på folkeretten. Det vil utløse selvforsvarsretten etter FN-paktens artikkel 51 og allianseforpliktelsen i Nato-paktens artikkel 5 – én for alle, alle for én.

Et «væpnet angrep» vil lett føre til at det umiddelbart bryter ut en «væpnet konflikt» (krig) mellom partene.

De alvorlige konsekvensene gjør at tersklene for «væpnet angrep» og «væpnet konflikt» er høye i folkeretten. Konsekvensene gjør det viktig å kunne fastslå når et «væpnet angrep» faktisk inntreffer.

Et «væpnet angrep» kan ta ulike former, men det er bred enighet om at angrepet må være av et visst omfang og alvor («scale and effect»).

Det finnes ingen definisjon, men noen scenarioer er illustrerende:

Grensehendelser utløser ikke krig

Da russiske kampfly krenket Sveriges luftrom i forrige uke, var det en grensekrenkelse, ikke et væpnet angrep.

Tilsvarende var da Tyrkia i 2015 noe overilt skjøt ned et russisk kampfly som hadde forvillet seg inn i tyrkisk luftrom. Hendelsen utløste ikke allianseforpliktelsen.

For Norge ligger det en ekstra trygghet i at de norske kampflyene som vokter Norges luftrom, løser en Nato-oppgave.

Minst mulig maktbruk

Norge vil kunne oppleve et mer aggressivt Russland i nordområdene. Ved suverenitetshevdelse skal minst mulig makt brukes. Voldsmakt kan bare brukes i nødverge, som siste utvei.

Selv om en konfrontasjon med russiske fly eller krigsskip i nordområdene kan virke alvorlig og dramatisk, skal det en del til for at hendelsen utvikler seg til et «væpnet angrep» som utløser allianseforpliktelsen.

Litt skyting og annen sabelrasling mellom partene vil ikke nødvendigvis være tilstrekkelig, om partene besinner seg. Men terskelen for å be om og få hjelp fra Nato er nok lavere i dag enn tidligere, på grunn av den spente situasjonen.

Overlegen Nato-styrke

Det er lite som tyder på at Russland planlegger eller ønsker krig med en overlegen Nato-styrke, slik Norges etterretningssjef nylig påpekte. Russland har endog flyttet militære styrker fra Kolahalvøya til Ukraina og synes å ha kjørt seg inn i en hengemyr der.

Men som etterretningssjefen samtidig ga uttrykk for: Norge må være på vakt. Forsvaret følger situasjonen og vil nok få forvarsler i form av styrkeoppbygning og styrkeforflytning.

I 1968 rullet sovjetiske stridsvogner frem mot norskegrensen. Det var trolig en avskrekkings-/avledningsmanøver i forbindelse med Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia.

Viljen til å de-eskalere er nok stor

Et scenario er at et Nato-land i Øst-Europa vikler seg inn i kamphandlinger med russiske styrker på grunn av misforståelser, provokasjoner eller lignende, for eksempel i forbindelse med våpenleveranser til Ukraina.

I disse Nato-landene er det også etablert «Nato-snubletråder», altså en rød linje for Nato. De norske styrkene i Litauen deltar i en slik forsvarslinje. Krysses den, vil allianseforpliktelsen lett utløses, og Norge kan trekkes inn i krigen som Nato-medlem.

Men også her vil nok alle parter først forsøke å de-eskalere situasjonen til en håndterbar grensehendelse, fordi ingen ønsker full krig mellom Nato og Russland.

Norges og andre Nato-lands reaksjoner må uansett koordineres med Nato i den spente situasjonen vi er i. Ingen ønsker at et Nato-land opptrer egenrådig, dumt eller overilt og med det setter seg og Nato-alliansen i en vanskelig situasjon.

Cyberangrep og hybridangrep

Et cyberangrep vil kunne anses som et «væpnet angrep» som utløser allianseforpliktelsen, slik Stoltenberg nylig påpekte. Men da må alvoret og skadeomfanget være betydelig.

Mindre cyberangrep må håndteres som kriminalitet eller en suverenitetskrenkelse.

Fordekt sabotasje av energiforsyningsanlegg eller radaranlegg er eksempler på hybridangrep. Hybridangrep kan anses som et «væpnet angrep» om omfanget og alvoret er stort nok.

Utfordringen er at hybridkrigføring er fordekt og utfordrende å kategorisere. En målsetting med hybridangrep er da også at maktbruken ikke skal fremstå som et «væpnet angrep» som utløser allianseforpliktelsen.

Sabotasje vil dermed gjerne først fremstå som alvorlig kriminalitet (og et ullent, men kraftfullt signal fra motparten). Kriminalitet håndteres av politiet og PST, eventuelt med bistand fra Forsvaret. Etter 22. juli-terroren er samvirket mellom politiet, PST og Forsvaret blitt betydelig bedre for å kunne agere raskt og adekvat på slike hendelser.

Forberedt på gråsonescenarioer

Hvorvidt Norge eller et annet Nato-land faktisk er utsatt for et «væpnet angrep» kan være vanskelig å fastslå. Er situasjonen uklar, må den avklares raskt. Nato-landene må være enige om at allianseforpliktelsen er utløst.

Heldigvis har Nato den siste tiden fremstått som samlet og besluttsomt: Hver tomme av Nato skal forsvares. Nato (og Norge) har nok også klarlagt ulike scenarioer og har dermed god formening om hva som skal til for at allianseforpliktelsen utløses.

Utløser allianseforpliktelsen

Et veldig lite sannsynlig, men tenkelig scenario er at Russland tar seg inn på norsk territorium fordi Russland frykter for landets eksistens og ser seg tjent med å sette i verk «bastionforsvaret» eller lignende.

Hensikten kan være å sikre kontroll med Nord-Norge for å forsvare russiske skip, ubåter og basene på Kolahalvøya mot et mulig angrep. Da må russiske styrker i tilfelle trenge seg forbi norske grensevakter med militær voldsmakt. Norges grensevakt er en «Nato-snubletråd», og inntrengningen vil lett anses som et «væpnet angrep» som utløser allianseforpliktelsen.

Det er først og fremst i en slik situasjon «Plakaten på veggen» kan utløses med krav om øyeblikkelig mobilisering og motstand i Norge.

Vi må være beredt

Erfaring fra de siste ukene sier at det man trodde var utenkelig, hendte allikevel. Ting kan utvikle seg raskt og uventet.

Norske myndigheter har sagt at Norge tar grep og er forberedt – også på det verst tenkelige.

Vi kan ikke være naive og forsømme oss, som i 1940. Stortinget må være sitt ansvar bevisst og se til at regjeringen og Forsvaret ivaretar sine plikter og har nødvendige ressurser til forsvar av landet. Å beskytte landet og befolkningen er myndighetenes fremste konstitusjonelle plikt.

Mobiliseringsforsvaret ble bortimot avviklet etter årtusenskiftet, da alt så ut til at det var fred og fordragelighet i vårt nærområde. Særlig ble hæren redusert drastisk.

Vinterens hendelser gir nok grunn til å rette opp igjen denne situasjonen, uten at 2 prosent av nasjonalproduktet skal være en begrensning.

Poenget er at forsvarssjefen må gjøre gode vurderinger og prioriteringer og lyttes til. Generalen må ikke ignoreres og sendes på dør slik forsvarsminister Birger Ljungberg gjorde 5. til 8. april 1940.

Sigmund Simonsen er professor i rettsvitenskap ved Høgskolen på Vestlandet og NTNU. Han er forfatter av boken «Til forsvar av landet», om myndighetenes og Forsvarets handleplikter og rett til å bruke militær makt til landets forsvar etter norsk rett og folkeretten.

Arne Willy Dahl er pensjonert generaladvokat for Forsvaret og forfatter av «Håndbok i Militær Folkerett».