Kronikk

Språket er likeglad med de historiske forhold

  • Finn-Erik Vinje
    Professor emeritus i moderne nordiske språk
Språkaktivister med politisk korrekt sinnelag har overdrevne forestillinger om språkets muligheter til å påvirke virkeligheten, skriver Finn-Erik Vinje.

Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da jeg gikk på folkeskolen, hadde vi to keivhendte gutter i klassen. Skjønnskriftbøkene deres så sant å si riktig sølete ut.

Vi skriver jo fra venstre mot høyre, og den ordningen er meget upraktisk for keivhendte. Til gjengjeld var de to klassekameratene noen racere i ballkast!

40 år etterpå fikk jeg vite at det var hjerte- og hensynsløst å omtale Rolf og Kjell som keivhendte, det var diskriminerende ordbruk, grensende til mobbing. Venstrehendt skulle det hete. Dermed skulle livet bli lettere å holde ut for dem som var skapt sånn.

Da den tid kom at jeg kunne stå på hodet i etymologiske ordbøker, forsto jeg at kritikerne hadde rett på ett punkt: Forleddet i ordet keivhendt betyr opprinnelig ’feilaktig, klønete’. Altså får vi se og kvitte oss med ordet keivhendt, det er diskriminerende!

Prinsipielt likeglad

Men saken er at språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold. Fedreland er ikke bare fedres land, morsmål er ikke bare mors mål; forbrødring handler ikke bare om brødre.

Keivhendte folk er ikke nødvendigvis noen klønemakere. At de er keivhendte, betyr bare at de skriver med venstre hånd, med keiva, som det heter.

Noen programmakere i NRK har fått på pukkelen fordi de har talt om hvite og brune barn. Det er nemlig politisk ukorrekt å snakke sånn.

Og i Aftenposten julaften er en lege med polsk navn misfornøyd med at ordet «polakker» brukes om dem som har polsk pass. Offensive kritikere mumler sitt mantra om at «språk er makt»; ordbruken er i virkeligheten et skjendig overgrep mot de grupper som omtales.

Eufemiserende øvelser

Men her er man blitt for het i toppen. Noen barn har rødt hår, andre har svart hår – jeg vet ikke hva som rangerer høyest, men la oss anta at rødhårete gjør det.

Dermed kommer de svarthårede i klemme, og især hvis de utgjør et mindretall. Da må man må sette i gang med språklige eufemiserende øvelser av den typen vi etter hvert kjenner så godt: krøpling, invalid, vanfør, bevegelseshemmet, handicappet. Og i USA – det er derfra alt kommer – skal man ikke si blind, det skal hete visually impaired!

Sett så at man bestemte seg for at brune barn er en frase som må unngås. Sett videre at man fant opp en splitter ny betegnelse med samme referanse, men med mer behagelige konnotasjoner.

Slike språklige manøvrer – i likhet med eufemismer av typen evneretardert i stedet for evneveik – har begrenset effekt. Språkaktivister med politisk korrekt sinnelag har overdrevne forestillinger om språkets muligheter til å påvirke virkeligheten. Man forandrer ikke virkeligheten ved å bytte språklige etiketter på foreteelsene.

Man forandrer ikke virkeligheten ved å bytte språklige etiketter på foreteelsene.

Generell semantikk

En retning innenfor amerikansk lingvistikk som ble kalt generell semantikk, hadde i sin tid (1960-årene) vind i seilene. Den er især knyttet til den amerikanske lingvisten S.I. Hayakawa (professor i engelsk).

Denne retningen (i vitenskapelig sammenheng helst kalt Sapir-Whorf-hypotesen etter de amerikanske språkmennene E. Sapir og B.I. Whorf) omtales også som teorien om lingvistisk relativitet.

Retningens talsmenn så for seg at språket hadde avgjørende makt over tanken. Det til kjedsommelighet populære slagordet «språk er makt» har sin forankring i disse kretser.

Men den sterke versjon av hypotesen om språkets makt over tanken finner i dag svak støtte i forskningen. (Jf. Ingrid Björks doktoravhandling «Relativizing linguistic relativity» (Uppsala 2008).)

Det rareste er at aktivistene tror at de skaper verden med ord.

Forandre verden med ord?

Det er for lettvint å tro at de fordommer som vanskeliggjør et friksjonsfritt samvær mellom mennesker, kan fjernes ved språklig hygiene og semantisk opprydning. At svenskene refererer til människa med hunkjønnspronomenet hon, påvirker neppe likestillingen nellom kjønnene, og det gjør heller ikke finnenes bruk av det kjønnsnøytrale hän i tredje person entall.

Det rareste er at aktivistene tror at de skaper verden med ord. De kan fremføre for fullt alvor at ord som tigger og innvandrer skaper riktige tiggere og innvandrere.

Om jeg forstår aktivistene rett, er det viktig å følge prinsippet «person først» og gjøre egenskaper til en bisak. Det er således ikke korrekt å bruke forbindelsen en døv, det skal hete person med nedsatt hørsel.

Slike klumsete omskrivninger kommer imidlertid på tale ved under henvisning til uønskede egenskaper. Vi sier eksempelvis et geni, ikke en person med geniegenskaper.

Kongen vil ha opprydning

Kong Harald skal i en nyttårstale ha sagt at han vil «ha bort betegnelsen ’samfunnets svakeste’ om rusmisbrukere».

Der har vi den igjen, denne overtro på at manipulering med ord skal forandre virkeligheten. Legg merke til at kongen sier at han vil fjerne betegnelsen samfunnets svakeste – underforstått: Hvis man foretar de verbale justeringer som foreslås, bidrar dette til at den utsatte gruppen får bedre levekår.

Velmenende folk har fordømt konvensjonelle ord og uttrykk av typen neger, sigøyner. Parolen er at disse uttrykkene må forbys helt og holdent. Bort med dem!

I sin nyttårstale sa kongen også dette: «I realiteten er noen av dem [= de som blir omtalt som ’samfunnets svakeste’] de sterkeste blant oss.» Kongens diktum er unektelig tiltalende, men unnskyld, skal det være lov å snakke om «de sterkeste blant oss»? Hvis det finnes noen som er sterkere, må de være sterkere enn noen andre, som altså er svakere.

Medkjensle med folk som har det dårligere stelt enn flertallet, er fra alle synspunkter sett sympatisk. De som har det vondt, kan trenge støtte. Men vi bør ikke klynge oss til den forestilling at manipulering med ord gjør synderlig fra eller til.

Språkets natur

Vi samler trådene. Det er språkets natur at ordene beholdes uendret mens tingene forandres og de forhold som ordene opprinnelig betegnet, opphører å eksistere. Et viskelær er ikke av lær, et drikkeglass kan være av plast, og et frikvarter kan vare i ti minutter. Et justismord behøver ikke å innebære at noen blir drept.

Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold.

Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. For øvrig kan vi gjøre med dem hva som passer oss.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Hvorfor er det ikke akseptert å si «walla» på Dagsrevyen når dialekter er lov?

  2. Munch-malerier har navn som kan oppfattes som rasistiske. Nå ber museet om hjelp til å endre dem.

Les mer om

  1. Språk