Verdens dyreste TV-serie utløser spørsmålet: Er Tolkiens verk rasistisk?

  • Magne Bergland
    Tjenestekoordinator, Universitetet i Bergen
  • Nils Ivar Agøy
    Professor i historie, Universitetet i Sørøst-Norge
Amazons nysatsing «Ringenes herre: Maktens ringer» har skapt debatt på grunn av flere mørkhudede i rollebesetningen. På bildet ser du dronningen Míriel spilt av Cynthia Addai-Robinson.

Amazons versjon av «Ringenes herre» nører opp under en kulturkrig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Om noen uker lanseres Amazons TV-serie «Ringenes herre: Maktens ringer», basert på J.R.R. Tolkiens verker. Det er mildt sagt en storsatsing: Amazon pøser visstnok 465 millioner dollar inn i produksjonen av den første sesongen alene. Håpet er helt klart å skape et populærkulturelt fenomen som vil overgå «Game of Thrones» og endog Peter Jacksons «Ringenes herre»-filmer.

Men mange av Tolkiens store følgerskare avventer lanseringen med en viss uro.

Tar seg noen store friheter

Tittelen til tross er det ikke snakk om en nyinnspilling eller oppfølger til Ringenes herre-filmene. Serien utspiller seg tusenvis av år før handlingen i «Ringenes herre». Den baserer seg dessuten på tekster som er mye mindre lest, særlig tilleggene til slutt i boken.

Det vi hittil vet fra trailere og annet materiale fra en nøye uttenkt reklamestrategi, tyder på at serieskaperne tar seg til dels meget store friheter og dessuten supplerer både handlingen og rollegalleriet. Flere Tolkien-eksperter og -entusiaster som har vært invitert til lukkede møter med serieskaperne, rapporterer likevel tilbake med en forbeholden optimisme.

Tiden vil vise hvem som får rett.

Mørkhudede skuespillere

Den generelle frykten for «tukling» med litteratur som mange har et sterkt forhold til, har vi også sett i forkant av de tidligere Tolkien-baserte filmene. Men denne gangen har vi i tillegg fått heftig debatt om et nytt moment: Etter hvert som deler av rollebesetningen er avslørt, har det vist seg at flere av hovedpersonene, blant annet en alv, en dvergprinsesse og en «hærfot» (i serien en forløper for hobbitene) skulle spilles av folk som var mørke i huden.

Ismael Cruz Cordova spiller alven Arandor, en av de omdiskuterte rollene i Amazons TV-serie «Ringenes herre: Maktens ringer».

Dette har falt enkelte tungt for brystet, og noen har ytret sin harme i kraftige ordelag. I nettfora og sosiale medier har det haglet med anklager om at serien er «woke», at den er politisk korrekt i negativ forstand, og at den strider direkte mot hva Tolkien ville ha ønsket.

Er det slik at en filmatisering av «Ringenes herre» krever en blendahvit rollebesetning?

Kommentarfeltene til de offisielle YouTube-trailerne er nærmest bombardert med kritikk, deriblant beskyldninger av typen «[…] these woke-capitalists are spitting on Tolkien’s grave». Reaksjonene spenner over et bredt spekter, fra de som er oppriktig skuffet eller bekymret for håndteringen av Tolkiens litterære univers til de som er indignert over det de ser som et knefall for en hysterisk woke-kultur. Man kan mistenke at enkelte miljøer på ytterste høyre fløy slenger seg på sistnevnte kritikk.

Ingen «hvit overlegenhet» hos Tolkien

Er det slik at en filmatisering av «Ringenes herre» krever en blendahvit rollebesetning?

Finnes det kanskje til og med grunnlag for å påstå at boken kan tas til inntekt for teorier om «hvit overlegenhet»?

Vi mener at det klart ikke er noe slikt grunnlag, hverken i boken eller i forfatterens holdninger.

For å ta boken først: Det står egentlig forbausende lite om hudfarge i den. Faktisk er det svært få beskrivelser av personer i det hele tatt. Boken er nemlig bevisst skrevet slik at leseren legger inn egne forestillinger i den, så effektivt at mange tror at tingene er detaljert beskrevet.

Det lille som står om hudfarge, forteller ikke så mye, men det er klart at hobbitene, som er dem lesere flest identifiserer seg med, slett ikke er «helhvite». De før nevnte hærfotene er for eksempel «brunere i huden», mens blakkenskinnene er «lysere». Flere steder er hobbiten Sams hender beskrevet som «brune», uten at det er klart om det refererer til hudfarge eller hender preget av utendørs slit.

Tok skarp avstand fra rasisme

Tolkien begynte sin historiefortelling som en «mytologi for England» og la den til vår verdensdel i en fiktiv fjern fortid. Det er derfor naturlig at mange ser for seg hovedpersonene med et «nordeuropeisk» utseende. Noen av de «onde» i boken kommer fra sørlige strøk og enkelte av dem er skildret med mørk hudfarge. Dette kan tilskrives et tradisjonelt perspektiv fra de eldre fortellingene Tolkien lot seg inspirere av.

Prinsesse Disa (t.v.), spilt av Sophia Nomvete, er også med i rollebesetningen til Amazons nye serie «Ringenes herre: Maktens ringer».

Det finnes ulike «folkeslag» i Midgard, den verdenen boken skildrer, og de tillegges ulike iboende egenskaper. Dette kjenner vi igjen fra for eksempel norrøn mytologi. Det er imidlertid karakteristisk for Tolkiens fortelling at ingen er bare gode eller onde, og at man ikke bør skue hunden på hårfargen: Både «gode» og «slemme» finnes i alle farger og i alle leire.

I ett avsnitt reflekterer Sam over en fallen, mørkhudet fiende, og lurer på hva som har drevet eller lurt ham i striden, og om han ikke ville foretrukket å leve i fred hjemme. Hvis noen lesere ser en tendens til at høye blonde helter bekjemper mørkhudede slemminger, er dét en klisjé som slår sprekker når vi ser nærmere på teksten, og som aldri var forfatterens budskap.

Den alltid maktkritiske Tolkien var ytterst skeptisk til både britisk og amerikansk imperialisme.

Når det gjelder Tolkien selv, vet vi ikke så lite om hans syn på rasisme og vestlig imperialisme. Ulikt mange av sine samtidige tok han skarp og konsekvent avstand fra rasisme slik den kom fryktelig til uttrykk i apartheidpolitikken i Sør-Afrika, og i nazistisk rasetenkning. Hatet mot apartheid var gått i blodet på ham, sa han, siden han var født i det sørlige Afrika. Rasehygieniske forestillinger, at «sterke eller stolte menn snakker om å avle andre mennesker som kveget sitt», fylte ham med skrekk og avsky.

Gir mangfoldet styrke

I 1938 var det snakk om at en oversettelse av Hobbiten skulle utgis i Hitlers Tredje rike. Tolkien ble i den forbindelse bedt om å erklære at han var av «arisk opprinnelse». Hans indignerte svar er verdt å sitere: Han nektet å gi erklæringen tyskernes «sinnssyke lover» krevde, for han ønsket ikke å «gi noen støtte til forestillingen om at jeg er enig i den fullstendig fordervelige og uvitenskapelige rasedoktrinen».

Den alltid maktkritiske Tolkien var ytterst skeptisk til både britisk og amerikansk imperialisme, og mislikte sterkt tanken om engelsk som et hegemonisk verdensspråk. Han mente at hans egen kultur var verdifull, men ikke nødvendigvis mer verdifull enn andres.

Hvordan han ville reagert på rollelisten i Maktens ringer-serien, vet vi naturligvis ikke. Men skuespillernes hudfarge er ikke et viktig kriterium for å avgjøre om TV-versjonen klarer å formidle forfatterens budskap og verkets kvaliteter. De som har lest boken, vet at i Tolkiens Midgard gir mangfoldet styrke.