Kronikk

Essay: Det tapte slaget mot terrorismen | Bushra Ishaq

  • Bushra Ishaq

tac023dd_doc6o05f7jhbvt1jotuaoox.jpg Uncredited

Når frykten skyggelegger, er det første skrittet tatt mot en dehumanisering. Vi må løfte blikket og se nyansene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det som fremsto som en terrororganisasjon i en annen verdensdel er nå blitt en del av hverdagsvirkeligheten til muslimer rundt omkring i verden. Terrororganisasjonen Daesh er tatt inn i vårt selvbilde og identitet.

Hvordan? Det kan illustreres med et utvalg hendelser de siste dagene.

I London dyttet Yoshiyuki Shinohara en muslimsk kvinne inn i et T-banetog som kjørte inn på stasjonen.

I New York ble en muslimsk jente i 6. klasse angrepet på skolen av flere gutter. De dro av henne skautet og kalte henne for «Daesh» mens de banket henne opp.

Fra Buskerud ringte en venninne meg fortvilet for å fortelle om en muslimsk skolegutt som sier at han ikke vil leve lenger på grunn av muslimhatet på skolen. Hun kunne fortelle at uttalelser som «muslimer burde drukne i Middelhavet istedenfor å komme til Norge», ble akseptert i guttens klasserom. Det ble begrunnet med å være en del av ytringsfriheten på skolen.

For vestlige muslimer har hatkriminalitet gått fra å ramme offentlige muslimske personer og institusjoner (som moskeer og asylmottak) til også å gå ut over grasroten.

I det frie, norske demokratiet tar muslimske kvinner av seg klesplagg i frykt for sitt liv, og det organiseres følgegrupper for at de skal kunne bevege seg ute i samfunnet når mørket legger seg.

Samtidig normaliseres generaliseringene om muslimer i den offentlige samtalen.

Muslimers kamp mot Daesh

Muslimer får ikke bare ansvaret for å bekjempe Daesh, men vi må også ta ansvaret for deres handlinger.

Men skulle ikke det bare mangle? Terroristene hevder å tale på vegne av oss og har satt seg et mål om å virkeliggjøre et muslimsk herredømme under begrepet kalifat. De argumenterer ut ifra islamske begreper og skrifter, og de kler seg som ur-islamske.

Det er ingen tvil om at det er muslimer selv som må bekjempe Daesh. Ikke fordi Fatima, som er født og oppvokst på Lillehammer, har skylden for fremveksten av terroristene i Syria. Men fordi terroristene misbruker Fatimas identitet, og de henvender seg til henne.

Den teologiske og ideologiske kampen mot Daesh blant muslimer, er i rivende utvikling.

Bushra Ishaq. privat

Det strekker seg fra satire og mobil-apper (hvor muslimer verden over kan logge inn for å lese fordømmelser fra lokale religiøse ledere og felleserklæringer fra verdensledende islamske teologer) til nye utforminger av hellige skrifter. En amerikansk oversettelse av koranen, «Study Quran», tar for seg hvert av de hellige versene i koranen og setter dem inn i en sammenheng, ledd for ledd. På denne måten kan hverken frasene eller ordene brukes i en voldelig eller ekstrem tolkning.

Mangler forankring i islam

Det er i prinsippet tre hovedelementer som undergraver Daeshs forankring i islam:

1. Troen på den ene, allmektige gud er den grunnsetningen islam hviler på. Det innebærer at ingen andre enn gud avgjør hva som er en synd, og det er ingen andre enn gud som kan si noe om fremtiden.

Daesh har en blasfemisk tilnærming ved å innta Guds rolle på Jorden. Det kommer til syne både når de definerer andre muslimer som syndige og vantro (kafir) fordi vi ikke oppfører oss som dem, men også når de sprer en dommedagstenkning som strider mot islamsk grunntenkning om å spå noe om fremtiden.

2. Verdien av et liv er sentral og hellig i den islamske troen. Det er fundert i koranvers 5,32: «Tar du livet av et menneske, er det som å ta livet av hele menneskeheten.»

Når Daesh brutalt tar livet av sivile mennesker ved å halshugge dem, muslimer så vel som kristne, så er det en utstrakt grad av dehumanisering som utvilsomt distanserer seg fra det islamske menneskesynet om at ethvert liv, uansett hvem det representerer, er hellig. Det er imidlertid verdt å merke seg at majoriteten av de halshugde ofrene til Daesh, er muslimer.

3. Islam står i en dynamisk trostradisjon med fire ulike tolkningsskoler (Hanafi, Malaki, Shafi og Hanbali) i tillegg til den sjiamuslimske skolen. Det er ingen rigiditet i de hellige skriftene, og de står i en vital, teologisk metodologi som er i motsetning til en bokstavtro. Den brede metodologien gjør de hellige tekstene tilgjengelige og fleksible i den forstand at de tar hensyn til den tiden og de kulturelle rammene troen skal settes inn i.

Når Daesh trekker ut det første leddet av en setning i koranen uten å ta hensyn til det andre leddet eller konteksten, er det en målrettet strategi som handler om å forvrenge troen til egen bruk.

Islamske skrifter er imidlertid ikke unike når det gjelder å ha innhold som kan tolkes i en voldelig retning. Bibelen og toraen er full av slike vers. Men det er koranen som er aktualisert ved at det er den som nå utnyttes til å legitimere politisk vold.

Vinner vestlige muslimers hjerte

Muslimer er den gruppen i verden som betrakter sin religiøse identitet som viktigst, ifølge flere befolkningsundersøkelser utført av institusjoner som Pew Research. Dette forteller imidlertid ingenting om hvordan selve religionen praktiseres, som for eksempel daglig bønn.

De som er bevandret i muslimske land vet at religionen er et sosialt medium i disse samfunnene. Religionen rommer alt fra språk, med vendinger som inshallah, til seremonier. At den politiske volden forkles i et medium alle kjenner seg igjen i, er ikke bare et naturlig valg, men også en strategisk tilnærming.

Religiøs identitet er knyttet til noe svært personlig samtidig som det er en gjennomtrengende identitet. Den krysser mange skillelinjer, som etnisitet og landegrenser, og representerer dermed et solid rekrutteringspotensial.

Hvordan skulle Daesh ellers vinne hjertet til vestlige muslimer i konkurranse mot andre politisk-militære grupper, som for eksempel den kurdiske geriljaen PKK?

I PKK kjemper kvinner og menn side om side, de danser og synger uten for eksempel bruk av hodeplagg. PKK klarer å rekruttere mennesker med kurdisk bakgrunn eller med kurdisk solidaritet, men deres rekrutteringspotensial strekker seg ikke så mye ut over det.

Daesh, derimot, appellerer til alle muslimer i verden. De hevder å representere den sanne versjonen av islam, som skal få slutt på alle lidelsene blant muslimene i verden.

Det vises til drap på sivile muslimer verden over, fra Palestina og Afghanistan til Somalia og Nigeria. Deres apokalyptiske verdensbilde, kombinert med et fiendebilde av Vesten og en politisk frustrasjon, utgjør en voldsom, sterk kraft.

Daesh byr på ekstreme forenklinger, men de gir også svar på spørsmål som har stått ubesvart i altfor lang tid

Daesh byr på ekstreme forenklinger, men de gir også svar på spørsmål som har stått ubesvart i altfor lang tid. Daesh fyller tomrom andre har forsømt. Tomrommet kan handle om manglende tilhørighet, noe som ofte er tilfellet for vestlige muslimer som rekrutteres. Eller det kan være et tomrom som har vokst ut av politisk frustrasjon over at muslimske land i århundrer har vært preget av urett og nød, uten et fungerende styresett.

Kolonialismens arv var autoritære regimer, blant annet fordi de var vestlig allierte. Den arabiske våren var historisk sett ikke så unik. Det var et gjentatt rop om håp og rettferdighet. Men når ropet aldri blir hørt, og fornedrelse og tortur fortsetter å undergrave menneskers verdighet år etter år, er ekstremismen et ventet resultat.

Politisk frustrasjon

Verdens muslimer fordømmer Daesh. Terrororganisasjonen har tilnærmet ingen støtte blant muslimer globalt sett, ifølge forskerne, og nå ser det også ut til at de taper terreng lokalt. Men det holdes likevel et ensidig fokus på støtten til Daesh og Al Qaida blant muslimer i ulike land. Selv om det er en viktig tilnærming, særlig med hensyn til sikkerhetsvurderinger, er spørsmålet om terrororganisasjonenes grad av appell vel så viktig.

Det er klart at Daesh-leder Abu Bakr al-Baghdadi har appell blant mange ikke-voldelige muslimer. Men kun når det gjelder den politiske frustrasjonen.

De fleste muslimer er enig med Daesh i at det eksisterer autoritære regimer, en urettmessig maktbruk og mangel på sosial rettferdighet i tillegg til vestlige invasjoner i muslimske land. Vestens støtte til autoritære regimer som hevder å snakke for muslimer, og ikke minst Vestens støtte til styresmakter som kuer muslimer, er også en definert urett.

Når de i tillegg trekker frem lidelsene i Palestina, undertrykkelsen og massedrapene av sivile i Irak og Syria, appellerer Daesh til vanlige muslimer. Årsaken er at folk ikke opplever den samme politiske erkjennelsen fra andre.

I fjor la organisasjonen Physicians for social responsibility (den amerikanske grenen av Leger mot atomvåpen) frem en rapport som angir tallet på muslimer som er blitt drept i krigen mot terror de siste ti årene. Tallet angis å ligge et sted mellom 1,3 og 2 millioner mennesker. Totalt er anslagsvis 4 millioner muslimer blitt drept i vestlige kriger siden 1990.

Men eksistensen og graden av politisk frustrasjon blant muslimer, er nærmest fraværende i samtalen om terror og ekstremisme. Er det fordi det er lettere å gi en religion skylden for fremveksten av terrororganisasjoner, enn det er å ta del i et felles ansvar?

Et mønster hos terrorgrupper

Det vi i hvert fall vet, er at terroristene selv ønsker å si at hensynet til islam og muslimer er grunnen til deres handlinger.

Det er et typisk trekk ved terrorgrupper at de hevder å representere en gruppe, selv om de fleste i denne gruppen avviser deres voldsbruk og tankesett.

Men i de tilfeller hvor terroristene lykkes i å fremprovosere reaksjoner mot gruppen de hevder å representere, vender den ikke-voldelige majoriteten i gruppen seg til terroristene for beskyttelse, fordi de ikke har noen andre å søke tilflukt hos.

Et kjent eksempel er Tamiltigrene. Opprinnelig var de en liten gruppe da de angrep en regjeringspatrulje 23. juli 1983, men dette angrepet utløste i sin tur «Black July», med en bølge av anti-tamilske opptøyer som spredte seg rundt i landet.

400 familier døde og flere enn 100.000 sto hjemløse tilbake. Den singalesiske majoriteten ga alle tamiler skylden for Tamiltigrenes vold. Tamilene ble skjøvet vekk fra majoriteten med fiendtliggjøring og hat. Hvor skulle da tamilene få beskyttelse? De ble på denne måten ført inn i armene på Tamiltigerne, som økte sin rekruttering. Resultatet ble 26 år med borgerkrig.

En lignende parallell finner vi i britenes kamp mot Irish Repulican Army (IRA) på 1970— og 1980-tallet. Den massive mistenkeliggjøringen, ransakelsene og den aggressive forfølgelsen av uskyldige katolikker som politiet sto for, økte rekrutteringen til IRA.

Dette mønsteret har ikke bare en implikasjon for Daesh hva gjelder fremmedkrigere, men også lokalt i Syria. En studie som tankesmien Quantum har gjort blant Daesh-krigerne viser at den grunnen krigerne som ble analysert oppga hyppigst for å være med i terrororganisasjonen, var å forsvare sunnimuslimer i området, ikke at islam skulle pålegge terror.

Gjør islam til årsak

Når vi er vitne til et negativt adferdsmønster hos et individ, er det et menneskelig instinkt å oppfatte det som skiller oss fra det individet, som årsak til den negative adferden. Det er dette som ligger i det psykologene kaller «ultimate attribution error». Årsaken til den negative adferden reduseres til å være de egenskaper som nettopp skiller individet fra en selv.

Det er derfor illustrerende at terroristen Anders Behring Breivik, etter samme mønster, har brukt kristne termer og begreper til å rettferdiggjøre sine brutale handlinger i sitt manifest. Han mener å forsvare majoriteten av nordmenn, på samme måte som Daesh mener å forsvare verdens muslimer.

Hvorfor blir islam så lett årsak til alt det onde?

Men vi lot ikke Behring Breivik representere oss. Kristendommen ble aldri gjort ansvarlig. Vi tilla derimot Behring Breivik og hans handlinger en politisk motivert misjon og lette desperat etter psykososiale årsaker som mental sykdom og omsorgssvikt for å forklare hans forvridde verdensbilde. Hvorfor gjør vi ikke det samme med individer som Abdelhamid Abaaoud eller mulla Krekar? Hvorfor blir islam så lett årsak til alt det onde?

Abaaoud, den antatte hjernen bak angrepene i Paris, drakk og serverte whisky titt og ofte i sosiale sammenkomster. Han var også med i en lokal gruppe av cannabis-røykere.

Abaaoud fant aldri sin inspirasjon til terror på det islamske bønneteppet, men i ekstreme, politiserende diskurser på internett.

Abaaouds kvinnelige medhjelper, Hasna Boulahcen, har også en lignende profil. Hun karakteriseres som en som levde et hedonistisk liv som festløve, med en jevn flyt av ulike kjærester og et aktiv alkoholforbruk. Det var i stemningsskiftet etter angrepet mot Charlie Hebdo at hun endret adferden sin.

Radikalisert på internett

Olivier Roy, fransk islam-professor, har uttalt at dette handler mer om islamisering av radikalisme enn om radikalisering av islam. De fleste terroristene bak angrepene i Paris var blitt radikalisert på internett og ikke i moskeene. Mange hadde kriminell bakgrunn og hadde sittet i fengsel for andre forbrytelser. Rundt 25 prosent av de franske rekruttene til Daesh antas å ha konvertert til islam i forbindelse med at de sverget troskap til organisasjonen.

De fleste terroristene bak angrepene i Paris var blitt radikalisert på internett og ikke i moskeene

Etterretningstjenester og forskere viser til at mangel på kunnskap om og oppdragelse innen islam, er et fellestrekk ved terroristene. Raske konverteringer er ikke vurdert som et unntak her. Det er veldokumentert at det er et omvendt forhold mellom islamsk pietisme og militarisme, blant annet i en studie fra Universitet i Princeton (Fair, Malhotra, Shabitro et al).

Sannheten er at Daesh står for politisert vold. Det er ofte et resultat av institusjonelle og sosiopsykologiske faktorer som gruppetenkning og identitetsforståelse. For Midtøsten handler dette nå mest om et maktvakuum og mangelen på en infrastruktur av uavhengige institusjoner.

Selv den amerikanske presidenten Barack Obama kalte Daesh for et barn av Irak-krigen i et intervju med VICE. Den amerikanske invasjonen førte til en oppløsning av det irakske samfunnet, et samfunn som allerede var dypt fragmentert og skadelidende etter tiår med krig og økonomiske sanksjoner.

Ødeleggelsen av irakske institusjoner førte med seg et vakuum som ga rom for terrororganisasjoner i et skjørt politisk terreng. Samtidig gikk landet inn i en vedvarende krise preget av sekterismen under et Iran-influert, sjiamuslimsk overtak. Vi så et lignende mønster i Ukraina.

Vendte ryggen til

I Syria ble vendepunktet at staten gikk i oppløsning samtidig som at brutaliteten og fragmenteringen økte raskt. Sammenlignet med Tunisia, der opprørene og sivilsamfunnet samlet seg for å skrive en grunnlov sammen, ble opprørsgruppene i Syria stående ganske spredt og svært kuet som følge av diktatorens ekstreme tortur.

Alle aktørene i Syria, Gulfstatene, Tyrkia, Russland, Hizbollah og Vesten må sammen ta ansvaret for ekspansjonen av Daesh

Selv etter at den berømte «røde linjen» ble krysset, forsto Assad at USA og Vesten ikke ville delta i krigen i Syria. Dermed turet han brutalt frem, og opprørerne så etter støtte andre steder. Resultatet ble at Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar og Gulfstatene stilte opp med våpen og finansiering. Men det fulgte også med et ideologisk kompass som pekte i en anti-sjiaorientert retning.

Med utviklingen i Irak ble de syriske opprørene etter hvert kuppet av Daesh. Mye takket være Tyrkia og Qatars likegyldighet, i tillegg til at Vesten på mange måter vendte ryggen til. Av det som nå er igjen av de moderate opprørene, er de helt sjanseløse mot Daesh. Alle aktørene i Syria, Gulfstatene, Tyrkia, Russland, Hizbollah og Vesten må sammen ta ansvaret for ekspansjonen av Daesh.

Spill for galleriet

Dybden i den tragiske oppløsningen av Midtøsten måles med spørsmålet om hvem som ikke har bombet Syria. Assad-regimet, Saudi-Arabia, Tyrkia, Canada, Qatar, De forente arabiske emirater, Jordan, Bahrain, Storbritannia, Australia, Israel, Russland, USA og Frankrike tar alle del i kampene.

Paradokset er imidlertid at ingen av aktørene som bomber Syria, egentlig kjemper mot Daesh, med unntak av kurderne. Spørsmålet om Assads skjebne er også det store hinderet for en ærlig, felles, vestlig-russisk front mot Daesh.

Syriske styrker og deres allierte har konsentrert seg om å kjempe mot opprørene, som, i motsetning til Daesh, direkte utfordrer regimet. Gulfstatene på sin side er altfor opptatt av Irans kjerneprogram og houtiene i Jemen til å løfte en finger, særlig hvis det innebærer et fortrinn for Assad. De spiller derfor mer et spill for galleriet med sin militære koalisjon i Syria. Tyrkias president Erdogans bekymring er heller ikke Daesh primært, men de kurdiske opprørene.

Amerikanerne, britene og franskmennene var inntil i fjor passive og vurderte Daesh som en lokal aktør. Etter terrorangrepet i Paris erklærte den franske presidenten François Hollande en tydelig opptrapping mot terrororganisasjonen Daesh. Men de franske luftangrepene, som utføres i samarbeid med Russland, gjør neppe noen annet nytte enn som en smak av hevn i den franske befolkningen etter Paris-terroren.

Luftangrep fører sjelden til at folk vender ryggen mot lokale ledere, de gjør tvert imot det omvendte.

Den russisk-vestlige alliansen kan videre vise seg å være meget farlig. Putin og Russland er kjente allierte av Assad blant sunnimuslimene, og et koordinert angrep med Russland kan være en gavepakke til Daesh. Det vestlig-russiske samarbeidet kan fremstilles i propagandaen til Daesh som en allianse til støtte for Assad og kan føre til at enda flere sunnimuslimer søker støtte hos Daesh.

Når frykten skyggelegger

Dagens verdensbilde blir ofte forklart med sekterismen blant sunni- og sjiamuslimer, eller med krig mellom islam og Vesten i samfunnet vårt. Det er altfor enkle forklaringer.

Konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran er primært geopolitisk, og her er parallellen til forholdet mellom Russland og USA opp gjennom tiden viktig. Det som nå skjer i Midtøsten er for øvrig et komplisert maktspill på høyeste nivå. Russland planlegger for eksempel et nytt militært eventyr i Afghanistan.

Vi må derfor se ting i en historisk kontekst når vi kaller dette for en sivilisasjonskrig. Dette er en krig mellom verdensmakter og store regionale stormakter. Noen er muslimer, men ikke alle er det.

Vi må løfte blikket og ta med kompleksiteten og nyansene når vi betrakter det som skjer rundt oss. Vi må ta til oss denne innsikten for å forstå virkeligheten. Ikke bare fordi vi er en del av den verden vi lever i. Men fordi det dypest sett handler om hvordan vi ser hverandre i en tid med raske endringer, der frykten ser ut til å ta en tiltagende plass.

For når frykten skyggelegger og hindrer oss i å se hverandre som mennesker, er resultatet at vi reduserer hverandre primært til merkelapper som «muslimer». Når det er gjort, er det første skrittet tatt mot en dehumanisering. Da er også slaget mot terrorismen tapt.

Diskuter videre med Bushra Ishaq på Twitter: @BushraIshaq_

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebookogTwitter.

Lese mer? Her er noen forslag til deg:

Per Anders Madsen:

Les også

Fjordman fremstår i dag som mindre ytterliggående. Ikke fordi han har endret mening, men fordi vi er blitt mer vant til anti-muslimske holdninger

Hege Storhaug:

Les også

Ja, vi står midt i en sivilisasjonskamp

Iqra Mahboob:

  1. Les også

    Det finnes både fredelige og ekstreme muslimer. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noe vi legger skjul på?

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme | Usman Rana

  2. VERDEN

    Etter syv år med krig i Syria, øyner syrerne nå fred: – Vi ser at konflikten nærmer seg slutten

  3. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  4. KRONIKK

    Er det slik - at vi ikke har stanset Assad fordi han drepte muslimer? Assad er sekulær. Og for oss er det det eneste som teller.

  5. VITEN

    Unge, norske muslimer driver «hverdagsmotstand» mot ekstremisme

  6. VERDEN

    Den norske IS-kvinnen Aisha Shezadi: – Jeg angrer ingenting