Kronikk

Det er lettere å kalle seg konservativ enn å være det | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk, skribent og programmerer

På sitt verste gjør konservative oss til slaver av fortiden. De har ofte tatt feil. Men man skal alltid lytte til dem, skriver Bjørn Stærk. Klima, kirke, innvandring, familie og homofili er noen av sakene konservative må ta stilling til. iStockphoto / Getty Images // Vadim Ghirda / TT / NTB scanpix // Cornelius Poppe / NTB scanpix

Solberg-regjeringen viser hvorfor Norge kunne trengt et konservativt parti.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høyre går til valg på «fire nye år» med Erna Solberg som statsminister, og man må være Høyre-entusiast for å ikke forstå at dette klinger tristere på norsk enn på engelsk.

La oss derfor snakke om noe annet og hyggeligere, nemlig konservatisme.

Konservative har en urfortelling, som går slik: Det var en gang et system som hadde vokst frem over tid. Det var ikke perfekt, og var så komplekst at ingen forsto det. En dag kom det noen revolusjonære idealister. La oss kaste ut det gamle systemet, sa de, og lage et nytt, som er rasjonelt og moderne.

Bjørn Stærk er spaltist i Aftenposten Thomas Sirland

Det gjorde de, men snart brøt det nye systemet sammen. Designerne var ikke så smarte som de hadde trodd, og det gamle systemet hadde mye bra som det nye systemet manglet.

Bedre å være for forsiktig

Den konservative er den som sier til idealisten «Vent, her er det noe du ikke forstår. La oss være forsiktige. La oss heller endre det vi har litt om gangen.»

Konservative blir vrange når noen foreslår noe nytt. De tenker at det er bedre å være forsiktig enn uvøren.

De leser heller døde tenkere enn levende, fordi gamle ideer er blitt herdet. Hvis noe var bra nok for forfedrene våre, så er mye av det bra nok for oss også. Vi skal ikke fryse verden, men vi skal bygge videre på det vi har arvet.

Alle som har fått et nytt IT-system på jobben har tatt grunnkurs i konservatisme.

Konservative liker religioner, fordi de er fulle av nedarvet visdom og tabuer som er vanskelig å begrunne, men kan være bra for oss likevel.

Så som at du ikke skal jobbe i påsken. Selv om du kunne begrunne påskeferien rasjonelt, vil en konservativ heller begrunne den religiøst, siden religioner lever lenge, mens fornuft går av moten.

Tradisjonelle familieverdier

Problemet for konservative er at det er vanskelig å se forskjell på tradisjon og revolusjon. Ta de verdikonservative, for eksempel.

På Oslo Symposium i år harselerte verdikonservative som Nina Karin Monsen og Lill May Vestly over kjønnsforvirrede skeive feminister som vil oppheve naturen. Folkene i pride-paraden vet ikke om de er menn eller kvinner, men barn skal de ha, lo Vestly. Virkeligheten er heteronormativ, sa Monsen. Kvinner er kvinner. Menn er menn. Familien er mor, far og barn. Sånn er det bare.

Les også

Andreas C. Halse: Destruktive krefter i Kristen-Norge samles på Oslo symposium. Hvor er kritikken fra venstresiden?

De hevder de forsvarer tradisjonelle familieverdier mot revolusjonære idealister som tukler med en arv de ikke forstår.

De har litt rett. Familielivet har gjennomgått en revolusjon de siste tiårene, og vi vet ikke hva det vil føre til. Vi homoliberale har stjålet ordet ekteskap, og fylt det med nytt innhold.

Flytende sex- og kjønnsroller

Men alle som går til historien på jakt etter tradisjonelle familieverdier vil bli forvirret. Ekteskap, seksualitet og kjønnsroller har alltid vært flytende. Mange tidlige kristne var for eksempel mot familien, og mente alle burde leve i sølibat. Først med protestantene ble ekteskapet et ideal for alle.

Luther på sin side mente at kvinner som hadde en impotent ektemann kunne be ham om tillatelse til å ta seg en elsker og oppdra barna som deres egne.

Mange «tradisjonelle» maskuline og feminine egenskaper, så som at menn er seksuelt aggressive, mens kvinner er moralsk overlegne, stammer fra 1700-tallet. Dette kom ikke fra kirken, men fra sekulære romaner og aviser. På samme tid vokste det også frem homofile subkulturer i storbyer som London og Amsterdam.

Hvis vi skal forsvare «tradisjonelle familieverdier» kan vi like gjerne forsvare middelalderideen om at heterofil analsex er galt, mens prostitusjon er et nødvendig onde.

På tide å slutte fred

Barn har alltid vokst opp med ikke-biologiske foreldre. Før fordi foreldrene døde, i dag fordi de skiller seg eller bruker kunstig befruktning.

Kjernefamilien hvor mor, far og barn er bundet til hverandre i et intenst og nært forhold, og fyller hverandres liv med trygghet og mening i sin forskansede enebolig, er derimot et ideal fra etterkrigstiden.

Inn i dette kaoset spaserer de verdikonservative freidig og vil rydde opp. Årtusener med skiftende verdier og kompliserte familiemønstre skal bort. I stedet skal alt bli mor, far og barn, slik de tror det en gang var.

Her er det de selv som er de revolusjonære idealistene. En ekte konservativ vil heller si at det var på tide vi sluttet fred med menneskenaturen.

Revolusjonær drøm

Nasjonalkonservative går i den samme fellen. Det er god konservatisme å advare mot masseinnvandring, så vi har tid til å løse problemer som dukker opp og ta vare på det gode vi har arvet.

Men det er ikke konservativt å løfte opp den homogene Nasjonen som ideal. Dette er en revolusjonær drøm fra 1800-tallet, som har fungert best der man har gjort minst ut av den.

Mennesket er mangfoldig og rotete, og bygger mangfoldige og rotete samfunn. Konservative tilber ikke menneskenaturen. Men de går ikke til krig mot den heller, slik nasjonalkonservative gjør når de vil ensrette det som foregår inne i hodene til folk.

Den konservative klimafortellingen

At det er lettere å kalle seg konservativ enn å være det ser vi i klimaspørsmålet. Konservative tror de kjenner igjen urfortellingen:

Vi har arvet oljesamfunnet fra forfedrene våre. Det fungerte ganske greit og gjorde oss rike. Så kom det noen revolusjonære miljøvernere og ville forkaste arven, stoppe oljeletingen, og skape et nytt samfunn basert på uprøvde grønne ideer.

Men tidsskalaen er feil. Den virkelige fortellingen går slik:

En gang hadde jorden et komplekst klimasystem som fungerte greit. Så kom det noen revolusjonære gründere og ville hente ut enorme mengder energi fra kull, olje og gass.

Det gikk bra i et par hundre år. De revolusjonære gründerne skapte en verden av velstand, personbiler og flyferier. De ble flinkere og flinkere til å sprenge, knuse og presse hver eneste lille joule ut av bakken.

Så gikk det galt. Og der er vi nå.

Krig mot naturen

Ingen konservative kan tenke på det grønne skiftet uten å grøsse. Samtidig er det få som forstår konservative ideer så godt som miljøvernere. De har bevart den bærekraftige arven fossilrevolusjonen forkastet. De vet, slik konservative en gang visste, at du ikke kan tukle med komplekse systemer ustraffet, og at økonomisk vekst ikke er alt.

Du kan ikke gå til krig mot naturen.

Så hva gjør vi når fossilrevolusjonen har feilet, og løsningen er et grønt skifte som er revolusjonært det også? Dette er et dilemma et konservativt parti kunne hjulpet oss med å løse.

I stedet har vi bare Høyre, som er uinteresserte i klimapolitikk. Selv konservative Minerva, i sin oppsummering av Solberg-regjeringen, nevner kun klima som en særinteresse vrange Venstre krever penger til.

Høyresiden er blind for den største konservative saken i vår tid.

Syv magre år

Minerva holder derimot på en annen konservativ idé Solberg-regjeringen har forkastet: Måtehold i offentlig pengebruk.

Konservative er nøysomme fordi de er bekymret for fremtiden. Med god grunn, når man husker hva som har skjedd i fortiden.

Etter syv fete år kommer syv magre. Vi vet ikke når neste finanskrise kommer, neste flyktningkrise, eller neste krig.

Da trenger vi budsjetter som ikke allerede er fylt til randen. I stedet bruker vi 225 milliarder av oljeinntektene våre årlig, i dag når ting går på sitt aller beste i Europas aller heldigste land.

Vi er som en familie som bruker av sparekontoen for å betale overforbruket sitt, og ikke har råd til en renteøkning.

Trygghet og nøysomhet

Konservative stoler ikke på den smarte økonomen som sier at nøysomhet er irrasjonelt fordi alle piler peker oppover. Den har jeg hørt før, tenker de, mens de nynner på «the chances of anything coming from Mars are a million to one, they said».

Erna Solberg sier til Minerva av hun er mer opptatt av å skape vekst enn å finne utgifter å kutte. En konservativ vil si at det er omvendt. Trygghet og budsjettbalanse må komme først. Vekst får være andres avgud.

Selv er jeg ingen god konservativ. Men jeg ville stemt på et konservativt parti hvis vi hadde et.

Det er fristende å begrave konservatismen, når de som kaller seg det ikke er det og de som er det ikke kaller seg det. Men la oss konservere ideene.

Twitter: @bjoernstaerk

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lese mer om konservatisme? Vi har funnet frem et par fra arkivet:

  • Kronikk av Georg Fredrik Rieber-Mohn: Fornuften kom ikke med reformasjonen
  • Kommentar av Per Edgar Kokkvold: Ære være de konservative!
  • Kronikk av Asle Toje: Hvor ble det av de konservative?
https://mm.schibsted.tech/DBS/ap_multimedia/data/7aa4621045b5d0fc1ddca3b17f0490f3

Les mer om

  1. Konservatisme
  2. Kronikk
  3. Høyre (H)

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt

  2. KRONIKK

    Farvel til demokratiet, eller starten på slutten av Erdogans styre? | Cemal Knudsen Yucel

  3. KRONIKK

    Er alkoholbruk en privatsak i møte med helsepersonell? | Tommy Lunde Sjåfjell

  4. KRONIKK

    Trenger du egentlig en fastlege?

  5. KRONIKK

    Det er en sammenheng mellom den folkerettsstridige invasjonen i Irak og fremveksten av IS | Rune Ottosen

  6. KRONIKK

    Norge er ute av den kinesiske fryseboksen | Henning Kristoffersen