Kronikk

Norges flyktningmål er nådd. Strengest i Europa! | Trude Jacobsen

  • Trude Jacobsen, generalsekretær i Dråpen i Havet
En kvinne har laget en provisorisk vugge for en baby i flyktningleiren Kara Tepe på den greske øya Lesbos. Hun og familien er blant de 60.000 flyktningene som har vært strandet i Hellas siden EU -Tyrkia avtalen trådte i kraft og stengte Balkanruten videre inn i Europa.

Hellas returnerer omtrent ikke lenger mennesker på flukt til Tyrkia. Dette ville dessuten være et alvorlig brudd på menneskerettighetene. De som fortsatt klarer å komme seg til Hellas, har ingen vei ut.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kulde, voldtekter, knivstikkinger, innbrudd, selvmord. Daglig hører jeg våre hjelpearbeidere i Hellas rapportere hjerteskjærende fortellinger. Senest i går fikk jeg høre fortellingen om den åtte år gamle gutten som hadde fått trykkskader etter å ha vært for nær en tønnebombe, sluppet av russiske fly over Syria. Gutten kunne ikke ligge, for det ville fremprovosere blødninger i hodet. Han kunne bare sitte eller bli båret av sin far. Hans far har båret ham rundt i månedsvis, natt etter natt, i et telt i Hellas. Med unntak av de første fire ukene, da de bodde innelåst i en leir for dem som skulle deporteres, har dette teltet har vært deres hjem siden de ankom Europa for syv måneder siden. De kom den dagen EU – Tyrkia avtalen trådte i kraft.

Trude Jacobsen, generalsekretær i Dråpen i Havet

En annen familie kom også over samme dag. En mor med sine fire mindreårige barn. Oppholdet i fengselsleiren gjorde mor syk. Så alvorlig syk at hun ble fløyet til sykehus i Athen. Der lå hun i månedsvis, mens hennes fire små barn ble etterlatt på den greske øya helt alene i en deporteringscamp. De fikk ikke følge med sin alvorlig syke mor, som de ikke visste om ville overleve, for de skulle jo alle returneres. I Norge ventet barnas far.

Feilslått byttehandel

Søndag 20. mars 2016 var datoen som skulle sette en stopper for menneskesmuglingen over Middelhavet. Avtalen skulle gjøre det mindre attraktivt å forsøke seg på den livsfarlige overfarten fra Tyrkia til Hellas. Det ble bestemt at alle som kom over til de greske øyene ville bli returnert, og for alle syrere som ble returnert, ville Tyrkia sende tilsvarende antall syrere lovlig til et EU-land. Inntil 72.000 syrere skulle sendes til de europeiske landene som en del av denne avtalen.

En ren byttehandel med mennesker var det avtalen mellom de «høye herrer» i Brussel og Ankara gikk ut på. Hvordan man etter planen skulle håndtere alle flyktningene fra andre land er uvisst.

Les også

  1. EUs farlige avhengighet av Tyrkia

  2. Flyktningstrømmen krever langvarig mobilisering

Tyrkia skulle samtidig få enorme pengebeløp fra EU for å kunne ta seg av mennesker på flukt på en human og verdig måte.

Brudd på menneskerettighetene

Få dager etter at avtalen trådte i kraft ble riktignok de første flyktningene returnert. Våre hjelpearbeidere på stedet meldte om at de som ble returnert hadde signert på noen papirer de ikke helt hadde skjønt hva var. Et dokument på gresk, der det sto at de frasa seg muligheten til å søke asyl og at de returnerte til Tyrkia av egen fri vilje. De ble eskortert tilbake, samme veien som de kom, men i langt sikrere farkoster. Personell fra Frontex, bevæpnet og med munnbind, fulgte de over, en til en. Få timer etter den første gruppen ble returnert, fikk vi meldingen om det første selvmordsforsøket.

Hellas returnerer omtrent ikke lenger mennesker på flukt til Tyrkia. Dette ville dessuten være et alvorlig brudd på menneskerettighetene. De som fortsatt klarer å komme seg til Hellas, har ingen vei ut.
EU -Tyrkia avtalen er totalt feilslått, men ingen ser ut til å bry seg.

Sannheten er vel at EU faktisk er fornøyd, fordi så lenge ingen returneres fra Hellas til Tyrkia fører det også til at Europa mottar langt færre mennesker på flukt.

Solidaritetskrise

Usikkerheten og levekårene for de 60.000 menneskene på flukt som befinner seg i Hellas er uutholdelig. På alle mine reiser det siste året har jeg møtt mennesker som spør hvorfor Europa ikke vil ha dem? Mange av disse er leger, lærere, ingeniører og advokater. Jeg møter også stadig flere som er i forhandlinger med menneskesmuglere for å få hjelp til å komme seg tilbake til Syria. De vil heller dø der, brått og brutalt i krig i sitt hjemland, enn å dø langsomt i et Europa, der våre ledere kjemper en helt annen kamp, nemlig kampen om hvem som tar imot færrest mennesker på flukt.

Og her i Norge klapper vi oss selv på skulderen fordi vi har det laveste antallet asylsøkere noensinne!

Målet er nådd med god margin. Siste halvår av 2015 og første halvår av 2016 klarte vi til og med å avslå hele 99 prosent av alle mannlige asylsøkere mellom 18 – 34 år fra Afghanistan. Det er litt av en rekord. I år er det ikke mange vi trenger å avslå, for murene i Europa er for høye til at de når frem. At vi har betalt over en milliard kroner for tomme mottaksplasser er helt greit, så lenge vi slipper å få dem hit.

Så lenge de kan bo i telt og gjørmehav i et fra før kriserammet Hellas, kan vi her oppe i nord fokusere på skumle klovner, fotballkrise og kvinnefiendtlige amerikanske menn med hentesveis og solariumsskille.

Strør salt i såret

I et telt i en overfylt flyktningleir sitter det en jente på 14 år og gruer seg til kvelden. Hun gruer seg i tilfelle hun får behov for toalettbesøk etter mørkets frembrudd. Mørket kommer tidligere og tidligere for hver dag som går, også i Hellas. Flere unge kvinner opplever å bli antastet og voldtatt om de går alene og mange av disse er helt alene i verden. Deres fedre og brødre har kjempet for det de hadde kjært og tapt.

På et hotellrom i samme by befinner det seg tre alvorlig syke syrere. En er en kreftpasient på siste stadiet av sykdommen. Han er bare 20 år gammel! Han kunne sannsynligvis blitt helt frisk om han hadde fått behandling da han først oppsøkte lege i Tyrkia, i landet som mottar milliarder fra EU for å gi mennesker på flukt en human behandling. Han kunne muligens blitt helt frisk om han hadde kommet i gang med behandling så fort han ankom Hellas for syv måneder siden. Nå er det for sent.
Jo lenger vi lar mennesker leve under disse forholdene, jo flere ødelagte skjebner skaper vi. Istedenfor å prøve å helbrede skadene de har med seg, strør vi salt i sårene!

I stedet for å dra nytte av kompetansen, arbeidsviljen og evnene disse har med seg, skaper vi mennesker som ikke har annet å bedrive tiden med enn å gi næring til traumene de har med seg.

Det er vel engang slik at man kan regnes som medskyldig om man er vitne til kriminelle handlinger uten å gripe inn?

Til Europas ledere: Dere er alle medskyldige!

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Frontex
  2. Menneskesmugling
  3. Tyrkia
  4. EU
  5. Krig