Politikere: Kjemp for en rettferdig ruspolitikk for brukerne | Kenneth Arctander
Vi har ført en ruspolitikk som stigmatiserer og diskriminerer utsatte grupper. Med Rusreformutvalgets rapport plasseres bevisbyrden hos dem som vil fortsette med dette.
Flere bruker- og interesseorganisasjoner på rusfeltet ba i 2016 justisminister Anders Anundsen (Frp) om å avkriminalisere bruk og besittelse av illegale rusmidler. Kriminalisering setter personer som har behov for hjelp i gjeld, de får rulleblad, og havner i ytterste konsekvens i fengsel. Rullebladet begrenser karrierevalg.
Høyres nestleder, Bent Høie sto på brukernes side og flyttet politikken. Slik fikk vi et flertall på Stortinget og Rusreformutvalget, som fikk i oppdrag å utrede reformen.
En reell avkriminalisering
Utvalget har etter en grundig jobb levert rapporten «Rusreform – fra straff til hjelp». I tråd med anbefalinger fra flere FN-organer, som FN-kontoret for narkotika, FNs høykommissær for menneskerettigheter og Barnekomiteen, anbefaler vi avkriminalisering av besittelse og bruk av illegale rusmidler.
Vi har sett til Portugal som avkriminaliserte i 2001. Portugiserne etablerte nemnder som kan sanksjonere personer for bruk og besittelse. Dersom man blir pågrepet med narkotika, må man møte for en «kommisjon for fraråding fra narkotikaavhengighet» innen 72 timer.
Deretter vurderes det om personen er rusavhengig. Skulle det vise seg at personen ikke er rusavhengig, gis det advarsler eller gebyrer. Ved påvist rusavhengighet, kan ikke nemnda ilegge gebyr, men inndra yrkeslisens, nekte møter med bestemte personer, nekte utreise og kreve oppmøteplikt. Personlige eiendeler kan beslaglegges og velferdsstønader overdras.
Minner om edruskapsnemndene
Nemnda vil anbefale personen behandling eller oppfølging. Aksepterer personen dette, bortfaller sanksjonene. Dette er en form for bruk av tvang som ikke harmoniserer med norsk helsevesen.
Ordningen minner om edruskapsnemndene vi hadde i Norge som tok i bruk inngripende virkemidler overfor fattige alkoholikere. Erfaringene var et økt inntak av pasienter til datidens marginale behandlingstilbud som gikk fra å være frivillige institusjoner til å preges av tvang og undertrykking.
Utvalget anbefaler ikke en slik modell. Vi foreslår en reell avkriminalisering av besittelse og bruk. Når ansvaret flyttes over fra justis- til helsesektoren, fraråder vi videreføring av straffepraksis. Ved behov for tvang, finnes det hjemler for dette i dag.
Politiets narkotikaproblem | Torstein Ulserød
Oppfølging og støtte
Hvis utvalgets anbefalinger blir innført, vil den norske modellen være en integrert modell. Dersom du blir pågrepet med et illegalt rusmiddel under de foreslåtte terskelverdiene, og med ingen objektive holdepunkter for å mistenke salg, vil politiet kunne beslaglegge stoffet ditt og se i lommene dine.
Deretter vil du motta et tidspunkt for oppmøte hos kommunen der du vil få nødvendig informasjon og fraråding. Ved samtykke vil du få tilbud om oppfølging, støtte eller behandling.
Politiet vil ikke lenger kunne beslaglegge mobiltelefonen og datamaskinen din, strippe deg og ransake boligen din. Den gjeldende strafferammen på inntil seks måneder fengsel for 1–2 brukerdoser (Legemiddelloven) og inntil to år ved litt større kvanta (Straffeloven § 231) har gitt politiet disse tvangsverktøyene. Ved en avkriminalisering vil derfor ikke politiet ha de samme fullmaktene. Det er disse hjemlene politiet er redde for å miste.
Bekymring for ungdommen
I forkant av overrekkelsen av rapporten, har vi sett et medietrykk der politi og interesseorganisasjoner har brukt en anekdotisk bevisførsel for å fremstille ungdomsbruken som mer alarmerende enn vi kan si den er.
VG slo for eksempel nylig opp at halvparten av norske skoleelever kjenner til rusbruk på sin skole. Tallet stammer fra en undersøkelse gjennomført på vegne av Actis på internett, og kan ikke brukes som en indikator på noe som helst. I teorien vil det være slik at dersom to personer bruker rusmidler på skolen og alle vet hvem de er, så vil alle elevene på skolen kjenne til rusbruk på skolen.
Likeledes har politibetjentene Kenneth Helberg og Torbjørn Trommestad (begge med styreverv i NNPF) advart om økt bruk og fått støtte av NNPFs styreleder, Jan-Erik Bresil. Den tidligere tolldirektøren Bjørn Røse og politidirektør Benedicte Bjørnland har begge advart mot avkriminalisering, fordi det vil føre til økt bruk.
Politiets stemme i rusdebatten | Benedicte Bjørnland
Kriminalpolitisk skifte
Debatten er gammel. Kriminaliseringen kom som en reaksjon på at motstrøms ungdom begynte å bruke illegale rusmidler i Slottsparken og Nygårdsparken på 1960-tallet. Man var redd for fremtidig økt bruk. Ungdommen ble sett på som svake, og en epidemimodell ble styrende for forståelse av narkomani.
Dette var drivkraften for det kriminalpolitiske skiftet som tok over for en mer helserettet tenkning, og lite har endret seg der vi bekjemper åpne rusmiljøer for å unngå smitte, og straffer for å holde bruken lav.
Vi må snakke mer om cannabis | Willy Pedersen
Data fra ti europeiske land
Det finnes ikke sterke holdepunkter for å tro at straff fører til mindre bruk. Nyere forskning har sett på ti europeiske land som over en 15-årsperiode hadde gjort endringer i straff for cannabisbruk. Bruk ble sett sammen med lovendringene for å finne sammenhenger. Ifølge avskrekkingsteorien ville straffeskjerping ført til redusert bruk, mens straffereduksjon ville ha ført til økt bruk. Forskerne fant ingen slik sammenheng. Straffens fraværende effekt kan dessuten ses ved at bruken av illegale rusmidler økte i takt med straffenivået på 1990-tallet.
Fra faglig hold anbefaler man ikke strafferettslige reaksjoner i forebyggingsøyemed.
Straffen rammer skjevt
Straff er samfunnets moralske fordømmelse av en handling, og rullebladet er et objektivt stigma. Når det kommer til rus, rammer denne straffen skjevt. Til tross for at ungdom på Oslo vest bruker dobbelt så mye cannabis som østkantungdommen, vet vi at sistnevnte straffes tre ganger så ofte. Ungdom som har foreldre med høyere utdanning, bruker mer cannabis enn ungdom med foreldre uten utdanning. Samtidig løper sistnevnte gruppen syv ganger høyere risiko for straff.
Et av hovedmålene med avkriminaliseringen er å redusere stigma. Nå kan vi også få rettferdighet. Utvalget har levert et kunnskapsgrunnlag. Vi trenger at politikerne kjemper for endringene.
