Kveles protestbevegelsene i Hongkong, har vi alle tapt | Kacper Szulecki
Dette er en kamp for det aller mest fundamentale: Trenger vi virkelig frihet, eller kan vi leve et bra liv hvis vi adlyder en despot?
I år har vi minnet 1989 som vi kaller «undrenes år». Et år som var et globalt vendepunkt. Det markerte slutten på kommunismen i Øst-Europa og den kalde krigen. Men det er interessant å se at det ikke bare er et minnenes år. Det er også et år som virker å gjenta seg. En gruppe forskere, inklusiv Sirianne Dahlum ved PRIO og Tore Wig ved UiO, skriver i Washington Post at «vi kan være midt i den største bølgen av ikkevoldelige masseprotester i verdenshistorien».
Men midt i alle disse omveltningene er det som foregår i Hongkong i år av grunnleggende betydning, og det kan være at vi ikke har nok oppmerksomhet på det. Protestene i Algerie, Bolivia, Chile, Tsjekkia og Libanon (i alfabetisk rekkefølge, listen er ikke komplett) er alle av stor intern betydning, nasjonalt og kanskje også regionalt. Og selv om jeg på ingen måte vil bagatellisere raseriet, årsakene eller oppofrelsene hos dem som demonstrerer i Santiago, La Paz og Praha, er Hongkong et større drama som nå er like ved å bli en tragedie.
En definerende hendelse
Francis Fukuyamas tese etter 1989, som ofte er gjort narr av, om at vi har nådd «historiens slutt», blir nå motbevist i gatene i Hongkong. Nettopp fordi det er 30 år siden 1989. Innsatsen er like høy, men rollene er byttet om. Den autoritære siden sitter med alle trumfkortene.
Men paradoksalt nok er Hongkong også det beste beviset på at Fukuyama hadde rett da han identifiserte kampen for respekt som en av historiens universelle drivkrefter. Den nær forestående styrkeprøven i Hongkong vil være en av de definerende hendelsene i det tjueførste århundret.
Les mer om demonstrasjonene: Derfor demonstrerer de i Hongkong: 12 korte svar for deg som ikke vet noe om konflikten
«Den kinesiske modellen»
Kampen i Hongkong er ikke bare symbolsk, men også symptomatisk for det som kanskje er det liberale demokratiets største trussel fremover: At det blir undergravet av et postmoderne diktatur, nemlig Kina. Et diktatur som er effektivt og i stand til å levere nødvendige «produkter». Ikke bare tilstrekkelige, men til og med luksuriøse, på en måte som den kommunistiske østblokken aldri klarte.
Et diktatur som er relativt mottagelig overfor folks signaler og behov så lenge de drømmer «den kinesiske drømmen» og ikke krysser foreskrevne grenser. Som bare er mildt undertrykkende på overflaten, som erstatter disiplin og terror med overvåking og informasjonskontroll, og som unngår å bruke vold.
Dette gjør «den kinesiske modellen» desto mer farlig og vanskelig som motstander for det liberale demokratiet. Det sistnevnte blir revet i stykker av sine egne kriser og indre erosjon, det svekkes selv i Europa og Amerika, blir tvilt på og stilt spørsmål ved.
Ikke rom for moralsk relativisme
«Demokratiet er grått», sa Adam Michnik, en av Øst-Europas mest kjente opposisjonelle før 1989. Og selv om grått ble ansett som vakkert, kunne det i Michniks øyne bare være vakkert som kontrast til et svart-hvitt mareritt av totalitarisme.
Hva skjer hvis grått demokrati møter et grått autoritært system?
Hvis vi ser på verdens reaksjoner på hendelsene i Hongkong, er svaret forvirring. La oss ikke bli lurt.
Det finnes ikke rom for moralsk relativisme her. Dette er en kamp for det aller mest fundamentale: Trenger vi virkelig frihet, eller kan vi leve et bra liv hvis vi adlyder en despot?
Troen på det liberale demokratiet
Ved roten av denne protesten er grunnleggende prinsipper for menneskerettigheter: Et individs rett til å beskyttes fra vilkårlig statlig undertrykkelse og en idé om menneskets verdighet som det er verdt å bevare. Det er en svært ujevn kamp.
Folkerepublikken Kina har argumentene, makten, ressursene og de økonomiske musklene. De spiller et dobbeltspill med sin egen befolkning og skjermer dem stort sett fra informasjon med støtte fra et internasjonalt publikum. «Den kinesiske modellen» synes å være stadig mer inspirerende for verden siden flere og flere ledere, også i Vesten, flørter med forskjellige sider av et autoritært styresett.
For første gang siden 1989 blir et slikt styresett utfordret direkte og på kloss hold.
De som protesterer i Hongkong, har lært av erfaringene til opposisjonelle i hele verden, og de er utrolig innovative i metodene de benytter. Men den viktigste ressursen deres er en helt fundamental tro på at det liberale demokratiet faktisk er det beste systemet menneskeheten har klart å skape.
Les også: I går gikk Hongkong-demonstranter amok. Nå ber de om unnskyldning.
Alles øyne rettet mot Beijing
Mange har gjort storartet forskning på hvordan protestbevegelsers strategier eller sammensetning kan påvirke hvor vellykket de er. Men en viktig lærdom fra Øst-Europa og Kina i 1989 er at uansett hva demonstrantene gjør, hvem de er, hvordan de mobiliserer, så er resultatet, uavhengig av om det er snakk om massakre eller forhandlinger, i regimets hender.
Den tragiske 20. februar 2014 på Maidan-plassen i Kiev viser tydelig hvilket syltynt skille det er mellom ikkevold og massakre. Det eneste som kan hindre myndighetene i å gi ordre om å skyte, er en overveielse om at det vil koste mer enn det smaker, eventuelt at de har en så dyp respekt for liv at det gjør muligheten til å skyte for å drepe til et ikke-valg. Vi kan ikke regne med det siste.
Ikke optimistisk
Jeg er ikke optimistisk, men om det er noe som kan gjøres for å få ledelsen i Folkerepublikken Kina til å velge bort et Tiananmen 2.0-resultat, er tiden inne for det nå. Og det bør være en topp prioritet for alle.
Den 19. februar 2014 skrev jeg, på kommentarplass, om den revitaliserende impulsen Ukrainas Maidan ga Europa, uten å vite hva neste dag ville bringe. Impulsen fra Maidan gikk stort sett tapt, men den har vist at Europa fortsatt er en idé folk er villige til å risikere livet for. Ja – til å dø for.
I Hongkong er folk fortsatt villige til å sette livet på spill for ideen om frihet. Som de skrev på veggen på det polytekniske universitetet: «Ideas are bulletproof». Men folk er ikke kulesikre.
Hvis protestbevegelsene kveles og bringes til taushet, har vi alle tapt.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.
