Kronikk

Rom ledig etter krigen - historien om far og kameraten hans | Svein Olav Kolset

  • Svein Olav Kolset
    Svein Olav Kolset
Skipet «Donau» forlater Oslo 26. november 1942.

Etter krigen møttes far og Dag igjen. Mye var dramatisk forandret, men det sterke vennskapet var der fortsatt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag er det 26. november - og 77 år siden transportskipet «Donau» la ut fra Akershuskaia med 529 norske jøder ombord.

Svein Olav Kolset, professor i ernæring ved Universitetet i Oslo, har skrevet om sin far og hans kamerat Dag - og om hvorfor noen værelser sto tomme i Oslo etter krigen.


Før sommeren ryddet jeg i gamle bilder og fant et bilde fra 1951 av meg selv i dåpskjole i den trygge favnen til faren min.

Bildet er tatt på gaten i Munkedamsveien i solfylte Vika i Oslo sommeren 1951. Gaten er stille en søndag etter kirketid. Noen få biler og en buss. Jeg ble døpt i Piperviken småkirke, som lå like ved Viktoria terrasse. Hvorfor døpt i Piperviken?

Faren min, Nils, var Vika-gutt. Han ble født i 1924 og døde i 2004. En av hans beste barndomskamerater var Dag.

Sammen i tykt og tynt

Far kom fra enkle kår og bodde i en liten leilighet i Huitfeldts gate med foreldre og fire brødre. Faren jobbet på fiskemottak på Vippetangen og senere som portør på Ullevål sykehus. Dags far var høyesterettsadvokat og aktiv i Mot Dag. Familien bodde i stor leilighet i Munkedamsveien. Dags foreldre var jøder.

De to kameratene brydde seg ikke om klasse og bakgrunn. De var kamerater med felles interesser og var sammen i tykt og tynt gjennom hele oppveksten.

En av deres store helter var lærer Thorsen. Han var kommunist og fribryter. Han tok ikke av seg hatten for kongen i 17. mai-toget. Lærer og kommunist Thorsen syntes at kongehus og borgerskap og folk i floss ikke fortjente noen spesiell form for ærbødighet. Han hadde sine meningers mot. Hatten satt på. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på faren min og Dag. Den historien har jeg hørt mange ganger.

Før sommeren ryddet jeg i gamle bilder og fant et bilde fra 1951 av meg selv i dåpskjole i den trygge favnen til faren min, skriver Svein Olav Kolset.

Det var harde tider. Dag fikk 50 øre i ukepenger, far fikk ingenting. Han måtte jobbe som visergutt for å bidra til familieøkonomien og av og til en egen kinobillett. Dag fikk pianoundervisning på flygelet hjemme i leiligheten og hadde egne skøyter til vinterbruk. Faren min og mange av de andre guttene lånte skøyter eller hadde skruskøyter som de satte rett på vinterstøvlene.

Far var ofte på besøk hos Dag. Men Dag var aldri på besøk i fars hjem. I senere år fortalte Dag meg at han ofte undret seg over dette, uten at han helt forsto grunnen. Den var nok ganske opplagt, kom vi frem til. Bestemor ville ikke slippe sønnen til en høyesterettsadvokat inn i deres enkle hjem. Fattigdommens skam.

Det ironiske i det hele var at Dag allerede før krigen var meget radikal og en aktiv forkjemper for fattigfolk.

Første gang Dag satte sine ben i leiligheten til farmor var da han kom hjem fra Sverige etter krigen, 21 år gammel.

Da krigen kom

Dag har selv sagt at han rett og slett bare hadde flaks da krigen kom. Han hadde helseproblemer og oppholdt seg mye på landet og jobbet som avløser i jordbruket. Det ble mange jobbskifter. Når folk fikk høre at han var jøde, ville mange ikke ha ham. Det gjorde at han ikke var lett å registrere og ha kontroll på.

Han slapp unna jødeforfølgelsene i Norge fordi noen i familien grep inn og fikk ham på en transport til Sverige. Her ble han tatt hånd om av et mottagerapparat som ordnet med opphold, bolig og senere arbeid.

Svein Olav Kolset

Etter krigen møttes far og Dag igjen. Mye var dramatisk forandret, men det sterke vennskapet var der fortsatt.

Et eksempel på det var syklene til Dag. Han fikk igjen den gamle sykkelen han hadde hatt i Oslo før krigen. I tillegg hadde han med seg en ny sykkel fra Sverige. En mann med to sykler i etterkrigs-Oslo var ikke hverdagskost. Faren min fikk låne den ene sykkelen mye. Dette gjorde at guttene var mobile.

En sykkel på den tiden ga frihet og aksjonsradius i et nesten billøst samfunn. Helgeturer om sommeren til Vollen i Asker med dans, damer og moro ble enklere på den måten. Begge to ble også aktive konkurransedansere. Populært hos damene.

Etter krigen fullførte far sin utdannelse innen elektrikerfaget og fikk jobb og traff mor under jobb på anlegg på Vestlandet og giftet seg med henne i juli 1948.

Dag ble med på bryllupet, men den kirkelige seremonien ville han ikke delta i. Han trodde ikke på Gud og han var blitt aktiv kommunist, som lærer Thorsen. Dag var konsekvent. Han sto på kirketrappen under seremonien. Far sto ved alteret.

Det sier noe om vennskapet at dette overhodet ikke var noen sak. Faren min bare gliste når han snakket om dette i ettertid. Han var lite interessert i politikk og var samtidig en mann med et romslig sinn. Han var av den oppfatning at de fleste problemer kunne løses over en toddy og en Teddy.

Flyttet inn hos Dag

Det var ikke enkelt for mor og far å finne husrom i Oslo etter at de giftet seg i 1948. Det gikk på forbindelser. Først leide de et rom en kortere tid hos noen venner, men deretter flyttet de inn hos Dag. Helt sikkert takket være det sterke vennskapet mellom faren min og Dag.

Det fikk jeg en tydelig påminnelse om ved et av mine besøk på seniorsenteret der Dag bodde før han døde.

Da vi reiste oss opp i spisesalen og jeg skulle gå, ropte Dag slik at alle skulle høre det: «Sønn av beste kameraten min. Sønn av beste kameraten min!»

Det var sterkt og rørende å høre.

Hvorfor var det rom?

Da jeg ble født i 1951, bodde mor og far sammen med Dag i hans barndomshjem. Vi hadde tre egne rom med felles kjøkken og bad.

Jeg husker ikke mye fra den tiden og har bare vært der noen få ganger senere i livet. Vi bodde der i tre år og flyttet i 1954, da søsteren min ble født.

Først nå i senere år har jeg tenkt på dette.

Det var god plass.

Men boligmarkedet var presset i Oslo etter krigen.

Hvorfor var det rom for oss?

Mange rom hos Dag sto ledige. Han bodde der alene. Broren hadde også overlevd krigen, men døde under arbeid på sjøen noen år etter.
Foreldrene til Dag kom aldri tilbake etter krigen.

De ble tatt livet av i Auschwitz. Faren ble arrestert og sendt først til Grini og så til Tyskland. Moren til Dag trodde hun kunne redde mannen sin ved å melde seg for politiet. Hun endte opp på båten Donau den 26. november 1942 og ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst.
Det var bare en grunn til at det gikk slik.

De var jøder.
De ble tatt livet av.
Rom ledig til oss.

Les også

Torsdag 26. november 1942 vil for all tid bli stående som en av de mørkeste dager i norsk historie | Bjarte Bruland

Sementblokker og politibeskyttelse

Jeg var på flere besøk hos Dag etter at han flyttet til Det jødiske bo- og servicesenter i Oslo. Noen ganger sto det politibil med bevæpnet politi rett utenfor inngangen. I tillegg var det plassert betongelementer i veien langs servicesenteret og ned forbi synagogen som ligger i vegg i vegg.

En veibom har nå også kommet opp. Synagogen er tidligere blitt angrepet med våpen.

Jødehatet lever, også i Oslo by.

Konflikten i Midtøsten er ikke langt unna. Beslutninger i Jerusalem gir ringvirkninger i Oslo. Staten Israel bygger også murer, mye høyere enn de som står i Bergstien i Oslo.

Det var tankevekkende å besøke jøden og kommunisten Dag før han døde. Han som i sin tid åpnet sine dører for oss, men som de siste årene av livet levde bak sementblokker og politibeskyttelse i Oslo by.

Les også

Bymiljøetaten foreslår permanente barrierer foran Synagogen i Oslo


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Donau
  2. Holocaust
  3. Antisemittisme