Rom ledig etter krigen - historien om far og kameraten hans | Svein Olav Kolset
Etter krigen mĂžttes far og Dag igjen. Mye var dramatisk forandret, men det sterke vennskapet var der fortsatt.
I dag er det 26. november - og 77 Är siden transportskipet «Donau» la ut fra Akershuskaia med 529 norske jÞder ombord.
Svein Olav Kolset, professor i ernĂŠring ved Universitetet i Oslo, har skrevet om sin far og hans kamerat Dag - og om hvorfor noen vĂŠrelser sto tomme i Oslo etter krigen.
FÞr sommeren ryddet jeg i gamle bilder og fant et bilde fra 1951 av meg selv i dÄpskjole i den trygge favnen til faren min.
Bildet er tatt pÄ gaten i Munkedamsveien i solfylte Vika i Oslo sommeren 1951. Gaten er stille en sÞndag etter kirketid. Noen fÄ biler og en buss. Jeg ble dÞpt i Piperviken smÄkirke, som lÄ like ved Viktoria terrasse. Hvorfor dÞpt i Piperviken?
Faren min, Nils, var Vika-gutt. Han ble fĂždt i 1924 og dĂžde i 2004. En av hans beste barndomskamerater var Dag.
Sammen i tykt og tynt
Far kom fra enkle kÄr og bodde i en liten leilighet i Huitfeldts gate med foreldre og fire brÞdre. Faren jobbet pÄ fiskemottak pÄ Vippetangen og senere som portÞr pÄ UllevÄl sykehus. Dags far var hÞyesterettsadvokat og aktiv i Mot Dag. Familien bodde i stor leilighet i Munkedamsveien. Dags foreldre var jÞder.
De to kameratene brydde seg ikke om klasse og bakgrunn. De var kamerater med felles interesser og var sammen i tykt og tynt gjennom hele oppveksten.
En av deres store helter var lÊrer Thorsen. Han var kommunist og fribryter. Han tok ikke av seg hatten for kongen i 17. mai-toget. LÊrer og kommunist Thorsen syntes at kongehus og borgerskap og folk i floss ikke fortjente noen spesiell form for ÊrbÞdighet. Han hadde sine meningers mot. Hatten satt pÄ. Det gjorde et uutslettelig inntrykk pÄ faren min og Dag. Den historien har jeg hÞrt mange ganger.
Det var harde tider. Dag fikk 50 Þre i ukepenger, far fikk ingenting. Han mÄtte jobbe som visergutt for Ä bidra til familieÞkonomien og av og til en egen kinobillett. Dag fikk pianoundervisning pÄ flygelet hjemme i leiligheten og hadde egne skÞyter til vinterbruk. Faren min og mange av de andre guttene lÄnte skÞyter eller hadde skruskÞyter som de satte rett pÄ vinterstÞvlene.
Far var ofte pÄ besÞk hos Dag. Men Dag var aldri pÄ besÞk i fars hjem. I senere Är fortalte Dag meg at han ofte undret seg over dette, uten at han helt forsto grunnen. Den var nok ganske opplagt, kom vi frem til. Bestemor ville ikke slippe sÞnnen til en hÞyesterettsadvokat inn i deres enkle hjem. Fattigdommens skam.
Det ironiske i det hele var at Dag allerede fĂžr krigen var meget radikal og en aktiv forkjemper for fattigfolk.
FĂžrste gang Dag satte sine ben i leiligheten til farmor var da han kom hjem fra Sverige etter krigen, 21 Ă„r gammel.
Da krigen kom
Dag har selv sagt at han rett og slett bare hadde flaks da krigen kom. Han hadde helseproblemer og oppholdt seg mye pÄ landet og jobbet som avlÞser i jordbruket. Det ble mange jobbskifter. NÄr folk fikk hÞre at han var jÞde, ville mange ikke ha ham. Det gjorde at han ikke var lett Ä registrere og ha kontroll pÄ.
Han slapp unna jÞdeforfÞlgelsene i Norge fordi noen i familien grep inn og fikk ham pÄ en transport til Sverige. Her ble han tatt hÄnd om av et mottagerapparat som ordnet med opphold, bolig og senere arbeid.
Etter krigen mĂžttes far og Dag igjen. Mye var dramatisk forandret, men det sterke vennskapet var der fortsatt.
Et eksempel pÄ det var syklene til Dag. Han fikk igjen den gamle sykkelen han hadde hatt i Oslo fÞr krigen. I tillegg hadde han med seg en ny sykkel fra Sverige. En mann med to sykler i etterkrigs-Oslo var ikke hverdagskost. Faren min fikk lÄne den ene sykkelen mye. Dette gjorde at guttene var mobile.
En sykkel pÄ den tiden ga frihet og aksjonsradius i et nesten billÞst samfunn. Helgeturer om sommeren til Vollen i Asker med dans, damer og moro ble enklere pÄ den mÄten. Begge to ble ogsÄ aktive konkurransedansere. PopulÊrt hos damene.
Etter krigen fullfÞrte far sin utdannelse innen elektrikerfaget og fikk jobb og traff mor under jobb pÄ anlegg pÄ Vestlandet og giftet seg med henne i juli 1948.
Dag ble med pÄ bryllupet, men den kirkelige seremonien ville han ikke delta i. Han trodde ikke pÄ Gud og han var blitt aktiv kommunist, som lÊrer Thorsen. Dag var konsekvent. Han sto pÄ kirketrappen under seremonien. Far sto ved alteret.
Det sier noe om vennskapet at dette overhodet ikke var noen sak. Faren min bare gliste nÄr han snakket om dette i ettertid. Han var lite interessert i politikk og var samtidig en mann med et romslig sinn. Han var av den oppfatning at de fleste problemer kunne lÞses over en toddy og en Teddy.
Flyttet inn hos Dag
Det var ikke enkelt for mor og far Ä finne husrom i Oslo etter at de giftet seg i 1948. Det gikk pÄ forbindelser. FÞrst leide de et rom en kortere tid hos noen venner, men deretter flyttet de inn hos Dag. Helt sikkert takket vÊre det sterke vennskapet mellom faren min og Dag.
Det fikk jeg en tydelig pÄminnelse om ved et av mine besÞk pÄ seniorsenteret der Dag bodde fÞr han dÞde.
Da vi reiste oss opp i spisesalen og jeg skulle gÄ, ropte Dag slik at alle skulle hÞre det: «SÞnn av beste kameraten min. SÞnn av beste kameraten min!»
Det var sterkt og rĂžrende Ă„ hĂžre.
Hvorfor var det rom?
Da jeg ble fĂždt i 1951, bodde mor og far sammen med Dag i hans barndomshjem. Vi hadde tre egne rom med felles kjĂžkken og bad.
Jeg husker ikke mye fra den tiden og har bare vÊrt der noen fÄ ganger senere i livet. Vi bodde der i tre Är og flyttet i 1954, da sÞsteren min ble fÞdt.
FÞrst nÄ i senere Är har jeg tenkt pÄ dette.
Det var god plass.
Men boligmarkedet var presset i Oslo etter krigen.
Hvorfor var det rom for oss?
Mange rom hos Dag sto ledige. Han bodde der alene. Broren hadde ogsÄ overlevd krigen, men dÞde under arbeid pÄ sjÞen noen Är etter.
Foreldrene til Dag kom aldri tilbake etter krigen.
De ble tatt livet av i Auschwitz. Faren ble arrestert og sendt fÞrst til Grini og sÄ til Tyskland. Moren til Dag trodde hun kunne redde mannen sin ved Ä melde seg for politiet. Hun endte opp pÄ bÄten Donau den 26. november 1942 og ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst.
Det var bare en grunn til at det gikk slik.
De var jĂžder.
De ble tatt livet av.
Rom ledig til oss.
Torsdag 26. november 1942 vil for all tid bli stÄende som en av de mÞrkeste dager i norsk historie | Bjarte Bruland
Sementblokker og politibeskyttelse
Jeg var pÄ flere besÞk hos Dag etter at han flyttet til Det jÞdiske bo- og servicesenter i Oslo. Noen ganger sto det politibil med bevÊpnet politi rett utenfor inngangen. I tillegg var det plassert betongelementer i veien langs servicesenteret og ned forbi synagogen som ligger i vegg i vegg.
En veibom har nÄ ogsÄ kommet opp. Synagogen er tidligere blitt angrepet med vÄpen.
JÞdehatet lever, ogsÄ i Oslo by.
Konflikten i MidtÞsten er ikke langt unna. Beslutninger i Jerusalem gir ringvirkninger i Oslo. Staten Israel bygger ogsÄ murer, mye hÞyere enn de som stÄr i Bergstien i Oslo.
Det var tankevekkende Ă„ besĂžke jĂžden og kommunisten Dag fĂžr han dĂžde. Han som i sin tid Ă„pnet sine dĂžrer for oss, men som de siste Ă„rene av livet levde bak sementblokker og politibeskyttelse i Oslo by.
