Kronikk

«Det var ikke gøy lenger»

  • Jo Helle-valle
  • Annechen Bahr Bugge
Barn og unges deltakelse i organisert fysisk aktivitet synker med alderen. Noe må gjøres mener Annechen Bahr Bugge og Jo Helle-Valle.

Norway Cup. I Norway Cup ser vi barn og unge i frydefull utfoldelse. Men når alvoret trer inn i organisert idrett, setter frafallet inn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gleden ved å se barn og unge i frydefull, kroppslig utfoldelse på fotballbanen, i slalåmbakken, ute i skogen, på langrenn, i vannet, i fjellveggen eller i en idrettshall er stor hos foreldre. Ikke bare gleder det mor og far å se at barna har det gøy, men vi vet også at det er sunt for både kroppslig, sosial og intellektuell utvikling.

Så lenge tilbudet som møter dagens unge i så stor grad er lagt opp for den ene prosenten som i fremtiden vil bedrive idrett på toppnivå, vil det store frafallet være en realitet i årene som kommer

Mindre fysisk aktive

Betydningen av fysisk aktivitet blir bekreftet gang på gang av utredninger, rapporter og forskning som roper varsku – unge blir stadig mindre fysisk aktive og deltagelsen i idrettsaktiviteter synker drastisk med økende alder. Nylig la Helsedirektoratet frem nye tall. Her fremgikk det at ni av ti seksåringer oppfylte de nasjonale anbefalingene om én times fysisk aktivitet daglig, men bare halvparten av 15-åringene hadde et aktivitetsnivå i tråd med anbefalingene.

I barneskolen deltar åtte av ti i organisert idrett. Ved overgangen til ungdomsskolen er frafallet på 50 prosent, og frafallet fortsetter gjennom ungdomsskolen. Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelser viser også at unge kan bruke opptil 40 timer på stillesittende aktiviteter i løpet av en uke. Videre viser tall fra Folkehelseinstituttet at jenter og gutter med overvekt og fedme har steget fra 16 til 19 prosent i perioden 2008–2010. Dette er urovekkende.

Idrettsaktiviteter

I dagens stillesittende samfunn er idrettsaktiviteter den viktigste formen for folkehelsefremmende aktivering av unge. Det er videre en utbredt oppfatning at det er i de formende barne— og ungdomsårene at gode aktivitetsvaner etableres. Arne Næss sr. ble i eldre år spurt om hva det var som gjorde at han begynte med fjellklatring. Han svarte at det var ikke han som hadde begynt, det var alle vi andre som hadde sluttet! Deri ligger en viktig mekanisme for å fremme folkehelsen: Det gjelder å utnytte de unges naturlige glede over kroppslig utfoldelse og lek.

Og det gjøres. Staten er seg sitt ansvar bevisst og pøser hvert år milliarder av kroner inn i organisert idrett. Som i den forrige stortingsmeldingen om idrett fra 1999, blir det også i årets idrettsmelding sterkt poengtert at det er barn og unge som er primærmålgruppen, og det er det folkehelsemessige forholdet som er viktigst: "Det er viktig at det legges vekt på å utvikle aktivitetstilbud til barn og unge, slik at både de som ønsker å satse på konkurranseidrett, men også de som primært ønsker et trenings- og aktivitetstilbud ivaretas på en god måte."

Ikke bare idyll

Men alt er ikke idyll. Et så stort felt som norsk organisert idrett inneholder mange aktører med mange forskjellige perspektiver og mål. En av utfordringene er at det finnes mange foreldre som er svært ambisiøse på egne barns vegne, og som ofte blir trenere eller nøkkelpersonell for klubbene og lagene barna deres er med i og på. Noen blir så fokusert på å vinne at det går ut over både trivsel og samhold i miljøet. Det er nok av skrekkeksempler. Vi har alle sett reserven som sitter på benken kamp etter kamp. Hvis hun er heldig, får hun kanskje tre minutters spilletid når seieren allerede er sikret. Det er også de mange individuelle utøverne som får beskjed om at det dessverre ikke er plass til han eller henne i klubben fordi de ikke har "rett innstilling", "passer inn", "er ivrig nok" eller "har god nok prestasjonsutvikling". Nok av foreldre har trøstet en sønn eller datter som ikke lenger fikk plass på laget, og forsøkt å bygge opp igjen selvfølelsen etter beste evne.

Overambisiøse trenere

De overambisiøse trenerne opererer ikke i et vakuum. I mange klubber er toppingen velsignet av ledelsen fordi de mener det er måten å drive frem nye stjerner på. At det å fokusere mye på å dyrke de beste går på bekostning av resten, blir typisk nedtonet. I stedet blir det hevdet at de beste trekker de andre med seg; de er ledere og inspirasjonskilder. Det kan godt være tilfelle noen steder, men det kan ikke stikkes under stol at ressursene er begrensede. Når penger og treningsressurser blir satt inn for å dyrke frem et fremragende førstelag, vil det nødvendigvis gå ut over dem som ikke er med på førstelaget. Og fra klubbens side kan det kanskje bli oppfattet som greit: Foreldrene til dem som ikke er så gode kan jo bare å melde seg som trenere for 2. og 3. laget.

I utakt med ungdommen

Voksnes vektlegging av "prestasjon" fremfor "mestring og glede" er i utakt med ungdommens egne motivasjoner. På spørsmål om hvorfor man bedriver idrett svarer de fleste "fordi det er gøy!". Og de typiske svarene på hvorfor man slutter er: "Det var ikke gøy lenger!" eller "det var ikke noe tilbud til meg lenger". Ungdom gir også selv uttrykk for at det de ønsker seg er et variert og inkluderende idrettstilbud, der de kan møte venner, ha det gøy, og bli så gode som de selv vil.

Så lenge tilbudet som møter dagens unge i så stor grad er lagt opp for den ene prosenten som i fremtiden vil bedrive idrett på toppnivå, vil det store frafallet være en realitet i årene som kommer.

Mestring og glede

Det vi bør kreve av et system som former og organiserer de unges idrettsaktiviteter er at det legges mer vekt på folkehelse, mestring og glede. Når barn tas inn i en idrett bør det altså være med premisser om at de skal bli inkludert og få et fullverdig tilbud selv om de ikke er enere. Videre må det kreves at de ikke blir gjenstand for en rekke eksklusjonsmekanismer noen få år senere fordi overambisiøse ledere og trenere mener de ikke er gode nok. Dette er et samfunnsmessig anliggende, hvor staten spytter inn milliarder av fellesskapets penger, for å fremme folkehelse og integrering, og da må det ikke være slik at noens ambisjoner går ut over de flestes ønsker og behov.

Dagens frafallsprosent er nedslående. Og noe må gjøres.

For å rettferdiggjøre de store statlige overføringene til klubber og foreninger, bør det innføres krav om at frafallet blant unge i organisert idrett må ned. Hvis dette ikke lykkes bør andre mulige arenaer for aktivisering av ungdom vurderes og understøttes – for eksempel private treningssentre og friluftsorganisasjoner.

Les også

  1. Over sidelinjen

  2. Ruller på silkeføre

  3. La pulsklokka ligge i ferien - prøv snakkeprøven i stedet

Les mer om

  1. Kronikk