Kronikk

Jeg er dypt bekymret. For Venstre, men også for landet vårt. | Abid Raja

  • Abid Raja
    Abid Raja
    visepresident på Stortinget (V)

De som fulgte valgsendingene mandag 9. september, kunne se en bekymret mine hos undertegnede, skriver Abid Raja. Bildet er fra Venstres valgvake på Vega scene. Foto: Jan T. Espedal

Partier lyktes under valgkampen med å dele vår nasjon. By mot land. Dem mot oss.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De som fulgte valgsendingene mandag 9. september, kunne se en bekymret mine hos undertegnede. Grunnen til det er todelt.

Venstre fikk ikke den uttellingen som var vår fantastiske valgkamp verdig.

Samtidig som jeg med stor bekymring så hvordan partier lyktes med å dele vår nasjon. By mot land. Dem mot oss.

Min umiddelbare reaksjon var å reflektere rundt Venstres politiske prosjekt i dette landet. Vårt aller dypeste engasjement og måten vi adresserer et politisk splittet Norge på.

Som sosialliberaler er ryggmargsrefleksen at vi må ta to skritt tilbake og handle som lag i eget samfunn. Jeg må derfor ta opp noen saker som jeg mener vi er nødt til å stå sammen om.

Alltid plass til én til

Jeg er dypt takknemlig for at jeg er født i Norge. Det kan jeg takke min far for. Han innvandret til Norge i 1970. Men jeg vil også takke Norge som lot ham komme, lot ham jobbe, lot ham hente sin ektefelle fra Pakistan, slik at jeg ble født i Oslo og fikk alle de mulighetene jeg har fått.

Den rausheten Norge viste min far, min mor og meg, vil jeg at Norge skal fortsette å vise andre.

Norge skal være en raus nasjon. Raus mot de mest sårbare blant oss.

Abid Raja er nestleder i Venstre, visepresident på Stortinget og advokat. Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Jeg vil at Venstre skal være på lag med de menneskene i Norge som mener det alltid er plass til én flyktning til. Jeg vil ikke sette tall på hvor mange Norge skal ta imot, men verdimessig er jeg på lag med de nordmenn som mener vi har plass til én til, alltid.

Venstres sosialliberale ånd, med frihet for den enkelte, men fortsatt urokkelig i troen på at sosiale nettverk i samfunnet nettopp løfter frem frihet hos alle. I den ånden finnes alltid rom til én til.

Les også

Abid Raja utdyper i intervju: Folk i distriktene sier «du er vår mann»

Imponerende raushet og dugnadsånd

Kommuner over hele landet har tatt imot flyktninger, stilt opp, tatt dugnaden med praktisk språkopplæring gjennom språkkafeer, stilt opp med å gi arbeidstrening og bidratt til inkludering.

Rausheten jeg har sett på mine reiser rundt om i Norge, er dypt imponerende. Som flyktningfamilien på Husøya på Senja der foreldrene jobber på fiskebedriften Brødrene Karlsen, og alle dugnadsmammaene fra hele nabolaget som stiller opp for å få hverdagen med stor barneflokk til å gå rundt.

Dugnadsånden der er lik som i Oslo, hvor vi finner ildsjeler som Bjørn-Erling, min sønns håndballtrener. I flere år har han stilt opp, ikke bare med håndballkunnskap, men også med kjøring til og fra trening og med et engasjement og interesse for mitt barn.

By som land, vi tar dugnaden sammen. Vi bryr oss.

Norge er et raust, dugnadsbasert land, hvor vi stiller opp for hverandre. Og vi som folk defineres heller av dette enn dem som vil nekte å plukke opp flyktninger i Middelhavet.

Norge som stor skipsnasjon lar ikke folk drukne. Vi plukker folk opp!

Siden Nansens tid har vi stilt særskilt opp for folk i nød. Alle de som har hjerterom for flere enn seg selv, skal vi i Venstre være på lag med.

Vi i Venstre skal være tydelige og klare på hvor vi står verdimessig. Vi skal være på lag med Leger uten grenser, og det må vi våge å være tydelige på, særlig når en norsk Frp-statsråd sier hun ikke er det.

Forrige søndag ble 50 migranter reddet opp av Middelhavet av det norske fartøyet «Ocean Viking» utenfor Libyas kyst. Blant dem er en høygravid kvinne og tolv mindreårige. Foto: Afshin Ismaeli

Min turbulente oppvekst

Norge skal ikke bare være raus som nasjon, men også som samfunn.

Gjennom min turbulente oppvekst møtte jeg flere ungdommer på barnevernsinstitusjoner jeg selv havnet på, som ble fanget i rus.

Mange ble rusavhengige, og flere gikk bort så altfor tidlig. Samfunnets skyggeside, den dypeste dal vi helst ikke ønsker å forholde oss til, oppleves bunnløst dramatisk for dem som havner der.

Det er sjelden selvforskyldt. Mange kommer fra hjem med rusmisbruk, med psykiske utfordringer hos nærmeste omsorgspersoner eller en selv. Ofte med opplevd fysisk og psykisk vold, også seksualisert.

De rusavhengige fortjener ikke samfunnets fordømmelse og straff. I et raust samfunn skal de finne empati, omsorg og riktig behandling.

Dette handler ikke om legalisering av hasj for rekreasjonsformål. Det er en helt annen sak. Vi snakker om heroinassistert behandling for dem som er avhengige av det. Til dem som befinner seg i narkotikahelvetet.

Les også

Raja er dobbelt så populær som Grande. I Venstre er det likevel mange som ikke ønsker ham som hennes arvtager.

Vanvittige tall

Før sommeren fikk regjeringen overlevert en rapport fra Senter for rus- og avhengighetsforskning. Der foreslås å etablere et forsøk i Oslo med opptil 200 pasienter fordelt på to klinikker og ett i Bergen med opptil 100 pasienter.

Pasientene får to doser medisinsk heroin om dagen, enten som tablett eller injisert. Den avhengiges, altså pasientens, vei til «dagens dose» er ellers ofte prostitusjon, tigging eller kriminalitet.

Resultatet av dagens tilnærming til dette samfunnsproblemet kjenner vi: 250 overdosedødsfall i året og en lite imponerende plass helt i verdenstoppen.

Det er helt vanvittige tall, og vi har ligget i verdenstoppen lenge.

Rusavhengige forsvinner ikke selv om vi lukker øynene og later som om de ikke finnes. De er der, deres familie, venner og kjære.

Vi vet at rusavhengighet henger sammen med smertefulle erfaringer fra oppveksten. Deres smerte forsvinner ikke selv om vi snur hodene bort. Det burde være en selvfølgelighet å gi dem den hjelpen de har behov for.

Vi i Venstre skal fortsette å levere mer liberal og raus ruspolitikk.

Behandling, ikke straff

Jeg mener det er viktig at regjeringen raskt iverksetter forslaget om forsøksprosjektet. Det er slik sosialisme og liberalisme i Venstre forenes. Dette er en jobb vi må gjøre, ikke bare for byene, men for hele Norge. Den rusavhengige visner kanskje under en bro i Oslo, men familien bor ofte i distriktene.

Videre venter jeg spent på utvalget som regjeringen har satt ned, som skal endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp.

Vi skal nemlig ikke straffe, men gi behandling og oppfølging til brukere. Det er det eneste riktige og rettferdige.

Samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk må overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Som tidligere advokat med erfaring fra flerfoldige narkotikasaker, blir det en lettelse å få en endelig slutt på straffeforfølgning av de mest sårbare blant oss.

Les også

Abid Raja ble portrettert i A-magasinet i 2015: - Det kunne gått begge veier med meg

Født med sjelden misdannelse

Jeg har tidligere vært åpen om min egen sykdom, en sjelden misdannelse som gjorde at jeg ble født med kompliserte tarmutfordringer.

Som barn deltok jeg på Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser sammen med andre barn med ulike utfordringer, både fysiske og psykiske utviklingshemninger. Som barn ble det en spesiell, men svært viktig erfaring.

Vi vet at en av kildene til psykiske lidelser er skam, følelsen av ikke å høre til fellesskapet. Å være unormal. Å møte andre barn som var syke som meg, eller som hadde andre plager og utfordringer, skapte en fellesskapsfølelse.

Vi hadde alle noe til felles, vi var alle unormale.

Og i dette møtet mellom alle slags unormaliteter følte vi oss normalisert. Iallfall mens vi var på sommerleir.

Mange barn vokser opp med store smerter og lidelser, mange utsettes for mobbing og lever et voksenliv i ensomhet. Dette er en gruppe som er helt avhengig av vårt samfunns evne til å tilrettelegge.

Blir rørt av tilrettelagte arbeidsplasser

Noe av det varmeste jeg har sett og opplevd i Norge, er voksne som jobber på arbeidsplasser tilrettelagt for dem med spesielle behov.

I Fjaler ligger bedriften Vevang produksjon, i Nittedal finner vi Gnisten og rett utenfor Oslo har vi Asker produkt.

Jeg har besøkt alle tre, og det finnes mange andre. Jeg er raus med klemmene på slike bedriftsbesøk, for å si det slik, og klarer ikke skjule hvor glad, rørt og opprømt jeg blir av å se arbeidsgleden og rausheten de viser i praksis. Det finnes ikke maken.

Det gjør inntrykk når kokken på Asker produkt sier: «Det gir meg mest glede av alle å jobbe her».

De har nesten ikke sykefravær, for alle gleder seg til å dra på jobb. Det gir livet mening å vite at man kan bidra til fellesskapet. Snakk om prosjekter som sikrer frihet og mestringsfølelse til noen som er helt avhengig av et samfunn som spiller på lag.

Distriktsmisnøye og Oslohat

Som politiker har jeg vært ekstremt heldig og fått reist mye. Jeg syklet fra Lindenes til Nordkapp, har vært med på 71 grader nord og har reist land og strand rundt og forelsket meg i distriktene, brorparten av Norge målt i areal.

Abid Raja kjøpte sin første sykkel i 2012. Foto: Wasim Riaz

Jo mer jeg reiser, jo mer forelsket blir jeg. Forelsket i HELE Norge.

Så er jeg likevel urban og har bosatt meg en åtte minutters sykkeltur unna Oslo S.

Jeg krysser ethvert trafikkert kryss og støyende byliv med den største selvfølge. Jeg tiltrekkes av byens pulserende liv.

Støyen, det travle og hektiske livet i byen – jeg har en dragning mot det.

Men det gjør meg likevel til en venn av distriktene, på lag med eksportbedriftene som dominerer der, og på lag med alle de som skaper sin næring i by og land.

Jeg er ufattelig glad i byen min, og jeg nyter marka på sykkel om sommeren og på ski om vinteren. Likevel elsker jeg å bruke og besøke hele landet.

Elsker å kjenne regnet piske meg i fjeset utenfor et fyr i Eigersund som jeg har hatt gleden av å besøke to ganger.

Bekymrede Venstre-politikere Abid Raja, Marit Vea og Guri Melby på Venstres valgvake 9. september. Foto: Jan Tomas Espedal

Vil bygge bro mellom by og land

Om det er min bakgrunn eller at jeg fra barns ben av har lært å være dypt takknemlig for alt Norge har gitt meg og min familie, vet jeg ikke.

Men de motsetninger mellom by og land, som enkelte forsøker seg på, oppleves som dypt fremmedgjørende.

Jeg møter dem med misnøye mot distriktene fordi de «får for mange goder og for mye tilrettelagt for seg» og dem med misnøye mot Oslo fordi de «sitter med all makt og bruker den til å raljere med distriktene».

At denne motsetningen skulle få prege valget i så stor grad, er noe som de siste dagene også har satt seg i meg. Den polariserte debatten med fremstillingen av «oss og dem» minner om minoritetskulturdebattene vi hadde på 00-tallet.

Den gir ikke en ekte virkelighetsbeskrivelse og er mer som konstruerte narrativer. Denne motsetningen må derfor rives ned.

Å nøre opp om disse følelsene, å spille by og land opp mot hverandre, er ikke måten jeg ønsker å utøve politikk på.

Som visepresident på Stortinget er det min plikt, men også mitt ønske, å stå i spissen for å bygge bro mellom by og land.

Det blir en jobb som appellerer til nordmenns dugnadsånd. Jeg er klar for denne dugnaden. Venstre er klar for denne dugnaden. Men vi klarer ikke dette alene. Vi trenger hele Norge med på laget.

  • Les også:
  1. Les også

    Mange i Venstre ønsker endringer i ledelsen: Hvem skal ut?

Les mer om

  1. Abid Raja
  2. Venstre (V)
  3. Samfunn
  4. Rus
  5. Innvandring
  6. Distriktspolitikk
  7. Politikk

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Abid Raja: Folk i distriktene sier «du er vår mann»

  2. DEBATT

    Kjære statsminister, dette aksepterer jeg ikke. Nok er nok. Det stinker av Frps retorikk.

  3. KRONIKK

    Slik gikk den store digitale omstillingen etter koronakrisen

  4. KRONIKK

    Mens min mor stelte hjemme, utfordret kvinnebevegelsen husmoridealet

  5. KRONIKK

    Hvorfor sa Bioteknologirådet ja til at en enslig mor kan bli forelder?

  6. DEBATT

    Også behandling hos psykolog kan gi bivirkninger