Den digitale informasjonsflyten er kanskje vårt beste våpen i kampen mot korona | Kjersti Thorbjørnsrud
Vi har aldri vært fjernere fra å ha informasjonsmonopoler.
Tre uker har gått siden Norge stoppet opp. Siden da har vi levd medieliv. Vi ser virkeligheten og hverandre via skjermer, som i akvarier med glassvegger mot verden.
Allerede nå kjennes de første reaksjonene på krisetiltakene fjerne: Det var da journalistene sto tett, delte på én mikrofon og statsministeren rakte frem hånden på refleks. Nå sitter journalister på pressekonferanse med 2 meters mellomrom, og mikrofonene har fått lang stang og plastpose på.
Medienes epidemi
Spredningen av koronaviruset er ledsaget av mediene, og det rammes inn og bekjempes i og via mediene. Mange hevder også at mediene forsterker og bidrar til krisen. Alt nå viser tall fra Retriever at pandemien vil bli den mest dekkede saken noensinne.
At mediene har en helt sentral rolle under epidemier og kriser, er ikke noe nytt. Men hastigheten, omfanget og gjennomslagskraften til profesjonelle nyhetsmedier, sosiale medier og all verdens apper har vi aldri vært i nærheten av tidligere.
Ikke minst slipper ufattelig mange nye stemmer til. I vår del av verden har vi, i motsetning til i pandemiens opphavsland, Kina, aldri vært fjernere fra å ha informasjonsmonopoler. Hverken myndighetene eller de tidligere så mektige portvokterne i de gamle nyhetsmediene har kontroll på den digitale flommen av informasjon.
Faser i mediedekningen
Slik epidemien utspiller seg i faser, kan man også skimte faser i mediedekningen. I dagene frem mot de nasjonale krisetiltakene torsdag 12. mars var det en økende uro i befolkningen. Den kom særlig til uttrykk via sosiale medier, men ble også formidlet i nyhetsmediene: Folk ønsket klarere råd og bestemmelser fra myndighetene.
Kritikken mot at tiltak var overlatt til lokale vurderinger, økte på. Det er interessant. Folk leste, de diskuterte, og de krevde handling. Grupper på sosiale medier ble opprettet.
Oppdateringer og analyser fra utenlandske kilder og eksperter fra hele verden var i raskt omløp. Informerte og kritiske deloffentligheter, som svingte, og svinger, i takt med stadig ny informasjon, oppsto.
Erklærte krise
Fase to i mediedekningen kom da myndighetene erklærte krise. Fra da av gikk også de profesjonelle nyhetsmediene inn i en unntakstilstand. Da vet vi fra tidligere nasjonale traumer, som 11. september og 22. juli, at det skjer noe med journalisters rolleforståelse.
De hverdagslige og konfliktorienterte nyhets- og debattflatene ryddes. Journalister er også til vanlig med på å skape nasjonale fellesskap og samlende ritualer. Men nå trer disse sidene ved journalistikken frem på en helt annen måte enn ellers: Journalister blir medborgere, vitner, historiefortellere og samfunnsbærere.
De forteller om skjebnene bak tallene, men feirer også heltene. Målet er å bygge motstandskraft ved å formidle solidaritet og håp. Slik hyller NRKs Kringkastingsorkesteret og Ingrid Olava «koronaheltene», i skrivende stund en av de mest delte sakene på sosiale medier.
Koronaviruset blir trolig den mest omtalte enkelthendelsen i norske medier noensinne
Mikrofonstativ vs. kritisk debatt
I tillegg er riksmediene nå på en helt annen måte enn ellers mikrofonstativ for myndighetenes budskap. Deres analyser og råd gis hovedplassen i nyhetene, igjen og igjen. I avisledere og kommentarer oppfordres befolkningen til å følge rådene og bidra på lag i bekjempelsen av smitten.
Gjør myndighetene åpenbare tabber, påpekes det, men flokkjournalistikken som krever at enkeltpersoner må gå, er satt på vent. Som en kommentator skrev om helseledere på vei ut i karantene: Dere må ikke gjøre feilvurderinger nå, vi trenger dere!
Men til forskjell fra dekningen etter et akutt traume som det et terrorangrep er, er covid-19-pandemien en pågående krise, der ingen ser slutten. Ingen vet hva som blir utslagene hverken for antall syke og døde eller for samfunnet som helhet.
Ropte på strengere portvoktere
De første ukene og månedene etter 22. juli bar preg av en debatt som var strengt røktet av redaktører som ville styrke og forene heller enn å kritisere. Nå har vi i tillegg til den oppbyggelige og myndighetstro journalistikken også en rekke kritiske nyhetsoppslag. Ikke minst preges offentligheten av en sydende kritisk debatt i sirkulasjon mellom redigerte debattflater og sosiale medier.
Noen bekymrer seg over det, enkelte utspill og innlegg kritiseres for å svartmale, å skremme og å undergrave tilliten til myndighetene.
Kritikken reises både mot formidleren selv og journalisten som tilbyr scenen. Fredrik Solvangs Debatten, med en redd lege i studio, fikk merke det. Ikke så få redaktører og kommentatorer ropte på strengere og mer ansvarlige portvoktere da.
Hva med informasjonsberedskapen?
Metadebatten om hva som fortjener oppmerksomhet, og hva som bør tones ned, stopper neppe. Flere har pekt på de latente truslene i dagens medielandskap, der overskriftene skriker, nettdebattene er polariserte, trollene herjer og de falske nyhetene spres av aktører som vil vondt.
De falske nyhetene finnes deres ute, og noen aktører ser sitt snitt til å spekulere i folks uro. En del debattanter på sosiale medier bruker ord statsministeren ikke ville valgt, og alle nyhetsoppslag er ikke like informative. Det hadde vært bra med mer bakgrunn og forklaring i den løpende rapporteringen av nye tall over smittede og døde.
Men inntrykket er ikke at det er trollene eller de falske nyhetene som så langt dominerer i de brede, norske foraene på sosiale medier. Dementiene av det som viser seg å være uriktige opplysninger, spres raskt.
Undersøkelser tyder på at nordmenn er godt informert, har tillit til myndighetene og slutter opp om rådene som blir gitt. Medienes helsedekning utmerket seg fra før med høy tillit hos publikum sammenlignet med andre kontroversielle temaer.
Korona-viruset kan gi ødeleggende konsekvenser for mediemangfoldet og demokratiet. Hva kan du gjøre med det?| Anki Gerhardsen
Fri flyt av kunnskap
Dessuten er ekspertene på banen i sosiale medier, enten de er medisinere, biologer, økonomer eller samfunnsvitere. De deltar, og de diskuterer sammen med redaktører og journalister som tar med seg nye vinklinger videre inn i sine kommentarer og sine debattflater.
Én uke spres artikler av internasjonale tungvektere innen forskning på epidemier. Uken etter drøfter offentligheten forskerkollegenes kritiske motargumenter.
Det foreløpige ved selv de best kvalifiserte antagelser og prognoser synker stadig sterkere inn.
Dette er starten på en unntakstilstand, der mye endrer seg raskt. Det gjelder også medienes rolle.
Her og nå er det meste usikkert. Det eneste vi vet, er at dommen over beredskap og fasiten for hva som var de riktige veivalgene underveis under covid-19-krisen, hører fremtiden til. Forskerne står klare, også medieforskerne, til å granske og drøfte – og konkludere når den tid kommer.
Men så langt er det håp i høytrykket av informasjon, der mange hoder, med ulik kompetanse og innfallsvinkler, tenker høyt og kritisk på tvers av land, digitale plattformer og medier. Jeg liker å tro at nettopp det styrker oddsen for at de beste løsningene finnes, og at de verste fallgruvene unngås.
