Kronikk

Fastlegeordningen er et ideologisk havari | Sverre Støren

  • Sverre Støren
    Tidligere fastlege

Fastlegeordningen ble konstruert av allmennmedisinens ideologer på 1990-tallet. Nå er den allerede blitt en anakronisme, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Det er etter hvert blitt en for stort spagat mellom hensynet til egen økonomi og forpliktelsene overfor helsemyndighetenes krav.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fastlegeordningen ble innført 1. juni 2001. Nå, nesten 19 år senere, er vi vitne til en ordning i full oppløsning. Det som er blitt betegnet som den mest vellykkede helsereform i vår tid, har de siste fem- seks årene snart blitt en anakronisme, og det bare rundt 15 år etter at ordningen ble innført.

En bør spørre seg hvordan en reform i moderne tid viser seg å ha en nesten rekordlav levetid.

Sverre Støren er tidligere fastlege.

Til nå har jeg ikke lest eller hørt noen dypere analyse av hvordan dette kunne skje, men stort sett bare klagesanger om for lite av alt, samt panegyriske metaforer som at ordningen er «bærebjelken» i vårt helsevesen. En bærebjelke jeg ville vært varsom med å trå på.

En mislykket hybrid

Det er liten tvil om at ordningen ble konstruert av allmennmedisinens ideologer på 1990-tallet. Nå skulle det bli system i sysakene og allmennlegen skulle tildeles et nærmest omnipotent ansvar for sin pasientpopulasjon, pasienter som nå skulle stå på legens liste.

Hvis ikke befolkningen aktivt søkte seg til en allmennlege de ønsket, ble folk i prinsippet bare plassert på en liste nærmest randomisert. Pasienten kunne også bare overføres til en annen fastleges liste uten samtykke, for eksempel ved en annen fastleges listeforkortelse.

Fastlegen skulle være den som fulgte pasienten, og gjerne hele familien gjennom et livsløp, skulle man tro ideologenes intensjoner. Men fastlegen skulle også være den strenge «portvokter» som skulle se til at pasienter ikke fritt kunne velge og vrake i helsetjenester. Således må for eksempel en kvinne betale sin fastlege for å få henvisning til en rutineundersøkelse hos gynekolog og lignende.

Begrenset oppslutning fra legene

Iveren lot til å være stor i Legeforeningen etter å få vedtatt ordningen. Tilbudet fra staten var så forlokkende at flere sentralt tillitsvalgte i Allmennpraktiserende legers forening (Aplf) reiste rundt senhøstes 2000 for å selge oss ordningen, ikke minst på grunn av de økonomiske incentiver som staten lokket med. Dette var jeg selv var vitne til.

Ca. 60 prosent stemte for og 40 prosent stemte mot i uravstemning. Hele 40 prosent avga ikke stemme. Med andre ord ikke akkurat et rungende ja.

Ordningen fløt bra de første årene så lenge flyten av penger fra det offentlige (gjennom trygderefusjoner og per capita-tilskudd) var god nok til å drifte en fastlegepraksis. Men en fastlegepraksis er en hybrid mellom privat næringsvirksomhet og tilskudd av offentlige penger.

Etter hvert har andelen offentlige kroner blitt nesten 80 prosent av fastlegens inntjening. Og hva skjer da? Jo, staten kan knyte igjen pengesekken, og fastlegens utgifter har derfor økt mer enn inntektene. Det ble prisen for å la seg innhegne i fastlegeordningen.

Denne reportasjen i A-magasinet om fastlegene og deres pasienter har skapt stor debatt:

Les også

A-magasinet: Pasienten har alltid rett

Handlingslammelse

Den negative utviklingen skjøt for alvor fart da Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), under helseminister Grethe Strøm-Erichsen, presenterte en ny forskrift for fastlegeordningen 22. desember 2011. Dette var en ren krigserklæring mot fastlegenes autonomi og drift av egen praksis som selvstendig næringsdrivende. En forskrift spekket av nye og meningsløse krav.

Legeforeningen gikk hardt ut mot forskriften i noen måneder etter at den ble presentert, men bøyde seg senere lydig for en lett modifisert utgave av forskriften. Siden har det etter mitt syn vært handlingslammelse og mangel på vilje til å bruke harde virkemidler mot statens iver etter overstyring og byråkratisering.

En oppsigelse av hele avtalen hadde vært effektivt. Bare et snaut år etter fikk fastlegene samhandlingsreformen tredd ned over hodet, noe som ble en ytterligere belastning for dem som drev egen praksis.

Spagaten mellom hensynet til egen økonomi og forpliktelsene overfor helsemyndighetenes krav, ble etter hvert for stor.

Her svarer fire leger på A-magasinets artikkel:

Les også

Aftenpostens legeroman | Mjølstad, Rønneberg, Myklestul og Getz

Havarikommisjon

Når en så omfattende reform som fastlegereformen i praksis havarerer etter ett til to tiår, ville det vært naturlig å opprette en havarikommisjon, slik en gjør etter andre større forlis. Dette har jeg fremmet i flere fora til nesten øredøvende stillhet. Hvordan skal man lære av feil hvis man ikke er villig til en dypere analyse av hvorfor det har gått så galt?

Et bredt utvalg av analytikere, med relevant bakgrunn for å gjøre denne jobben, burde for lengst vært utnevnt under navnet «Fastlegekommisjonen».

Lite tyder på at dette vil skje. I stedet florerer det ulike ad hoc-forslag for å tette de verste hullene i skroget, blant annet krav om flere utdannede allmennleger. Dette vel vitende om at det pr. i dag er behov for minst 3000 nye allmennleger for å oppfylle fastlegeordningens intensjoner, noe som er et meget høyt tall og helt illusorisk.

I dag er avgangen stor blant eldre fastleger og rekrutteringen nedenfra altfor liten.

Hvem vil i dag kjøpe en praksis til rundt en million kroner som medfører et ansvar for drift samt arbeidsgiveransvar, for så å havne i en situasjon der man er prisgitt helsemyndighetenes byråkratiske jerngrep? Sannsynligvis få.

Ideologi vs. virkelighet

Fastlegeordningen var utvilsomt tuftet på idealisme av dem som var sentrale i utformingen, men den bærer også ideologiens farlige elementer i seg.

Selve begrepet fastlege, i stedet for allmennpraktiserende lege, har en ideologisk valør som assosieres med pålagte bindinger til en bestemt lege og begrenset valgmulighet for de fleste.

De fleste ideologier hittil i historien viser seg å ha begrenset levetid, kanskje fordi ideologiens møte med virkeligheten ofte blir ideologiens endelikt. I det øyeblikk ideologien sjøsettes, begynner en rekke samfunnskrefter å tære på konstruksjonen og skroget.

Og tidens tann tærer mest. Folks holdninger og forventninger til helsetjenester forandrer seg, som til de fleste andre samfunnstjenester. Da hjelper det lite å stå der som den strenge «portvokter». Da går mange til en port som står åpen, nemlig det private helsevesen. Ikke helt uventet.

  1. Les også

    Står fastlegeordningen for fall? | Ingvild Vatten Alsnes og Morten Munkvik

  2. Les også

    Norges mest populære helsetjeneste er i ferd med å rakne | Ivar Thomsen og Arnulf Heimdal

  3. Les også

    Fastlegen så meg i øynene og sa at jeg hadde løyet. Hva skjedde? | Ingeborg Senneset

Les mer om

  1. Fastlegene
  2. Helse- og omsorgsdepartementet
  3. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Fastlegeordningen er en suksesshistorie som sliter

  2. NORGE

    Slik skal fastlegekrisen løses

  3. A-MAGASINET

    Går til legen for bagateller. Krever sykmeldinger og medisiner. Her er fastlegenes verste pasient-historier.

  4. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 5. mai

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 3. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 21. oktober