Kronikk

Hvorfor skriver ikke norsk presse mer om opera? | Kristian Krokslett

  • Kristian Krokslett
    frilans operasanger

Lise Davidsen (bildet) hadde nylig sin debut på operafestivalen Bayreuth. Det er stort, skriver kronikkforfatteren, som savner mer omtale. Dan P. Neegaard

Norske musikere, og sangere spesielt, er i vinden som aldri før.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det norske skilandslaget skal legges ned!» Hvordan ville du reagert hvis du leste en slik overskrift i norsk presse?

Og hvordan ville du reagert på følgende overskrift: «Den Norske Opera vil ikke lenger ansette operasangere»?

De mediene forteller om

Norske musikere, og sangere spesielt, er i vinden som aldri før.

Norge huser for tiden et av klodens aller største talenter, og vi er i ferd med å bli kjent som hjemlandet til århundrets stemme. Men Lise Davidsen er ikke alene om å være i det internasjonale tetsjiktet. Sammen med henne finner vi også Elisabeth Teige, Caroline Wettergreen, Ingeborg Gillebo, Yngve Søberg, Audun Iversen og enda noen til.

Jeg kunne ramset opp i fleng. For de aller fleste er dette helt ukjente navn.

Det er fristende å trekke parallellen til idretten, selv om sammenligningen kan virke søkt. Men det er fremdeles den enkleste måten å få frem poenget på. Det er vel ikke mange her til lands som ikke vet hvem Therese Johaug er? Eller Petter Northug? Ville det ikke vært merkelig om ingen visste hvem dette var? Stjerner som de er. I én av verdens minste og smaleste idretter. Og hvorfor vet vi hvem de er? Jo, fordi mediene forteller om dem. Sportsredaksjonene i landets aviser leverer varene, og de har midler til å utføre jobben sin grundig.

Vi er mange i kulturfeltet som stadig lar oss forundre over hvorfor ikke norsk presse i langt større grad begjærlig omfavner nyheten om at Lise Davidsen nylig hadde sin debut på Bayreuth-festivalen, og at intet mindre enn to norske sangere står på programmet der til neste år.

Dette er stort. Det er enormt stort. Det er som om Norges herrelandslag i fotball skulle komme seg til VM-finalen. Så stort er det.

Men forsvinnende lite er å finne i norsk presse. Det er nevnt, men det er også alt.

Dersom norske kulturredaksjoner hadde blitt satset på like mye som sportsredaksjonene, så ville det vært å forvente at en delegasjon journalister hadde vært til stede under Davidsens debut på Bayreuth. Eller på Ingeborg Gillebos debut på Metropolitan. Eller Audun Iversens debut på Bolsjoj.

Les også

Tre norske deltagere i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse

Hvorfor er det sånn?

Jeg har lenge lurt på hvorfor det er sånn. Hva er det som gjør at Paul Potts trekker et fullt Oslo Konserthus, mens Renèe Flemings konsert et par uker senere kun er halvt utsolgt? Hvorfor vet ikke det norske publikum hvem de sangerne jeg har nevnt, er? Hvorfor er det ikke opplagt for folk flest hvem sangerne på Den Norske Opera er?

Spørsmålene er mange. Dirigent Torodd Wigum har en god observasjon. Han påpeker at når mediene sender direkte fra sjakk-VM, så er «hele landet» opptatt av sjakk. Det samme skjer når mediene direktesender curling. Da er sosiale medier overfylt med kommentarer om curling. Det er et godt eksempel på at mediene styrer sine lesere og tilskuere i den retningen de vil og kan. Og når jeg nå har vendt lyset mot idrett igjen: Det er der pengene ligger. Det er der det er interessant for mediene å være.

Jeg nevnte Paul Potts. Jeg kan også nevne Susan Boyle. Eller andre Idol-vinnere. Folk som har stått i skinnet fra TV-lampene en begrenset periode og som gjennom det har vunnet folkets hjerter. «For et talent!», «For en stemme!». La oss være ærlige: Paul Potts synger ikke opera, og han har ikke stemme til det. Susan Boyle synger som en kråke. Men TV-produsentenes vinkling på disse menneskenes tunge tider i livet, vekker publikums medfølelse og ønske om at de endelig skal lykkes med noe. De blir brikker i et sirkus som tjener penger på dem. Enkelt og greit. Igjen stikker profittjaget foten frem.

Kulturell grunnstøting

Det føles som en håpløs kamp, og vi kommer ingen vei før norsk presse satser mer på kulturjournalistikk. Norske kulturredaksjoner må få mer midler til å dekke kultur. Og da mener jeg ikke bare å skrive kjappe anmeldelser av ulike uttrykk, men vi må få bli kjent med disse store, internasjonale utøverne vi har her på berget.

Vi kommer ingen vei før norsk presse satser mer på kulturjournalistikk

Kanskje trenger vi også den klassiske musikkens svar på Ingvild Tennfjord? For opera og annen høykultur er ikke så vanskelig. Det er en myte at det er så komplisert å forstå seg på.

Det er som med vin - noen liker den ene, noen den andre. Noen liker rødt og noen hvitt. Noen liker barokk og noen romantikk. Dessverre er det bare de samme «noen» som vet om forskjellene. Og som kjenner til hvem som er de norske utøverne av dette uttrykket.

Jeg sitter ikke med svaret på hvordan vi kan løse dette. Men jeg frykter at kursen som er satt, fører oss til en kulturell grunnstøting av dimensjoner.

Vi blir fattige om vi kun skal hylle dem som gjør ting de ikke kan, mens vi glemmer dem som utøver kunsten på høyeste nivå.

Vil vi om kort tid være vitner til en utflagging av norsk kulturliv? Skal vi ende opp med å sitte igjen med gamle Idol-deltakere og kjendiser som synger sjangere de ikke er kjent med?

Kulturdager

La meg gå tilbake til åpningen og til overskriften «Den Norske Opera vil ikke ansette operasangere». For det er dette som er tilfellet. Man ønsker ikke lenger å ansette solister på operaen.

Om folk bare visste dette, hadde vi da hatt den situasjonen? Om folk engasjerte seg like mye i kultur som i idrett, så ville det kanskje vært et krav om at man ved Operaen i Bjørvika skulle ha et fast antall fast ansatte sangere? For jeg tipper at folk hadde reagert om man la ned det norske skilandslaget. (Ja, jeg vet at ingen utøvere er ansatt på landslaget, men det er heller ikke mitt poeng. Debatten om ansatte solister eller ei ved nasjonaloperaen er en helt annen.) Og hvordan kan man forvente at folk engasjerer seg i saker de ikke er blitt opplyst om?

Hvorfor er det ikke større motstand fra folk når det foreslås å fjerne sang fra læreplanen? Hva om forslaget var å fjerne kroppsøving? For jeg mener at det skulle vært like naturlig å ha en eller flere kulturdager i året som det er å ha skidager.

På verdensbasis er opera (og mange flere kunstuttrykk) mye større enn langrenn. Det må norsk presse ta på alvor.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Musikk
  3. Klassisk musikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Lise Davidsen omtales som «århundrets stemme». All verdens operascener vil ha henne. Det har sin pris.

  2. MENINGER

    Hva kan skje når idretten ikke lenger kan styre hva journalistene skal skrive?

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 28. august

  4. FOTBALL

    Her har han akkurat fått en hel fotballverden til å måpe for første gang. Slik var Haalands eventyrår.

  5. KRONIKK

    Samehets: ufarlig grums eller en trussel mot demokratiet?

  6. KRONIKK

    Norge må tenke nytt i Persiabukta