«..For verden og for historien må det ikke herske tvil om at den tyske motstandsbevegelsen våget det siste spranget. Alt annet er likegyldig.»

– Generalmajor Henning von Tresckow i brev til Claus Schenk Graf von Stauffenberg noen dager før anslaget – og før hans eget selvmord.

Den tyske nasjon har på ny konfrontert et lyspunkt i den nazistiske mørketid:

20. juli var det 75 år siden Claus Schenk Graf von Stauffenberg plasserte vesken sin med eksplosiver under eiketresbordet i stabshovedkvarteret Wolfschanze, eller «ulvehiet», for å ta livet av Adolf Hitler.

Da Angela Merkel hedret de myrdede offiserene i sommer, trakk hun nettopp de lange linjene fra dette komplottet. 20. juli var et «samvittighetsopprør», sa hun.

Ved minnesmerket i Bendlerblokken der oppstandsplanene for «Valkürie»-sammensvergelsen ble meislet ut, så hun 20. juli-mennene som «forbilder» for dagens Tyskland. Merkel advarte mot alle former for ekstremisme og historieløshet.

Aldri før har det vært livsviktigere å støtte Europa.

Pekte fremover

Nå huser dette kvartalet det tyske forsvarsdepartementet og det tyske motstandsmuseet. Stauffenbergs kontorpult hvorfra han forsøkte å samordne sammensvergelsen, er der ennå.

Det var i Bendlerblokken mot midnatt den 20. juli 1944 at Stauffenberg og hans tre medsammensvorne – Meertz, Olbricht og Haeften – ble henrettet mot sandsekker i det skarpe lyset fra militære lastebiler. Deres handlinger pekte fremover, sa Merkel, til et land der rettstilstand og humanitet var ledestjernen. Forbundsrepublikkens forfatning § 2 fastslår at menneskets verdighet er «uantastbar».

Bernt Hagtvet er professor ved Bjørknes Høyskole.
Morten Uglum

Ikke tilfeldig er det også i Bendlerblokken de nye Bundeswehr-soldatene tas i ed. Merkel hyllet hele motstandsbevegelsen mot nazismen – fra folk som gjemte jøder til biskop Galen som protesterte mot Hitlers T4-massedrapsprogram. Minst 70.000 mentalt syke og funksjonshemmede ble gasset eller sultet i hjel.

Stauffenberg var 36 år gammel, oberst i reservearmèen. Bare tre fingre på venstrehånden og ett øye hadde han – resten var ødelagt av et britisk flyangrep i Tunis våren 1943. Derfor var ikke Stauffenberg i stand til å skyte Hitler med pistol, selv om han var beredt til å ofre seg selv i et slikt attentat.

Hadde gjort flere forsøk

I førerhovedkvarteret «Wolfschanze» (i dag i Polen) skulle Stauffenberg møte kl. 12:30, 20. juli 1944 til «lagebesprechung». Stauffenberg hadde manøvrert seg inn i en sjefsposisjon i Wehrmachts reservearmé for å komme Hitler nær. Nå sto han foran sitt livs sjanse.

Det var ikke første gang. Han forsøkte å myrde Føreren i «Ulvehiet» 11. og 15. juli. Han var klar i Berchtesgaden også. Hver gang kom kontrabeskjeden fordi hverken Himmler eller Göring var til stede. Uten deres død vurderte opprørerne sjansene til maktovertagelse som for dårlige.

20. juli 1944 gjaldt ikke disse hensynene lenger.

Claus Schenk Graf von Stauffenberg ble henrettet 21. juli 1944. Hans nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
AP / NTB scanpix

Hitler skulle drepes uansett risiko og uansett ettervirkninger. Stauffenberg enset ikke lenger sine medsammensvornes vankelmod. Hans siste ord i Bendlerblokken før han selv ble skutt, såret i skulderen etter kamp i korridorene, var: «Dere har alle latt meg i stikken.»

Første feilslag kom da han så at møtet var lagt til en trehytte, og ikke i en bunker. Bunkervegger ville ha garantert at alle ville dø. Vel inne i trehytta ble Stauffenberg forestilt Hitler. Uten et ord rakte Føreren ham hånden. De hadde møtt hverandre før. I vesken som han bar de 400 meterne til stabsmøtet, lå bare én bombe.

Utsiktene til seier var små

Klokken var 12:37. Fireogtyve personer befant seg i hytta, blant dem både Alfred Jodl og Wilhelm Keitel. Av de fremmøtte skulle fire dø.

I 2009 erindret general Walter Warlimont hvordan Stauffenberg entret barakken: «Som han sto der med sin svarte lapp over øyet, med sin armløse uniformsjakke, høyreist og rank og med blikket uttrykksløst rettet mot Hitler – var det et stolt syn.»

Var Stauffenberg bevisst at utsiktene til seier var små?

Hans canadiske biograf Peter Hoffmann er sikker. Han skriver om 20. juli-mennenes «offersinn». Dette syn deles av sønnen Berthold. Men ved 75- årsmerket er denne tolkningen på ny blitt betvilt i en ny biografi.

I 2009 kommenterte den da 88-årige ordonnansoffiser Georg Scheibler hvordan han mottok Stauffenberg i førerhovedkvarteret den dagen. «Man så umiddelbart Stauffenbergs spesielle styrke, tross hans krigsskader. Men han trengte hjelp».

Scheibler tok Stauffenbergs veske. «Den var da fryktelig tung », sa han. «Jeg har så mye å gjøre i dag», var svaret.

Et historiens evige øyeblikk

Stauffenberg begikk en skjebnesvanger feil 20. juli. Da han og hans medsammensvorne, løytnant Werner von Haeften, skulle til å trykke inn syrekapselen til den andre bomben som skulle skyves inn under Hitlers kartbord, sto major Ernst John von Freyend plutselig i døren. «Stauffenberg, kom nå!»

Sommerdagen var fuktig og het. Stauffenberg ville skifte skjorte. Han ble avbrutt.

Slik ble bare én kilo av den britiskproduserte bomben aktivert. Den andre forble uarmert og lagt i Haeftens veske.

Attentatrommet inspiseres i etterkant. Herman Göring med åpen frakk i midten.
Wikimedia Commons

Hvorfor Stauffenberg ikke la den andre ned i samme veske, hører til et av historiens mysterier. Ingen vet i dag heller hvorfor bomben av en eller annen grunn ble skjøvet vekk fra Hitler under eiketresbordet.

Hans sønn Berthold Schenk Graf von Stauffenberg (f. 1935) har i intervju gjentatt at han aldri har opphørt å undre seg over at den andre bomben endte i Haeftens taske. Hadde faren brukt begge, er det åpenbart at Hitler og alle til stede ville bli drept og hundretusener av liv antagelig spart. Et historiens evige øyeblikk.

Den ubrutte kommunikasjonslinjen

Gestapo fant senere bombe nr. 2, kastet ut av bilen da Stauffenberg og Haeften rømte ut av kommandoområdet til flyet som skulle bringe dem til arméhovedkvarteret i Berlin.

Klokken 12:42 kommer detonasjonen.

Like i nærheten ser Stauffenberg eksplosjonen og er overbevist om at Hitler er død. I virkeligheten ble bare buksen hans revet opp, og neste dag viste han Mussolini skadene.

Kl. 13:15 tar flyet av med kurs for Berlin. De to ankommer i Bendlerstrasse mellom kl. 16:30 og 17 for å overta ledelsen av operasjon Valkürie. Resten er som det heter, «historie» – i hovedtrekk korrekt gjenfortalt i filmen Valkyrie med Tom Cruise i hovedrollen. Han er besnærende lik Stauffenberg.

Skuespiller Tom Cruise i rollen som Claus Schenk Graf von Stauffenberg.
Studio Babelsberg

Vi vet i dag at en avgjørende forutsetning for å lykkes, var å få kuttet forbindelsen til førerhovedkvarteret. Det lyktes ikke, og Hitler kom gjennom til Goebbels. Dit var major Otto Remer sendt for å arrestere propagandaministeren. Goebbels satte ham over til Hitler, som beordret Remer til å innta Bendlerblokken og ta de revolterende offiserene til fange.

I Praha, Wien og Paris satte opprørerne i gang arrestasjon av regimetro offiserer. I Paris ble 1200 ble arrestert og sandsekker gjort klare i École Militaire for henrettelse av Hitler-tro offiserer.

«Det gode ved nazismen»

Som få historiske begivenheter egner 20. juli-attentatet seg som illustrasjon til offentlig bruk av historien. 20. juli inngår i dag som del av den tyske republikks grunnleggelsesmyte. Ja, den «minnekultus» som enkelte har reagert på, er blitt del av den tyske statens demokratiske nasjonsbygging.

Forbundskansler Gerhard Schröder forsøkte på nittitallet også å gjøre 20. juli til forløpere for et forent Europa, symbolet på «det andre Tyskland». Angela Merkel var inne på de samme europeiske tomganger i sommer. At det finnes elementer av paneuropeisk tenkning i de medsammensvornes utenrikspolitiske memoranda, er åpenbart.

Men tanken på å gjøre dem til forløpere for EU virker uhistorisk og søkt. For demokrater i vår betydning av ordet, var de ikke.

20. juli-opprørernes erfaring fra Weimar-demokratiet var kaos, splittelse og krise. Inspirert av dikteren Stefan Georges klassistisk-middelalderlige-germanske keiserkultus talte Stauffenbergbrødrene om en Vermassung (masser). For dem var partipolitikk en sivilisasjonstrussel, en nasjonal svekkelse og styre av ukvalifiserte.

Autoritære og humane

De fleste hilste nazismen velkommen til å begynne med, men meldte seg ikke inn i partiet. Det gode ved nazismen var misbrukt av strebere, mente de. Dette var uttrykk for en tradisjonell tysk-konservativ anti-politisk åndelighet. Eller om man vil: Maktunderstøttet inderlighet.

Kreisauer-kretsen, der Stauffenberg var med, sto for landbruksromantiske og korporative (yrkesbaserte) styringsformer under en autoritær stat. Stauffenberg mente demokratiet var en britisk importvare rundt kapitalismen. Her er det et fascinerende idépolitisk overlapp med det ytterliggående tyske marxistiske venstres kritikk av demokratiet som en form for «borgerlig herredømme» etter krigen.

Diktatorene Hitler og Mussolini inspirerer skadene i etterkant av attentatet.
AP / NTB scanpix

Ikke så få av 20. juli-mennene fremviste også sin klasses konvensjonelle antisemittisme – av den nasjonalkonservative sorten, ikke nazistenes biologiske rasisme. Det ble skrevet om en felleseuropeisk «løsning» av jødeproblemet.

Samtidig må vi huske at 20. juli som helhet sto for en klar restaurasjon av rettsstatlighet og humanitet. Konsentrasjonsleirene skulle umiddelbart stenges og jødiske statsborgerlige rettigheter gjeninnføres.

Undervurderer opprørernes etisk impuls

Samlet sett var det erfaringene med Hitlers krigføring i øst – i særdeleshet massedrapene på jødene og utsultingen av russiske krigsfanger – som fikk 20. juli-mennene til å handle. Nasjonalbevissthet stilt overfor det totale nederlaget, kristent sinnelag og fagmilitær forakt for Hitlers hensynsløse ofring av tyske soldater i vanvittige kampanjer – alle disse motiver spilte med.

Noen vil si at denne kristne bevissthet burde vært vekket tidligere.

Forfatteren Hannah Arendt satte ord på den mest kritiske fortolkningen av 20. juli. I sin Eichmann-bok fra 1963, ga hun uttrykk for sin beundring for opprørernes mot. Men sa at de ikke «var inspirert av moralsk indignasjon eller av hva de visste om lidelsene som var påført andre mennesker».

Statuen av Claus Schenk Graf von Stauffenberg foran Bendlerblokken i Berlin, under markeringen 20. juli i år.
Fabrizio Bensch / Reuters / NTB scanpix

Årets markering har gitt oss en ny Stauffenberg-biografi, Thomas Karlaufs Stauffenberg – Porträt eines Attentäters (Blessing). Han istemmer langt på vei Arendts dom. Karlauf sier omsvøpsløst at å lese skam over jødemyrderiene inn i 20. juli-mennenes motivasjon, er et produkt av 60-tallets moralske sensibilitet – en smertedempende, men svakt fundert retrospektiv projeksjon.

Dette er å undervurdere den etiske impuls som preget mange av opprørerne.

Hennig von Tresckow og mange i offiserskorpset var fra første stund klar på at Hitler var en forbryter. Stauffenberg hadde sin klasses fordommer, talte f.eks. foraktfullt om vanlige polakker, men beundret offiserene. Men han var villig til å ofre alt.

Hjemme satt de fem barna og fru Nina, som visste hva som sto for døren.

Når staten må bekjempes

Men høyforræderi?

Tittelen til denne kronikken stammer fra den siste gjenlevende av de revolterende offiserene, Phillipp Freiherr von Boeselager (død 2008). Det var han som ga Stauffenberg de britiske eksplosivene. Og det var han som med sine seks kavaleri-skvadroner bega seg fra østfronten til Berlin i dagene før 20. juli, i tiltro til at Hitler ville bli drept. Oppgave: Å besette deler av regjeringskvartalet.

Da dementiet kom, snudde han og red tilbake. At han overlevde de neste timene og ukene, berodde på at hans venner ikke røpet ham under tortur.

Phillipp Freiherr von Boeselager hedret for sin innsats i 1989.
Engelbert Reineke

I tysk rettsstenkning ligger en dyp illiberal tendens knyttet til en absolutt respekt for statsmakten som en nærmest en mytisk institusjon hevet over borgernes dagligliv – med krav om total lydighet.

I det lange perspektiv kan det sies at 20. juli-mennenes fremste innsats var å demonstrere at det finnes situasjoner hvor borgernes lydighetsplikt opphører og staten må bekjempes med forankring i allmenne humanitets- og rettsidealer.

Det finnes transnasjonale verdier av siviliserthet og toleranse som gjelder hinsides det enkelte regime og den enkelte stat.

Det var dette som utgjorde forbundskansler Merkels essens i talen i sommer. Særlig i Tyskland kan man ikke ta rettsstatlighet for gitt.

Det er en lærdom som ikke er begrenset til Tyskland 20. juli 1944.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter