Kronikk

Jeg er optimistisk for Nicaragua. Jeg har sett styrken i gatene. | Stein Lillevolden

  • Stein Lillevolden
    Sosialarbeider i København

På bildet fra Managua i mai 2018 tar demonstrantene del i en protestmarsj mot Daniel Ortegas styre. REUTERS/Oswaldo Rivas

Ortegas samfunnsfortelling ble vendt mot ham selv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

OSWALDO RIVAS / X00871

I disse dager er det ett år siden det omfattende folkeopprøret mot Daniel Ortegas autoritære styre i Nicaragua brøt ut.

Over måneder ble det forsøkt slått ned av væpnet politi og brutale paramilitære grupper tilknyttet regjeringspartiet FSLN. Mer enn 300 mennesker ble drept, 800 politiske fanger ble internert i fengsler og husarrest, mens minst 60.000 mennesker måtte flykte til naboland.

Ekstrem politivold lammet for en periode motstanden i det lille og fattige mellomamerikanske landet med en befolkning på størrelse med Norges, men da jeg var der for et par måneder siden, begynte opposisjonen så smått å komme ut i gatene igjen.

Her blir de fortsatt truet av et totalt overveldende kontrollregime og politistatsmetoder som gjør at selv det å bære landets blåhvite nasjonalflagg, er nok til å bli banket opp og arrestert.

Ungdomsopprør

Det nicaraguanske opprøret i april i fjor lignet en blåhvit utgave av Frankrikes gule vester.

Demonstrasjonene begynte i det små, som reaksjon på manglende regjeringsinnsats mot skogbrann i det økologisk viktige Indio Maíz-naturreservatet. Deretter gikk pensjonister og gamle geriljasoldater ut i gatene for å markere motstand mot en såkalt pensjonsreform og svekkelsen av et allerede hullete sosialt sikkerhetsnett, og fikk tilslutning fra studenter og annen ungdom.

Snart ble fokuset regjeringens kleptokrati og Ortegas stadig mer diktatoriske styreform, der han hadde fått endret landets forfatning for å sikre et ubegrenset antall gjenvalg i et valgsystem gjennomkontrollert av regjeringen.

Først og fremst var det regjeringens økonomiske mislighold og korrupsjon som gjorde utslaget, og ikke minst landets økende fattigdom etter at oljesubsidiene forsvant med Venezuelas akselererende sammenbrudd.

Ortegas samfunnsfortelling ble vendt mot ham selv

To tredjedeler av Nicaraguas befolkning er under 30 år, så på mange måter er det et ungdomsopprør fra en generasjon som ikke er bundet opp av historien om frigjøringen fra Somoza-diktaturet i 1979, samtidig som de er flasket opp med sandinistenes egen historie om folket som kunne overvinne den diktatoriske overmakt ved geriljakrig og gatekamp, så Ortegas samfunnsfortelling ble vendt mot ham selv.

Les også

Daniel Ortega kunne ha vært unntaket som bekrefter regelen, men også han ble autoritær slutt | Frank Rossavik

Opprør uten ende

Jeg var solidaritetsbrigadist i Nicaragua i 1986/-87, midt under den Reagan-finansierte Contras-krigen mot Sandinist-revolusjonen, og deltok i byggingen av en folkeskole i landsbyen Las Cidras oppe i Matagalpafjellene. Etter 33 år var jeg nylig tilbake i Nicaragua og kunne til min glede se at skolen vår fortsatt står stødig etter tyfoner og jordskjelv.

Jeg trodde jeg ville bli rammet av et visst vemod ved et folkeopprør mot FSLN-regjeringen, men føler heller enorm glede og inspirasjon ved å se gatekampene og raseriet mot et autoritært regime.

Sandinist-revolusjonen i 1979 var på alle måter et forbilde for en demokratisk utvikling i Latin-Amerika og bidro til endringer over hele kontinentet, men dessverre forsvant Nicaraguas egen revolusjon i korrupsjon.

Ortega har gått fra klassisk gerilja-machismo, kommandantens mannemaktsfullkommenhet, til å bli en caudillo, en frigjøringsleder som holder på makten ved våpenmakt fra politi og partistyrt milits.

Trumps trusler trygger Ortegas makt

Det gir likevel litt ubehag å kritisere utviklingen i Nicaragua i en tid hvor USA truer med invasjon i Venezuela og deretter nevner Nicaragua i samme krigshissende intervensjonstale.

For selv om nica-befolkningen hater lederne sine, vet de av brutal erfaring hva amerikansk innblanding vil bety, så de er meget bevisste på at de selv og ingen andre skal velte Ortega-regimet.

Venezuelas økonomiske nedsmelting har rammet Nicaragua ekstra brutalt, da de med årene er blitt mer og mer avhengige av økonomiske tilskudd og billig olje fra Chavez’ boliviarianske revolusjon. Særlig fordi støtten fra de fleste andre land – også Norge – er blitt skåret vekk.

Les også

Kronikk av Benedicte Bull og Antulio Rosales: Venezuela – fra nasjonal tragedie til regional konflikt?

Nicaraguas korthus

Bortfallet av penger fra Venezuela er likevel et mindre problem enn den degenerering og ødeleggelse av det sosiopolitiske system president Daniel Ortega og ektefellen, visepresident (!) Rosario Murillo har påført Nicaragua for å beholde makten.

Daniel Ortega and Rosario Murillo i Managua i mars i år. REUTERS/Oswaldo Rivas

Parets politiske handlinger og politiske overgrep overgår House of Cards i alle sine utspekulerte renkespill.

Befolkningen har likevel ikke sett så mye til pengene fra Venezuela, fordi de i hovedsak ble kanalisert gjennom selskaper kontrollert av Ortega-familien.

De få gangene Daniel Ortega nå opptrer offentlig, fremstår han etter hvert som en gammel og lettere dement mann, mens visepresident Rosario Murillo heller ikke er særlig stabil, med sine daglige, rablende religiøse taler på egen fjernsynsstasjon og kostbare New Age-aktige prosjekter.

Selv presidentens bror, den tidligere hærsjef og FSLN-kommandant Humberto Ortega, har sagt at presidentparets regime ikke har noen fremtid.

Langt på vei er de allerede ute av styring, men det er dessverre grunn til å frykte at en enda hardere politistat og partidiktatur blir svaret på det økonomiske sammenbrudd og presset fra USA.

Den delen av næringslivet som tidligere har hatt god nytte av FSLN, ble tvunget i opposisjon av opprøret, men forhandler nå ganske resultatløst med regjeringen om en fredsavtale.

De blir presset av demonstrasjonenes krav om løslatelse av politiske fanger og nyvalg, men til nå har ikke Ortega-administrasjonen engang overholdt det lille de er blitt enige om.

Trumps krig mot Cuba

President Donald Trump er bestemt på å reversere Barack Obamas normalisering av forholdet til Cuba og ønsker i den sammenheng å ramme dem gjennom deres allierte. Med slett skjult referanse til president Ronald Reagans slagord «Ondskapens Imperium» og George W. Bushs «Ondskapens Akse», lanserte nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton det nye fiendebildet «Tyranniets Troika» om Nicaragua, Venezuela og Cuba.

Hvis USA innfører en tilnærmet økonomisk blokade og krigssituasjon mot Nicaragua slik det var under Contras-angrepene, vil det paradoksalt nok bare styrke Ortega, for da kan enhver opposisjon igjen avskrives som «agenter for fremmede makter». En sentralisert krigsøkonomi, slik den var på 1980-tallet, ville være en gavepakke til Ortegas kleptokrati.

Når jeg likevel er optimistisk for fremtiden, er det fordi jeg har sett kraften og den moralske styrke i gatene og ikke minst ungdomsopprørets mangel på tilknytning til de gamle maktstrukturer i landet.

Ortega sies fortsatt å ha støtte fra en knapp fjerdedel av befolkningen, mens majoriteten støtter kravene fra folkeopprøret om hurtig nyvalg og demokrati.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nicaragua
  2. Venezuela
  3. Cuba
  4. USA
  5. Demokrati

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Vil Russland gripe inn militært i Hviterussland?

  2. VERDEN

    Aktivister har tatt over ambassade i Washington. Nekter å slippe inn Venezuelas nye ambassadør.

  3. NYHETSANALYSE

    Nyhetsanalyse: Årsakene til at USA og Russland strides om Venezuela

  4. KRONIKK

    Det er fare for at verden igjen faller tilbake til den kalde krigens iskalde terrorbalanse

  5. KRONIKK

    Det er ikke mindre identitetspolitikk sosialdemokratiet trenger. Det trenger en som virker.

  6. KRONIKK

    Venezuela: Fra fiasko til forhandlingshåp