Vil «sannhet» kunne føre til «forsoning»?

Jeg burde kanskje sluttet meg til de øvrige kommisjonsmedlemmenes vurderinger og konklusjoner. Men kommisjonens rapport er etter mitt syn blitt både baktung og alderstung.

Sannhets- og forsoningskommisjonen overleverte sin rapport til stortingspresident Masud Gharahkhani 1. juni ved en høytidelig seremoni med innslag fra samiske, kvenske og skogfinske kunstnere. Selve rapportens hovedfunn ble presentert av Harald Stanghelle i Aftenposten 2. juni under en dekkende overskrift, «En skammens rapport».

Vi «søringer» lærte i historietimene om den viktige nasjonsbyggingen som foregikk på 1850-tallet og frem mot selvstendigheten i 1905 gjennom eventyrinnsamling, nasjonalromantikkens gjennombrudd i malerkunsten og det nasjonale tonespråket hos Ole Bull, Myllarguten og Edvard Grieg.

Vi lærte ikke noe om at det helt parallelt ble gjennomført en aggressiv fornorskingspolitikk overfor minoriteter i regi av myndighetene og finansiert av Stortinget.

Det gjaldt ikke bare overfor samer, skogfinner og kvener/norskfinner. Også andre minoriteter som romer (sigøynere) og romanifolk (tatere) ble utsatt for forfølgelse og fornorsking.

Dyster dokumentasjon av overgrep og urett

Stanghelle skriver at rapporten «slår en knyttneve inn i den nasjonale selvtilfredsheten».

Den gir en dyster dokumentasjon av overgrep og urett i forsøket på å assimilere minoritetene inn i det norske samfunnet.

Skolen var en viktig arena. Men også kirken og andre samfunnsinstitusjoner deltok i det bevisste arbeidet med å skape «gode nordmenn» gjennom assimilering.

Politikken ble intensivert fra begynnelsen av 1900-tallet og opphørte offisielt først på 1960-tallet.

Mange vil mene at fornorskingen fremdeles pågår og viser blant annet til den foreløpig uløste oppfølgingen av Høyesteretts dom i Fosen-saken.

Selv deltok jeg aktivt i Alta-aksjonen i 1981 og har derfor forståelse for de pågående markeringer mot Olje- og energidepartementets «noe sendrektige» oppfølging.

Jeg burde derfor kanskje sluttet meg til de øvrige kommisjonsmedlemmenes vurderinger og konklusjoner.

Men kommisjonens rapport er etter mitt syn blitt både baktung og alderstung.

Ikke nødvendigvis aktiv fornorskningspolitikk

For stor plass (den siste tredjedelen) omhandler tradisjonelle samiske næringer uten at årsaken til deres tilbakegang nødvendigvis er en aktiv fornorskingspolitikk.

Forringelsen av fjordfisket i Finnmark med fraflytting fra mange kystsamfunn fremstår for meg som feilslått fiskeripolitikk der fjordene tømmes av trålere som frakter fangsten vekk fra Finnmark.

I rapporten fremstilles dette som konsekvens av fornorsking rettet mot sjøsamene.

Det at Tanaelva for tiden er fredet for laksefiske fordi den stedegne stammen er sterkt truet, får en tilsvarende fornorskingsforklaring.

Og glemt er nedbrenningen, evakueringen, bosettingen sørpå og gjenoppbyggingen som angikk alle folkegruppene i Finnmark og Nord-Troms, noe som selvsagt bidro til fornorsking.

Stor mangel på unge stemmer

En viktig oppgave for kommisjonen var å dokumentere fornorskingen gjennom innsamling av personlige historier.

Mer enn 760 historier er innsamlet, dokumentert og analysert til egen bruk og arkivert for fremtidig forskning.

Ikke overraskende er den største andelen formidlet av personer godt opp i årene, med personlige opplevelser fra egen skolegang eller barnas skolegang, mobbing og trakassering. 43 prosent er formidlet av personer over 67 år.

Det er stor mangel på unge stemmer i rapporten. Bare 4 prosent av de personlige historiene er fortalt av personer under 30 år, samtidig som det skjer en etnisk revitalisering i både samiske og kvenske ungdomsmiljøer.

Bare i begrenset utstrekning er dette et tema i rapporten.

Etter min mening er det blant de unge aksjonistene og deres foreldre og sympatiserende ungdom fra etnisk norske miljøer at forsoningsprosesser er viktig å få i gang.

Utvisket grenseoppgang

I rapporten er det redegjort for arbeidet med å rekruttere flere unge stemmer, men det ble i begrenset utstrekning satt i verk tiltak for å rette opp denne skjevheten. I stedet diskuterte kommisjonen årsaker til fornorskingen.

Ut fra mandatet var en tydelig hovedoppgave å «granske fornorskingspolitikken og dens konsekvenser».

I innledningskapitlene tydeliggjøres at det er en prinsipiell forskjell mellom fornorsking som villet og ønsket politikk på den ene siden og fornorsking som resultat av andre samfunnsprosesser på den andre siden.

Denne grenseoppgangen er imidlertid utvisket i deler av fremstillingen. De nevnte avsnittene er eksempler på dette.

Andre forsoningsønsker enn foreldregenerasjonen

I hele landet er det de siste tiårene skjedd en urbanisering med fraflytting fra distriktene og inn mot bysentra, se nærmere i NOU 2020: 15 «Det handler om Norge».

Ikke minst flytter ungdommen, også fra tradisjonelt samiske, kvenske og skogfinske områder, noe som gjør at de vil kunne ha andre forsoningsønsker enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen.

Kommisjonen valgte bevisst ikke å forholde seg til skoltene/østsamene som hadde en rekke innspill.

De ble ikke invitert til høringsmøter og fikk ikke sine forsoningstiltak løftet på tilsvarende måte som andre samiske grupper.

Rapporten er også «skjev» ved at det er den samiske historien som stort sett presenteres med sideblikk mot situasjonen til skogfinner og kvener/norskfinner.

Nasjonalt kompetansesenter

Dette gjorde det nødvendig med en særuttalelse, men ikke for å undergrave rapporten.

Jeg stiller meg bak store deler av denne, inklusive de tiltakene av forsoningskarakter som kommisjonen presenterer avslutningsvis.

Det viktigste av disse forslagene gjelder etablering av et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett for å forske, dokumentere og formidle hvordan minoritetene ble vurdert, omtalt og behandlet som mindreverdige.

Kommisjonen peker selv på Holocaust-senteret som en mulig modell for en slik etablering.

Løfter om en bedret relasjon

Som jeg pekte på i særuttalelsen, er «den store fortellingen» i rapporten i det alt vesentlige en offerhistorie om samiskrelaterte forhold.

Det avspeiles gjennom en gjentatt fortelling om undertrykking av samene under en norsk ekspansjon i Sápmi.

En bevisst bruk av utsagn hentet fra de personlige historier styrket dette perspektivet. En gjenganger er «marginalisering».

Kommisjonen konkluderer avslutningsvis selv med at «fornorskingspolitikken har bidratt til en marginalisering av kvensk, samisk og skogfinsk kultur og språk».

Det er sterke ord når man ser dagens revitalisering, som gir løfter om en bedret relasjon mellom ulike befolkningsgrupper.

Majoritetsbefolkning må tilegne seg kunnskap om og endre holdninger til minoritetene, noe jeg håper min særuttalelse kan bidra til.