Full forvirring om barn og sosiale medier

Forskningen på sosiale medier har mangler og kan ikke brukes i spørsmålet om strengere regulering.

Kan sosiale medier være årsak til synkende mental helse og flere selvmord blant unge jenter i vestlige land? Ved første øyesyn, nei. En stor britisk og en stor norsk studie viser praktisk talt ingen eller til og med en positiv sammenheng mellom tid brukt online og mental helse. Dette tolkes som at sosiale medier ikke er farlige. Vi kaller dette tolkning 1 for anledningen.

Den britiske studien har hatt enorm betydning i spørsmål om regulering av SoMe verden over. Også norske politikere strever med å finne frem den strenge utestemmen overfor techselskapene. Det er forståelig så lenge forskerne melder at appene er relativt harmløse. Men stemmer det?

Burde de begynne å røyke?

Noe skadelig kan se sunt ut. Tenk deg en skole i Oslo på 70-tallet, lenge før røykeloven. Flertallet av guttene i åttende røyker i storefri. Noen få gjør det ikke og føler seg utenfor. Trivselen på skolen er så som så, og rektor gjør en trivselsundersøkelse. Han finner ut at gutter som røyker trives bedre enn de som ikke gjør det. Burde rektor anbefale de nyankomne syvendeklassingene å begynne å røyke? Så de skal trives bedre på skolen?

Allerede på 70-tallet kunne en klok rektor ha stilt spørsmålet: Skyldes den relative forskjellen i trivsel virkelig røykens fortreffelighet? Eller skyldes det i større grad at de som ikke røyker, står utenfor fellesskapet? Snakker vi rett og slett COMO – Cost Of Missing Out?

En skarp sosial straff for utenforskap kan overdøve en mindre, langsommere og kumulativ skadeeffekt ved røyking – i alle fall på kort sikt.

Sammenligningen med sosiale medier er åpenbar. Når alle er på nett, kan prisen ved å logge av være stor og umiddelbar. Større en effekten av mindre, uheldige opplevelser på nett. Det betyr imidlertid ikke at den stadige påkoblingen er sunn. Forskningen på SoMe har så langt ikke regnet inn det å havne utenfor.

Konklusjonene kan dermed snus fullstendig på hodet, selv når alle andre forhold som kjønn, inntekt og omgangskrets er regnet inn. Statistikere liker å kalle effekter som Cost Of Missing Out for en utelatt variabel.

Resultatet er slående

Med kolleger fra BI og UiO har vi studert mulig effekt av dette utenforskapet via simuleringer. Resultatet er slående: Det er fullt mulig for en hel befolkning å bli eksponert for skadelige opplevelser på nett, uten at effekten blir synlig i modellene som er blitt brukt av forskerne i Norge og Storbritannia.

Det leder oss til tolkning 2: De fleste får det dårligere av å være på SoMe, men innsikten maskeres av Cost Of Missing Out. Og:
• I samfunn med stor grad av påkobling vil det se ut som at det å være mye på nett, er positivt, mens det i virkeligheten er negativt (og norske barn er veldig mye på nett).
• Dynamikken mellom forskere, reguleringsmyndigheter og befolkningen forrykkes i retning av underregulering.
• Tesen om at barn flest har det bra på nett, utfordres av tesen om at de fleste får det verre.

Implikasjonene går langt utover selvmord og alvorlig depresjon. En befolkning som er mindre tilfreds, vil gjøre andre valg enn en mer tilfreds befolkning.

Historien vrir seg til

Hvis det faktisk er sunnere å være mer offline, skulle vi ikke sett det ett eller annet sted? Amy Orben med kolleger er forfatter av den britiske studien. I mars 2022 publiserte hun nye funn i Nature. De viser at om man tar med seg bruk av SoMe over tid, er det en klar sammenheng mellom tid brukt online og fall i livstilfredshet.

Eksempelvis ligger jenter som bruker SoMe fem timer om dagen nesten 1,5 poeng lavere i life satistfaction enn de som bruker det 0 til 1 timer, på en skala fra 1 til 7. Denne negative sammenhengen er trolig også underestimert, fordi COMO heller ikke her er regnet inn.

Kanskje er det slik: Ikke bare fremmer SoMe mental mistrivsel, men mistrivsel fremmer også bruk av SoMe. Under tolking 2 ser vi en mulig spiral: Mental mistrivsel fører til økt bruk av SoMe, som igjen fører til mental mistrivsel. Under tolking 1 er denne spiralen derimot ikke-eksisterende og derfor et ikke-problem: De fleste trives på nett. Dermed trenger vi ikke bekymre oss. Det er foreldrenes bekymring som er problemet.

De sårbare barna

Dersom vi regulerer SoMe og forbyr mobiler på skolen, vil likevel de barna rammes som i størst grad har sitt sosiale liv online. Men ved å tillate alle å bruke mobil, risikerer vi at flere bruker mer tid online. Dette trekker hele gruppen ned. I dette scenarioet er de sårbares medisin altså gift for det store flertallet – dessverre.

Regulerer vi strengere, må vi også gjøre en ekstra innsats for å ta vare på de sårbare barna.

Eksperimentell regulering vil hjelpe. Å endre på tilgangen til sosiale nettverk, på tvers av områder eller land, vil gjøre det mulig å vurdere effekten av dem på en helt annen måte enn i dag. Det er trolig det nærmeste vi kommer randomiserte forsøk, som er medisinernes gullvekt.

Vi er på bakpå

Vi kan diskutere graden av skade SoMe har gjort. Potensialet som ligger i mulig skade er imidlertid vanskelig å ignorere og kan dertil være vanskelig å måle.

Kina – som kan gjøre kontrollerte forsøk uten å spørre befolkningen om lov – har begrenset Tiktok til 60 minutter daglig for barn under 18. Trolig har en aktør som ser alt og vet alt, valgt å regulere. Vi bør følge føre-var-prinsippet og regulere SoMe strengere. Uten å bli som Kina, og ved å bruke sunn fornuft.

Man trenger ikke være konspiratoriker for å se for sosiale mediers mulige skadevirkninger. At spede, tidlige data ikke kan vise sammenhenger, er som ventet. I 1824 beskrev Joseph Fourier drivhuseffekten basert på spede data. Men det er først nå, 200 år senere, at tilstrekkelige datamengder ligger på bordet- og forteller oss at vi må agere og regulere. Det samme forløpet kan gjelde for bruk av sosiale medier blant ungdommer.

Forskningen som sier at sosiale medier og barn ikke bør bekymre oss, kan vi dessverre ikke stole på.