Kronikk

Kronikk: Vil politikerne ha barnevernet? | Jóna Hafdis Einarsson og Vigdis Bunkholdt

  • Jóna Hafdis Einarsson
  • Vigdis Bunkholdt

I noen saker kommer barns rett til et trygt og stabilt oppvekstmiljø på kollisjonskurs med foreldrenes rett til å ordne omsorgen som de selv vil – uten innblanding utenfra. Scanpix

Politikerne har valgt å gi barnevernsarbeidere en urimelig kort utdannelse. Påstander om inkompetanse bør derfor rettes til dem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I flere måneder har det rast inn artikler, reportasjer og innlegg om barnevernet. Det er sagt mye riktig og viktig, mye usant og sensasjonspreget og noe tett opp til injurierende.

Jóna Hafdis Einarsson

Vi som skriver denne kronikken har arbeidet i og med barnevern i en årrekke og i mange funksjoner. Vi mener at vi kjenner barnevernet fra innsiden.

Vigdis Bunkholdt

Vårt utgangspunkt er at barnevern er et politisk villet organ i samfunnet. Vårt ønske er å tilføre debatten nyanser og edruelighet i det som har vært preget av motsetninger og krigføring. Vi vil se barnevernet i en samfunnsmessig sammenheng og dermed se på de premissene som barnevernet arbeider under.

Det startet med tiltak i form av «prek og pryl»

Fra langt tilbake har samfunnet vært opptatt av og ønsket å regulere forholdet samfunn – foreldre – barn. De tidligste forordningene syntes å sørge mer for å beskytte samfunnet mot barn som var i faresonen for det som ble oppfattet som moralsk utglidning, enn å beskytte barn mot dårlige oppvekstvilkår.

Barn skal sees på som selvstendige individer med rett til oppvekstvilkår som sikrer dem et godt liv

Foreldre til disse barna var oftest fattige og på andre måter ressurssvake, men kunne nok ikke regne med store hjelpen fra samfunnet for å få et bedre liv. Tvert om ble fattigdom og avvikende livsførsel sett på som selvforskyldte moralske problem. Den hjelpen som ble gitt barna – med det formål å redde dem fra en moralsk uakseptabel karrière – var uvennlig, preget av pietisme, straff, «prek og pryl».

Praksis i barnevernet frem til den første barnevernloven kom i 1953, var at svært mange barneverntiltak var omsorgsovertagelser. Dette avspeiler nok samfunnets syn på avvikende omsorgspraksis som selvforskyldt og uinteressant å arbeide med. Poenget den gangen var å redde barn fra å repetere dårlig omsorgspraksis i neste generasjon.

På 50-tallet innså man at barn skal ha rettigheter

Forandringen som kom i løpet av 50-årene, med sentrale personer i det pedagogiske og psykologiske fagmiljøet som Helga Eng, Åse Gruda Skard og Nic Waal, innebar to fokusendringer: Barn skal sees på som selvstendige individer med rett til oppvekstvilkår som sikrer dem et godt liv både gjennom barndommen og senere i livet.

Barns selvstendige rettigheter er forankret i FNs barnekonvensjon og i de europeiske menneskerettighetene. Ytterligere forankring av barnets selvstendige rett finnes i moderne utviklingspsykologi som viser barn som kompetente medvirkere i eget liv.

Den andre fokusendringen er synet på foreldre: Fra å være selvforskyldt moralsk mindreverdige, skal foreldre sees som mennesker som gjør så godt de kan, som vil det beste for sine barn, men som kan hindres i det av egne dårlige oppvekst— og senere livsvilkår. Gjennom mange år har vi fått dokumentert at familier som har kontakt med barnevernet sliter med mange og kompliserte problemer og trenger koordinert og sammensatt hjelp.

Barns rettigheter kontra foreldres omsorgsrett

Også foreldres og familiers rettigheter er forankret i våre egne lover, i FNs menneskerettskonvensjon og i EMKs rettigheter. Der blir retten til privatliv og ikke-utilbørlig inngripen i familiens måte å ordne livet på innenfor familien, påpekt som et prinsipp. Dette er riktig og viktig.

Men med dette oppsto det motsetningsforhold som har fulgt oss hele veien senere og som preger barnevernets praksis også i dag: Motsetningene er på ingen måte til stede i alle barnevernssaker, men når de er til stede, skaper de komplikasjoner på flere måter.

I noen saker kommer barns rett til et trygt og stabilt oppvekstmiljø på kollisjonskurs med foreldrenes rett til å ordne omsorgen som de selv vil – uten innblanding utenfra.

Skolen og barnehagen plikter å melde om bekymring

Det kan oppstå uenighet mellom foreldrenes oppfatning av sin omsorgspraksis og andres oppfatning av den: Skolen er bekymret for et barn som stadig er trett og ukonsentrert, eller som er utagerende og venneløs. Barnehagen kan bli bekymret for barn som ligger langt etter i sin språkutvikling, eller som ikke knytter seg til voksne i barnehagen.

Alt dette kan skyldes forskjellige forhold, men det er uansett både skolens og barnehagens plikt å melde fra om sin bekymring – dette ligger i lover, konvensjoner og forskrifter, som er vedtatt av våre politikere.

Motsetninger mellom foreldre og fagfolk

Så kan det oppstå motsetninger mellom foreldres og fagfolks oppfatning av kvaliteten ved et barns omsorgsmiljø. Noen foreldre både ber om hjelp og takker ja til hjelp utenfra, men det er også naturlig at noen foreldre forsvarer sin omsorgspraksis og kjemper mot innblanding.

Ingen kan gripe vilkårlig inn i familiers liv eller i foreldres omsorgspraksis

For barnevernet betyr ikke foreldres motstand at vi kan unnlate å gå videre med en sak, men vi har da en faglig utfordring som må løses med kompetanse og respekt.

At vi i barnevernet av og til står i slike konfliktfelt mellom barn, foreldre og lovverk, er en situasjon som vi må leve med som konsekvens av at våre politikere har bestemt at vi skal ha en barnevernlov og et aktivt barnevern. Barnevern er med andre ord et politisk villet organ, styrt av et spesielt lovverk, Lov om barneverntjenester. Ingen kan gripe vilkårlig inn i familiers liv eller i foreldres omsorgspraksis uten at det finnes grunnlag for det i barnevernloven.

Barnevernsarbeidere har urimelig kort utdanning

Dette reiser imidlertid en annen motsetning; den mellom kravene om å kunne løse de vanskelige og konfliktfylte sakene med det vi kalte for kompetanse og respekt og det faktum at barnevernsarbeidere flest har en urimelig kort utdanning i forhold til de utfordringene de er satt til å løse.

De aller fleste i feltet har treårig høyskoleutdanning – en utdanning som skal inneholde hele det juridiske underlaget for barnevernsarbeid, samfunnskunnskap, familieforståelse, utviklingspsykologi, ferdigheter i å snakke med barn, evne til å håndtere svært konfliktfylte og av og til truende situasjoner, og ikke minst kulturkunnskap og -sensitivitet. Alt i løpet av tre år.

Dette er politikernes valg

Dette er også valg våre politikere har gjort. Utdanningspolitikk og utformingen av de enkelte utdanningene skjer på politisk plan. Påstander om inkompetanse og krav om økt kompetanse bør derfor rettes til våre politikere.

Innenfor rammen av sin treårige utdanning gjør de fleste barnevernsarbeidere svært mye godt arbeid. Å rette anklager om inkompetanse mot de enkelte barnevernsarbeidere, er ofte både grovt urettferdig og å rette kritikk i gal retning. At det finnes eksempler på inkompetanse må vi regne med, som i alle andre felt.

I dette arbeidet trenger vi politikerne som medarbeidere.

Det har ikke manglet utredninger og forslag til hva som kan styrke kompetansen i barnevernet: Veiledet praksis, krav om mastergrad, krav om autorisasjon, barnevernledelse som eget fag osv. Noe er gjennomført og prøvd ut, men i altfor liten grad og altfor tilfeldig. Vi er opptatt av at det må settes i gang systematisk kompetanseheving hvor grunnutdanningen ses i sammenheng med et videre utdanningsløp.

Stusser over politikernes passivitet

Plassen tillater ikke at vi nevner flere motsetningsforhold, men det finnes flere, både slike som har fulgt oss gjennom mange år, og nye motsetninger, f.eks. slike som oppstår i det flerkulturelle barnevernsarbeidet.

For oss er det viktigste poenget å få frem, at vi har et barnevern som både skal og ønsker å gi god nok hjelp, men som arbeider innenfor rammebetingelser som for mange heller kompliserer enn forenkler oppgavene. Det er viktig å se på hvordan dette kan utbedres for fremtiden. I dette arbeidet trenger vi politikerne som medarbeidere. Vi stusser over deres passivitet når det stormer rundt barnevernet.


Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Barnevernet er omdiskutert. Her kan du lese flere debattartikler om temaet:

Les også

Kronikk: Norsk metode gjorde vondt verre for belastet ungdom | Stein Lillevolden

Les også

Vi har plikt til å varsle | Siri Thorsland

Les også

«Når du lirer av deg hvor kyniske og kunnskapsløse barnevernet er, tråkker du på tusenvis av barn»

Les også

Kronikk: Dommerne må melde fra om barnemishandling

Og her er noen nyhetssaker:

  1. Les også

    Igangsetter tilsyn av barnevernstjenester i tre fylker etter Norges lengste avissak

  2. Les også

    Fosterforeldre er ikke roboter. Vi sørger over brutt kontakt.

  3. Les også

    - Jeg lover å gjøre det jeg kan, Ida

  4. Les også

    «Idag virker lovene mot hverandre» Lene Vågslid, Ap

  5. Les også

    I 22 land demonstrerer folk mot norsk barnevern. Bakgrunnen er et vedtak i en bygd på Vestlandet.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Politikk
  3. Skole og utdanning
  4. Barnevern

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Rett til spesialundervisning – gir rett til hva?

  2. KRONIKK

    Politikerne står feigt i skyggen når barnevernet er skyteskive | Mimmi Kvisvik og Elisabeth Gording Stang

  3. KRONIKK

    Norge burde etterleve barnekonvensjonen i langt større grad

  4. KRONIKK

    Et skyhøyt antall barnevernssaker har havnet i Strasbourg. Hvordan skjedde det?

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 11. juni

  6. DEBATT

    Anki Gerhardsen har bare litt rett. Det er ikke umodne 22-åringer som tar hånd om barna i norsk barnevern.