Kronikk

USA, det lukkede land | Bernt Hagtvet

  • Bernt Hagtvet, professor emeritus i statsvitenskap UiO/Bjørknes Høyskole
Det nye er at USA nå har en president i som i motsetning til alle tidligere presidenter etter krigen bevisst sår tvil om landets offisielle linje i rasespørsmål, skriver Bernt Hagtvet.

Tross en serie med skandaler, Det hvite hus som et roteloft og nederlag for helseforsikringsloven, holder Donald Trumps kjernevelgere fast ved til sin kandidat. Hvorfor?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I flommen av kommentarer etter Donald Trumps første halvår i Det hvite hus, kommer stadig spørsmålet tilbake: Hva kan det komme av at hans kjernevelgere fortsetter å være så trofaste?

Er det oppstått en ny type velgere som er immune mot informasjon og argumenter og som motiveres av andre interesser ved siden av de økonomiske? Hvorfor stemmer de som blir rammet av hans politikk mot sine egne interesser?

Trump er en plutokrat som fyller kabinettet med milliardærer som foregir å ville hjelpe arbeiderklassen.

Samtidig innvilges de samme Wall Street- koryfeer skattelettelser av enormt omfang, og reguleringer med sikte på å hindre gjentagelser av finanskrisen i 2008 fjernes.

Vil Trumps velgere noen gang forstå denne dobbeltkommunikasjonen?
Hva vil skje når jobbene ikke kommer og de fratas helseforsikringen?
Får vi da et pseudo-fascistisk backlash?

Vil denne reaksjonen gå til venstre eller til høyre og vil demokratene da ha klar en strategi?

President Donald Trump taler direkte til sine velgere på store folkemøter preget av nasjonalistiske slagord. Her fra et møte i Youngstown, Ohio, den 25. juli.

Ingen kriger. Hvorfor disse dype splittelser?

USA fremviser i dag en polarisert politisk kultur. Den har ikke minst sin bakgrunn i oppløsningen av den moderate fløy innen det republikanske partiet.

Linjen fra Nixon-Rockefeller, endog Reagan, er død. Det ekstreme Tea Party er blitt bestemmende.

Dette er desto mer paradoksalt siden forrige gang landet var så opprevet, skyldtes det ikke minst Vietnamkrigen. Nå er det ingen kriger som forklarer denne polariseringen, heller ikke kulturkrigene mellom generasjonene er noe å snakke om.

Jo, USA har kulturkriger om abort, religion, feminisme og seksuelle minoriteter, men de synes mer klasse- og utdanningsrelatert enn uttrykk for generasjonsspenninger – i alle fall mer enn de var på 60-tallet.

Rasespørsmålet fortsetter å være viktig, men neppe på samme måten som under de store ghetto-opprørene på 1960-tallet. Så hvorfor denne dype kløftdannelse?
Det nye i dette bildet er at USA nå har en president i som i motsetning til alle tidligere presidenter etter krigen bevisst sår tvil om landets offisielle linje i rasespørsmål. Linjen fra LBJ på 1960-tallet til i dag er brutt med Trump. Jeg vil ikke bli overrasket om vi snart får nye ghetto-opptøyer som vi så i Watts i Los Angeles.

De lukkede bobler

USA er blitt en boble med regioner og klasser i konflikt uten vilje eller evne til kommunikasjon med hverandre.

Denne tilstanden av ekstrem segmentering holdes oppe av en dyptgående oppsplitting og ideologisering av mediene.

Splittelsen er også styrket av de voldsomme ulikhetene i landet som har tiltatt. USA har ikke lenger en nøytral oppmann i mediene slik som CBS’ Walter Cronkite var på 70-tallet, men er delt opp i flaggheisende kanaler.

Dertil kommer en tradisjonelt forankret anti-intellektualisme og «paranoid stil» i politikken, som historikeren Richard Hofstadter formulerte det. Denne tendens er blitt forsterket av Trump og ytterligere styrket gjennom internasjonaliseringen av økonomien.

Denne vage oppfatningen at Trump er «på deres side» gir presidenten et langt bredere politisk handlingsrom før han straffes ved urnene.

Hva skal demokratene gjøre?

Trump fant sine sterkeste støttespillere i den middelaldrende, hvite ikke-college utdannede arbeiderklassen. By/land – splittelsen viste seg igjen, ved siden av de klassiske kløftdannelsene: ung/gammel, college/ikke-college.

Tidligere stemte denne arbeiderklassen demokratisk. Ikke nå lenger. 40 prosent fortsetter å støtte Trump trass i en vår preget av kaos, skandaler og splittelse innad i det republikanske partiet. Hvorfor?

Samtidig sliter demokratene med å finne en strategi for å kakke hull på dette skallet av trumpiansk kjernestøtte. Tal ikke til deres preferanser (som forblir støtte til republikanerne), men til deres interesser, sies det. Men hva er så Trump-folkets interesser?

USA har kulturkriger om abort, religion, feminisme og seksuelle minoriteter, men de synes mer klasse- og utdanningsrelatert enn uttrykk for generasjonsspenninger – i alle fall mer enn de var på 60-tallet. Trumps kjernevelgere opplever at han fortsatt taler deres sak slik som i Youngstown Ohio i sommer.

Statususikkerhet fører til polarisering

I The Economist nylig ble en klassiker vekket til live igjen i et forsøk på forklaring. I essayet «The Sources of the Radical Right» fra 1955 forsøkte den politiske sosiologen Seymour Martin Lipset å besvare spørsmålet hvorfor den ytterliggående, til dels paranoide «know nothing»-fløyen i USA, representert bl.a. med McCarthy og John Birch Society, fikk slik medvind på 50-tallet. Oppgangen skjedde i en økonomi som da viste alle tegn til fremgang.
Lipset fremsatte hypotesen at protestbevegelser i økonomisk trange tider naturlig fokuserer på økonomisk omfordeling, arbeid og statlig inngripen i økonomien. Roosevelts «New Deal» er kjerneeksempelet.

I tider med økonomisk stabilitet, endog fremgang, ser vi oftest eksempel på en annen type politikk: status-usikkerhet.

En frykt for at andre grupper skal gå forbi, ikke bare i velstand, men også i status.

Denne angsten driver frem en fordypning av konfliktene – en polarisering – blant lavt utdannede sjikt.

Som vi skal se, hører det også med i bildet i dag å peke ut syndebukker som forklaring på egen marginalisering. Dette er et sentralt kjennetegn ved all høyrepopulisme.

I dag er det muslimer og immigranter som er syndebukkene, og sinnet vendes i tillegg til «sumpen» i Washington som vedtar lover som tar jobbene fra ærlige folk.

Omfordeling og identitetspolitikk

Det interessante spørsmålet er hvorfor Trumps høyrepopulisme vant frem etter at den amerikanske økonomien var stabilisert etter finanskrisen i 2008 og USA kom nær full sysselsetting under Obama.

Hvis Lipset har rett, betyr det at årsakene til Trumps seier i fjor ikke best kan forklares ved økonomisk krise, men må søkes eller i alle fall suppleres med, en analyse av mer underliggende permanente verdimønstre.

Trumps kjernevelgere holdes ofte oppe av en slags «Frontier»-moral: Du er din egen lykkes smed; «the government» er til for taperne, «snowflakes» som David Brooks kalte dem nylig i New York Times. De er de som suger seg fast i statskassen og undergraver det ærlige, bibeltro folket. Livet er en kamp, katastrofen kan lure bak neste hjørne. Selvdisiplin og hardt arbeid er derfor nøkkelen til overlevelse. «Slackers» går under, det er deres egen skyld.

Den ekstreme individualismen lokaliseres ofte til Hillbilly-land der tradisjonalisme, voldshyppighet og anti-intellektualisme kombineres med intens sentrumsskepsis.

Røff individualisme

Denne ekstreme individualismen lokaliseres ofte til Hillbilly-land der tradisjonalisme, voldshyppighet og anti-intellektualisme kombineres med intens sentrumsskepsis.

Uviljen mot «de andre» som lever av hele serien av særordninger og støttetiltak – som denne hvite arbeiderklassen aldri har sett noe til – er et sammenbindende element.

De «andre» hindrer sosial mobilitet og undergraver moralen med feministisk jabb, elitisme og forsvar av alle typer livsstilsavvik.

Naturligvis er økonomiske problemer og tap av arbeidsplasser viktig del av deres misnøye. Økonomiske problemer er likevel lettere å hanskes med enn mer verdiforankrede identitetsmønstre. Økonomiske problemer må møtes med omfordeling og vekst. Her er relativt klare svar som statlige myndigheter kan ha hånd om.

Syndebukker

Status-spenninger derimot har mer utflytende grenser; verdi- og identitetspolitikk av denne typen er det lite regjeringer kan gjøre noe med. Statuspolitikk fører gjerne til jakt på syndebukker. Etniske og religiøse minoriteter blir mer utsatt. Klassisk er forfølgelsen av afroamerikanerne på 30-tallet.

At denne syndebukk-mekanisme er til stede under Trump, vises blant annet i undersøkelser som avslører at mer enn halvparten av Trumps velgere mener at Obama er muslim.

I dag er det muslimer og immigranter som er syndebukkene, og sinnet vendes i tillegg til «sumpen» i Washington som vedtar lover som tar jobbene fra ærlige folk.

Trump ser dem

Denne gruppen velgere vet strengt tatt ikke hva de venter av Trump, men gallup viser at de holder fast ved ham fordi han «ser dem», kjenner deres problemer, er «anti-politisk» og «sterk». En som gjør noe.

Denne vage oppfatningen at Trump er «på deres side» gir presidenten et langt bredere politisk handlingsrom før han straffes ved urnene.

Sosiologen Arlene Hochschild har i studien «Strangers in their Own Land» (2016) vist at Trump-velgerne i Louisiana ser på den føderale regjeringen som en korrupt støttespiller mot den lille mann. Derfor stemmer de mot statlige programmer som kunne hjulpet dem. Falsk bevissthet ville Marx ha kalt dette. Men saken er mer innfløkt.

Fakkelmarsjen i Charlottesville forrige fredag førte til en opphetet og voldelig stemning som ble ytterligere fyrt opp under demonstrasjonen lørdag da kvinne ble drept da en mann kjørte bilen sin inni en folkemengde.

Emosjonelle interesser

For å forstå at folk synes å stemme mot sine økonomiske interesser, kan det tenkes at de i stedet stemmer for sine følelsesmessige interesser, for kandidater som deler deres diagnose av en verden som for dem er blitt urettferdig og mot et arbeidsmarked som ikke lenger gjør det mulig for en mann å ha et arbeid som setter ham i stand til ha en kone hjemme med barna.

Livet er en kamp, katastrofen kan lure bak neste hjørne. Selvdisiplin og hardt arbeid er derfor nøkkelen til overlevelse.

De gleder seg også over at Trump har brutt ned det Hochschild kaller «liberal feeling rules». Det er et sett av holdninger om minoriteter, homofile, kvinner og fattige som marginaliserer arbeiderklassen til fordel for alskens bløtaktighet og kø-sniking, politisk korrekthet. Det er Hochschilds forklaring.

For demokratene består utfordringen i å finne økonomiske programmer som kan fremme økonomisk vekst uten å såre disse velgernes følelser og tråkke på deres samfunnsdiagnose. Det skal ikke bli lett.

Kanskje er Bernie Sanders mannen som kan gjøre det? Å kalle dem «deplorables» (ynkverdige) hjelper i alle fall ikke.

Bernt Hagtvet var gjesteprofessor ved Yale-universitetet høsten 2016

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. USA
  2. Donald Trump
  3. Konflikt
  4. Det hvite hus
  5. Politikk