Kronikk

Jeg fikk psykiatriske diagnoser som forklaring og piller som behandling. Men jeg var ikke syk | Anne Bisgaard

  • Anne Bisgaard, lærer
Fastlegen min mente at jeg hadde fått ADHD-diagnosen for raskt, og at psykiateren nok var en av dem som likte å kaste rundt seg med piller, skriver Anne Bisgaard.

Det var bare livet som hadde truffet meg.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Har du opplevd noe vanskelig? Gått gjennom et samlivsbrudd eller fått hjertet ditt knust? Da skal du være litt forsiktig med å lese på nettet om symptomer og klage til psykologen din om det.

Det må finnes et stort antall mennesker som går rundt og strever med diagnoser de egentlig ikke har. Nå skal jeg fortelle om noe jeg selv har opplevd.

Foreslo at jeg kunne ha ADHD

For en stund siden oppsøkte jeg en psykolog. Jeg var nyskilt. Nyskilte folk kan tenke mye rart om seg selv, og verden kan føles som et forvirrende og skremmende sted.

Plutselig flyter du fritt, uten tryggheten du har vært vant til, og samtidig skal du forsøke å finne opp deg selv på nytt.

Sånn var det for meg også. I tillegg hadde jeg tatt en omskolering og fått meg ny jobb som lærer. Det skremte vettet av meg alt sammen, og jeg var stresset hele veien ut til de avgnagde fingertuppene mine.

Anne Bisgaard

På den første timen hos psykologen hadde jeg mye på hjertet. Jeg snakket uten stans i en hel time, gestikulerte med hele meg og serverte henne et utvalg anekdoter fra tiden i livskrise.

På bakgrunn av førsteinntrykket hun fikk av meg, og det jeg fortalte om livet mitt, foreslo hun at jeg kanskje kunne ha ADHD.

Så i dagene som fulgte leste jeg alt jeg fant om ADHD.

Mye av det som beskrives som typiske ADHD-trekk, de ligner på mange sider av det å være menneskelig. For eksempel deler ADHD-diagnosen mange symptomer med tilstander av stress og langvarig mental påkjenning. Som for eksempel å glemme ting, oppleve at tankene løper løpsk, miste oversikten og føle seg handlingslammet. Så jeg syntes at det var som å lese om meg selv.

Det var et sjokk. Jeg hadde fått en uoffisiell ADHD-diagnose i en alder av 42 år. Nå så jeg plutselig hele barndommen og oppveksten min i lys av dette.

Hvem kunne jeg ha fått det av?

Hjemme hos foreldrene mine diskuterte vi den mulige ADHD-diagnosen min med liv og lyst. Vi grublet over hvem jeg kunne ha fått dette av. For ADHD er arvelig, noen andre i tillegg til meg måtte ha hatt det uten å vite om det. Hva med tanten min? Eller kanskje en kusine? Faren min husket at han hadde vært fryktelig rastløs i barndommen.

Etter en stund hadde de fleste i familien min et snev av ADHD. Til og med noen av vennene mine begynte å lure på om de hadde det, i øyeblikk av gjenkjennelse.

Heldigvis kom sommerferien, og på høsten begynte jeg i ny jobb. I mitt første år som nyutdannet hadde jeg vært ungdomsskolelærer, men nå hadde jeg fått en stilling ved en barneskole. Det var enda en helt ny jobbsituasjon. Jeg tenkte at det kanskje skulle bli for mye for meg, for jeg hadde tross alt denne ADHD-en min å tenke på.

Les også

Overlege Marianne Mjaaland om norsk psykiatri: – Vi trenger hjelp utenfra!

Jeg vurderte å snakke med ledelsen på skolen om det, for jeg ønsket å opptre ryddig rundt det hele. Men først måtte jeg få diagnosen bekreftet av en psykiater, og det var lang ventetid på alle kanter. Jeg gikk til psykologen og søkte råd. Hun foreslo en privat psykiater som kunne sette diagnosen. En som hun kjente til.

For en god slump med penger slapp jeg å vente i kø. Jeg bestilte time uken etter.

Ut i verden med Ritalin-resept i vesken

Først fikk jeg en time hos en spesialpedagog som tok en personlighetstest på meg. Noen dager senere satt jeg på kontoret til psykiateren. Han stilte meg noen spørsmål, krysset av på noen papirer og etter en times tid hadde han bekreftet at jeg hadde ADHD.

Han mente at Ritalin ville ha god effekt på meg og var svært positiv til at jeg skulle begynne på dette. Da skulle jeg få ro til å gjøre jobben min, mente han.

– Det finnes ingen begrensninger på hva du kan få til, du som er så ressurssterk, sa han. – Du trenger bare litt hjelp. Her er en 10 mg tablett. Ta den nå mens du er her, så ser vi på effekten.

Jeg tilbrakte tilsammen to timer hos denne psykiateren. Den første timen satte han diagnosen. Den andre timen justerte vi dosen med Ritalin litt ned, siden jeg allerede da hadde begynt å bli usikker på om medisinering virkelig var nødvendig.

Så vandret jeg ut i verden med en resept på 200 Ritalin i vesken.

Jeg tok en liten dose hver dag i noen uker, men merket etter hvert at her var det noe som var helt feil.

Jeg kjente ikke meg selv igjen. For jeg er da egentlig en utadvendt og sosial person. Men nå var jeg plutselig blitt veldig nervøs, og det på en underlig måte. Jeg skvatt meg gjennom dagen.

Jeg vandret ut i verden med en resept på 200 Ritalin i vesken. Jeg tok en liten dose hver dag i noen uker, men merket etter hvert at her var det noe som var helt feil, skriver Anne Bisgaard.

Plutselig var det vanskelig å se folk i øynene. Jeg gikk rundt med solbrillene på, til og med på regnværsdager, og så til stadighet ut som om jeg hadde gjort noe jeg skammet meg fryktelig over. Når jeg snakket, så følte jeg at stemmen min hørtes høy og skingrende ut. Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg gikk til fastlegen min og fortalte at jeg var i ferd med å rakne.

Fastlegen var kritisk

Fastlegen min tok meg på alvor og bestemte seg for å gjøre alt hun kunne for å hjelpe meg. Men ADHD-en min, den hadde hun liten tro på. Tvert imot stilte hun seg kritisk til det hele. Hun mente at jeg hadde fått diagnosen for raskt, og at psykiateren nok var en av dem som likte å kaste rundt seg med piller.

Les også

Henrik Vogt og Charlotte Lunde: Er du deprimert? Overvektig? Kronisk utmattet? Få det bedre med Ritalin!

Tanken hadde slått meg også, siden jeg husket godt hvordan han hadde flekket opp alle de forskjellige sortene ADHD-medisiner på pulten sin, som om det var hans egen stolte, personlige samling.
Dermed var ADHD-diagnosen i ferd med å bli avkreftet. Og så jeg som hadde gått rundt og fortalt folk, rektoren på jobben min inkludert, at jeg hadde ADHD. Nå måtte jeg ta runden og fortelle at jeg ikke hadde det likevel.

Jeg følte meg som verdens største kløne. Ritalinen spylte jeg ned i do, og det kunne ha blitt med det. Men historien fortsetter.

Hvis jeg ikke hadde ADHD, så måtte det være noe annet. For jeg hadde det jo ikke bra. Og dessuten hadde jo livet mitt, og spesielt yrkeslivet mitt, vært vel kaotisk. Kunne det være sånn at jeg hadde en mild form for bipolar lidelse?

Bipolar lidelse?

I forlengelsen av denne antagelsen, ble jeg plukket ut til å være med på et forskningsprosjekt der de trengte pasienter med mistanke om bipolar lidelse. Da skulle jeg også få en grundig utredning.

Nå bar det av sted til Ullevål to ganger i uken, der jeg brettet ut livet mitt for nok en psykolog. Samlivsbrudd, forelskelser og flytting, impulsive krumspring tatt i ungdommen, absolutt alle sider ved personligheten min – nå skulle alt vurderes med lupe og noteres ned.

Les også

Gisle Roksund: Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise

Jeg ble liggende våken på nettene og gruble. Søvnløsheten ble notert ned som nok et tegn på bipolar lidelse. Og da samtalene med psykologen var over, ble jeg sendt videre til nevropsykologisk undersøkelse, EEG-undersøkelse og MR-skanning.

Jeg har fortsatt et bilde av meg selv der jeg sitter i en stol og smiler tappert med gummihette og metallskruer på hodet.

Da fastlegen min fikk rapporten, viste den stor sannsynlighet for at jeg hadde bipolar lidelse 2, altså en mildere variant av bipolar lidelse. Men jeg forsto det ikke helt. Jeg hadde for eksempel aldri hatt dype depresjoner av noe slag. Skulle jeg forholde meg til dette, eller velge å ikke akseptere det?

Det var bare livet som traff meg

Jeg har siden hatt mange gode samtaler med psykologen jeg til slutt ble tildelt av fastlegen min. Hun har rukket å bli ganske godt kjent med meg. Det tok ikke veldig lang tid før vi ble enige om å bestride bipolar-diagnosen også. Hun skrev et brev til forskningsprosjektet og ba dem om å fjerne den, og det var slutten på historien.

For til syvende og sist så var det bare livet som traff meg. Og når jeg ser alt i retrospekt, så skremmer det meg at en psykiater kunne bruke to timer på å bestemme seg for å gi meg et halvt års forbruk av et amfetaminlignende stoff, for så å vifte meg ut av døren uten noen slags form for oppfølging.

Les også

Dette er ADHD, og dette er mytene

Og hun som satte bipolar-diagnosen på meg, hun er sikkert kompetent nok, men jeg mener bestemt at hun var forutinntatt. Jeg følte hele tiden at hun forsøkte å få meg til å passe inn i en diagnose, og det klarte hun på sett og vis. Jeg var tross alt midt i en vanskelig situasjon i livet. Og da forsterkes gjerne personlighetstrekkene våre.

For det er jo nettopp det. Vi har alle et snev av et eller annet. De fleste vil kunne oppfylle noen kriterier og passe inn i en diagnose-boks minst én gang i livet. Men da kan det være at det holder i massevis å få hjelp med å håndtere noen ubehagelige symptomer.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Psykiatri
  3. Psykisk helse
  4. Psykisk helsevern