Kronikk

For få fakta og vridde vinklinger er et like stort problem som falske nyheter | Thorbjørn Jagland

Hva er falskt og hva er ekte? De bulgarske venninnene Salzitsa Kotseva og Tanya Simeonova benyttet muligheten til å ta en selfie med seg selv og presidentene Donald Trump og Vladimir Putin i forbindelse med åpningen av en utstilling med voksfigurer av internasjonale personligheter på vokskabinettet i hovedstaden Sofia.

Ordene «falske nyheter» og «populisme» hagler i den politiske debatten. Begge deler er farer i våre demokratier.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nå ser vi oftere at anklager om falske nyheter og populisme brukes til å ekskludere meningsmotstandere. For eksempel når utenriksminister Børge Brende sier at å støtte et forbud mot atomvåpen er populisme. Vel, bevegelsen Global Zero har støtte fra 300 politiske ledere verden over, deriblant tidligere utenriksminister i USA, George Schultz.

Avisen Financial Times har støttet kampanjen.
Et annet eksempel: Merkelappen populisme brukes hyppig i norske medier om Senterpartiet. Hvorfor ikke om alle de andre partiene? Senterpartiet representerer visse interesser og strømninger i samfunnet og partiet sanker stemmer på grunnlag av dette. Men det samme er tilfelle for de andre partiene. De representerer hver sine interesser.

Det er legitimt. Det er slik vårt demokrati opprettholdes. Hele folket er representert gjennom mangfoldet av partier.
De virkelige populistene krever å representere hele folket alene. Derfor mener de at de har rett til å sette alle som står i deres vei til side. Og de bruker falske historier særlig om utsatte minoriteter for å fremme sin sak. Historisk har denne populismen ofte utviklet seg i autoritær retning.

Hvis man ikke er forsiktig med å stemple normale, politiske krefter som populisme, kan man lett fremme denne historisk, farlige populismen.

Hysteri rundt Russland

Problemet i dagens mediebilde med høyt tempo, reduserte ressurser og økt konkurranse er ikke først og fremst «falske nyheter», men at mediene bringer for få fakta, bruker fakta til å vinkle, vri, til å stemple og sette merkelapper. Og de kan ha en tilbøyelighet til å lukke seg inne i sin egen virkelighet.

Historiene kan leve sitt eget liv, har den respekterte historikeren Steven Cohen ved Princeton Universitet har sagt. Han sa dette om hysteriet rundt Putin og Russland:

«Faktiske forhold taler ikke for at Russland er USAs fremste sikkerhetstrussel», sier han og det er ikke engang femte eller sjette.

Påstandene om at Putin fikser valgene i USA og Europa har begynt å leve sitt eget liv.

Byks og fall på målinger

La meg ta noen andre eksempler. Jeg har allerede nevnt Senterpartiet som ifølge mediene har «bykset fremover», «til himmels», «er blitt landets tredje største parti osv.…» Men partiet har rundt 12 prosent ifølge målinger og man blir ikke tredje største parti annet enn i et valg. Arbeiderpartiet har «falt som en stein», heter det, men på målingene ligger partiet på valgresultatet for fire års siden.

Til Nederland: Gert Wilders ble i månedsvis beskrevet som om han kom til å overta all makt i landet. Og i Europa. Men han hadde aldri mer enn rundt 20 til 30 prosent på målingene. De andre partiene hadde resten. Og på valgdagen kollapset det.

Deretter ble det Marie Le Pen som kan komme til å sette Europa på hodet.

Hun har ligget rundt 25 prosent.
Selv om hun vinner i Frankrike, vil hun ikke få makt til å melde Frankrike ut av EU og Euroen.

Det finnes en nasjonalforsamling der. Og et fransk folk.
Jeg sier ikke at den virkelige populismen, representert ved Wilders og Le Pen ikke er en fare, men man må «get it right», som britene sier slik at man ikke forstørrer problemet og drar flere enn nødvendig inn i det.

Mediene må være uavhengige

I dagens internasjonale klima er det viktigere enn noen gang at pressen er tro mot sin forpliktelse om uavhengighet.

Et samstemt, vestlig pressekorps slo fast at det var Bashar al-Assad som nylig brukte giftgass i Syria.

Man krevde full etterforskning, men konkluderte automatisk som det amerikanske utenriksdepartementet. Trolig er konklusjonen riktig. Men forsker Sverre Lodgaard stiller av gode grunner noen spørsmål. Fundamentalt er det imidlertid at mediene skal være kritisk til myndighetenes fremstilling, ikke ukritisk og umiddelbart være deres budbringer.

Les Sverre Lodgårds artikkel om Assad, Putin og Trump:

Les også

De kritiske spørsmålene uteble | Sverre Lodgaard

Det er ingen tvil om at vi i dag ser en geopolitisk propagandakrig særlig mellom Russland og «Vesten» som nesten overgår den vi hadde under den kalde krigen. Mediene på begge sider dras inn i den. Det har oppstått to forskjellige virkelighetsoppfatninger i Russland og Vesten.

Vi i Vesten kan ikke forestille oss at NATO utgjør en trussel mot Russland.

Men slik ser det ikke ut i Russland for tiden.

Og russerne klarer ikke å forestille seg at vi i Vesten ser på Russland som en trussel.

Fiendebilde uten forankring

Jeg personlig mener at NATO ikke utgjør noen trussel mot Russland og at det er nødvendig å holde vårt forsvar i orden for å ikke skape tomrom gir grunnlag for misforståelser og eventyrpolitikk. Men jeg er nysgjerrig på hva folk i Russland, med sitt tragiske bakteppe, tenker om dette. Hvis jeg bare leser The New York Times, Washington Post og norske medier som stort sett reflekterer hva som kommer derfra, vil jeg ikke bli klok på det.
Jeg har en medarbeider som følger russiske medier så å si fra time til time.

Hvis man ikke er villig til å omfordele velstanden innad i EU, vil unionen sprekke opp.

Han sier at det samme ondet gjør seg gjeldende der, bare med motsatt fortegn.
Det blir daglig tegnet opp et fiendebilde som ikke stemmer med virkeligheten og er uten historisk referanse og dybde. Forholdet mellom Vesten og Russland er blitt så fastlåst at man ikke makter å gjøre det som er rasjonelt, nemlig å komme til en forståelse om hvordan man skal håndtere en felles fiende, nemlig terroren.

Advarsel mot sosial ulikhet og korrupsjon

Hver dag får vi i stedet høre og lese at løsningen på Europas sikkerhetsproblemer er to prosent økning i forsvarsbudsjettene (opplest og vedtatt).

Mens den store faren er terrorismen, samt muligheten for indre oppløsning av stater blant annet som følge av sosial ulikhet og korrupsjon.

Dette er Europas virkelig sikkerhetsproblem. Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, minnet president Donald Trump på sin vanlig forsiktige måte om at de europeiske landene også har andre ting å bruke penger på enn det militære. Kjempen blant Europas intellektuelle, Jürgen Habermas, kom med en advarsel for litt siden.

Hvis man ikke er villig til å omfordele velstanden innad i EU, vil unionen sprekke opp.

Det foregår, slik han ser det, et drama rett foran øynene våre, like stort som brexit. Nemlig at Hellas skrus ned under kravet om innstrammingspolitikk og mangel på solidaritet når det gjelder flyktningene.
Habermas kunne godt ha vært referert i norske medier også. Det er ikke uvesentlig når han tar ordet. I stedet blir Trump sitert flere ganger daglig på at Europa må betale mer. Utrolig nok har han klart å fremstille USAs støtte til Europa som et tapsprosjekt. Men uten landets forankring i Europa, kunne ikke USA ha blitt verdens eneste supermakt.

Fredsprisen og Kina

Problemene mellom Norge og Kina er et godt eksempel på hvordan ting kan snus på hode. For eksempel at man skriver at problemene begynte da Nobelkomiteen ga fredsprisen til Liu Xiabou. Problemene startet virkelig ikke med dette. De begynte med at Kina la byrden for et vedtak i en uavhengig komité over på den norske regjering. Og fortsatte med at deler av mediene spredte «fakta» om hvor galt det ville gå med norsk næringsliv.

Langsomt ble det til at det var Norge som måtte gjøre noe med situasjonen til tross for at ingen i Norge hadde ønsket at forbindelsene til Kina skulle bli brutt.
Ikke et vakkert kapittel hverken i norsk pressehistorie eller politisk historie. Men man bør lære av den.

Det hjelper ikke kun med faktasjekking. Det som er viktig er en klar holdning om at man er uavhengig av politiske og økonomiske interesser, i publikums navn.
Carl Bernstein, den berømte journalisten som deltok i opprullingen av Watergate, har sagt at journalistisk arbeid er å komme så nær sannheten som mulig. Problemet i dag, i et folkeopplysningsperspektiv, er ikke så mye at folk blir lurt av falske nyheter, men at dette journalistiske imperativ i for liten grad blir honorert.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


  1. Les også

    Det er en sammenheng mellom den folkerettsstridige invasjonen i Irak og fremveksten av IS | Rune Ottosen

  2. Les også

    OPCW: Nervegass er funnet på ofre etter angrep i Syria

Les mer om

  1. Russland
  2. Falske nyheter
  3. Thorbjørn Jagland
  4. EU
  5. USA
  6. Demokrati