Kronikk

Selvmordsofrene er de glemte ofrene. Vi foreldre må gjøre etterforskningen selv.

  • Anders Lie Brenna og Hanne Samuelsen
    Pårørende

Øverste rad viser Anders Lie Brenna og sønnen Carl. Han ble 19 år. Nederste rad viser Hanne Samuelsen og sønnen Mathias. Han ble 17. Foto: Tor G. Stenersen/ privat

Men svarene vi finner, blir ikke samlet inn for systematisk analyse. Erfaringer og kunnskap som kunne blitt brukt til å redde andre, blir ignorert.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høsten 2020 mistet vi våre barn. Hanne mistet Mathias. Han var 17. Anders mistet Carl. Han var 19. Vi mistet dem med 34 dagers mellomrom, og vi var totalt uforberedt. Det er alle foreldre.

Risikoen er seks ganger større for at du mister barnet ditt til selvmord, enn i trafikken.

Det er et resultat av at trafikksikkerhet blir prioritert, mens selvmord er folkehelseproblemet ingen vil forholde seg til. Kunnskapsnivået er for lavt, mytene florerer, målene mangler og tiltakene består av gode intensjoner som er vagt formulert.

Selvmordsofrene er de glemte ofrene. Dødsfallene etterforskes, men kun for å fastslå at de tok sitt eget liv, ikke hvorfor. Det er en bjørnetjeneste overfor oss etterlatte, respektløst overfor de avdøde og en bortkastet mulighet til å lære. Det viser at samfunnet har en uakseptabel berøringsangst.

Les også

Kronikkforfatterne var blant familiene som fortalte sine historier i denne store reportasjen: «De rakk ikke å bli voksne»

Ingen systematisk analyse

Vi foreldre må gjøre etterforskningen selv, og svarene vi finner, blir ikke samlet inn for systematisk analyse. Etter et selvmord blir saken lukket og glemt. Erfaringer og kunnskap som kunne blitt brukt til å redde andre, blir ignorert.

Ingen hadde akseptert at trafikkulykker ble behandlet på samme tafatte og unnvikende måte. I 2002 døde 310 mennesker på norske veier. Da ble det vedtatt en nullvisjon for dødsfall i trafikken. Det har gitt resultater, og i 2019 var antall dødsfall redusert til 109.

Det er selvsagt forskjell på trafikkulykker og selvmord, men noe har de til felles. Hvert dødsfall etterlater en familie i dyp krise, venner i sorg og hele lokalsamfunn blir påvirket. Noen etterlatte blir langvarig sykmeldt, og andre kommer aldri ut i jobb igjen. Selvmord har derfor store økonomiske konsekvenser.

Beregninger fra Trafikkøkonomisk institutt viser at en person drept i trafikken koster samfunnet over 30 millioner kroner. Det er ingen grunn til å tro at det er billigere å miste noen til selvmord.

Ressurspersoner

For det er ressurspersoner som blir borte. Carl jobbet med smittevern og ville bli barneskolelærer for å hjelpe dem som slet med skolen, med å holde ut.

Mathias hadde fått lærlingplass hos en bedrift som drev med vannkraft, og han ville jobbe med ren energi og det grønne skiftet. Nå er de borte, like borte som dem som dør i trafikken.

Den manglende oppfølgningen sender et signal om at Mathias, Carl og de andre selvmordsofrene ikke var viktige nok. Det gjør vondt, og vi aksepterer det ikke. Hvis samfunnet virkelig mener at vi ikke har noen å tape, må det følges opp med substansielle tiltak for å forebygge selvmord.

Det har vi allerede forpliktet oss til. Gjennom FNs bærekraftsmål har Norge lovet å redusere antall selvmord med én tredjedel innen 2030. Det er det veldig få som vet, og det er ikke engang nevnt i handlingsplanen for selvmordsforebygging som kom i fjor høst.

For FNs bærekraftsmål dreier seg om mer enn klimaendringene. Det er totalt 17 bærekraftsmål, og selvmord er fremhevet som et eget delmål i punkt 3.4: «Innen 2030 redusere prematur dødelighet forårsaket av ikke-smittsomme sykdommer med en tredjedel gjennom forebygging og behandling, og fremme helse og livskvalitet.»

Svikter på tre nivåer

Vi ligger ikke godt an. Da Riksrevisjonen i november la frem sin undersøkelse av hvordan det sto til med Norges oppfølgning av FNs bærekraftsmål, ble delmålet om selvmord trukket frem som ett av ti delmål som skaper særskilte utfordringer for Norge. Det bekreftes av statistikken.

De siste fem årene har antall selvmord i Norge ligget mellom 596 og 673. Med FNs bærekraftsmål må Norge redusere antall selvmord til under 450. Sist vi var på det nivået, var i 1976.

Kronikkforfatter og pappa Anders Lie Brenna sammen med Carls mamma, Hildrun Andreassen. Foto: Tor Stenersen

Ifølge Albert Einstein er definisjonen på galskap å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. Det er en presis beskrivelse av det selvmordsforebyggende arbeidet. Det svikter på tre nivåer:

  1. De som ikke klarer å si ifra om selvmordstanker.
  2. De som sier ifra, men ikke får hjelp.
  3. De som får hjelp, men som tar selvmord kort tid etter utskrivelse.

Store blindsoner

Carl sa ikke fra om selvmordstanker, og hans selvmord kom som en overraskelse. Det var ikke fordi han ikke ble sett og fulgt opp. Han døde fordi utfordringene han hadde, ikke ble knyttet opp mot selvmordsfare.

Mathias svarte «ja» på direkte spørsmål om selvmordstanker, men han fikk ikke oppfølgningen han trengte. Ifølge en fersk rapport fra Barneombudet er ventetiden på Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) over 50 dager flere steder i landet.

Kronikkforfatter og mamma Hanne Samuelsen i midten sammen med Mathias’ storebror Kristian og pappa Yngve. Foto: Tor Stenersen

Det er for lenge å vente når noen sliter med en akutt livstruende tilstand som selvmordstanker, og for Mathias ble det for sent. Da han ble syk igjen, gadd han ikke å spørre om hjelp.

For mange av dem som får hjelp, er hjelpen utilstrekkelig eller ikke langvarig nok. Vi kjenner dessverre altfor mange andre etterlatte som har opplevd at deres barn tok selvmord kort tid etter å ha blitt skrevet ut.

Det forskes for lite på selvmord, og det er store blindsoner. Det meste av forskningen gjøres der datagrunnlaget er lettest tilgjengelig. Det er på dem som er innlagt, og det er på jentene som forteller om sine selvmordstanker og selvmordsforsøk.

Alt vi ber om

Kunnskapen om guttene som ikke sier fra på forhånd, og som gjennomfører det på første forsøk, er tynn. Den begrenser seg stort sett til en sjekk av hvorvidt de har vært i kontakt med helseapparatet eller ikke det siste året.

Forskningen indikerer at selvmord er et komplisert og sammensatt problem. Likevel baseres mye av innsatsen på myten om at selvmord nesten utelukkende skyldes psykiatriske lidelser. Denne myten er selvmotsigende, uvitenskapelig og dødelig. Den gjør det vanskelig for foreldre å skjønne faresignalene, og den gjør det vanskeligere for spesielt gutter å fortelle om selvmordstanker.

Det blir ikke lettere når de ser at de som sier fra, ikke får hjelp. Guttene gjennomskuer også falskheten når de får høre at de må bli flinkere til å snakke om følelser og selvmordstanker, samtidig som de ser hvor stille det blir når noen tar selvmord.

Vi får ikke guttene våre tilbake uansett hva som gjøres eller ikke gjøres, men vi trenger å se at samfunnet reagerer med mer enn tomme ord. Alt vi ber om, er at andre skal få slippe å oppleve det samme som oss.

Les også

  1. Kronikkforfatterne var blant dem som fortalte sine historier i denne store reportasjen: «De rakk ikke å bli voksne»

  2. Helseministeren om selvmord blant unge: – Vi har ikke gjort nok

  3. Stor spørreundersøkelse: Halvparten hadde fortalt noen om selvmordstankene sine

Les mer om

  1. De orket ikke leve
  2. Selvmord
  3. Psykisk helse