Nok byråkrati nå

  • Pål Veiden
    Pål Veiden
    Dr. polit i sosiologi, førsteamanuensis, Oslo Met
Formynderne har fått jerngrep på deler av høyskole- og universitetsforvaltningen, skriver Pål Veiden.

Vi er omgitt av folk som heller burde drevet butikk enn å jobbe innen høyere utdanning, skriver førsteamanuensis Pål Veiden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
PÅL VEIDEN. Førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo

Meningsløst byråkrati. Som mange sikkert har fått med seg, har andelen av dem som ikke sysler med undervisning og forskning ved våre høyskoler steget betraktelig. Forstå meg rett: jeg ser nødvendigheten av både sentralbord, renhold, kantine, administrative rutiner og økonomisk påpasselighet. Men byråkratiet har est utover sin kjernekompetanse. Både tallmessig og innholdsmessig overvelder det oss, med obligatoriske seminarer og meningsløse møter.

«De fleste angrep på et byråkrati faller til jorden som maktesløse, subjektive påstander» skrev den norske psykolog og filosof Ingjald Nissen i mellomkrigstiden. Jeg antar dette betyr at byråkratiet oppfatter all sin virksomhet som objektivt nødvendig. Slik skapes karrièremuligheter for folk som hverken driver med forskning eller undervisning, men hengir seg til uklar virksomhet innen «ledelse»; dekaner, prodekan, viserektor, direktør, koordinator, etc. Listen er lang og blir stadig lenger.

Bokkjøp

Her er noen eksempler, og de er fra virkeligheten. Og nei, de er ikke tatt ut av noen sammenheng: Tross for at Internett synes å ha kommet for å bli, så leser mange fremdeles bøker. Selv har jeg hatt et bokbudsjett på ca. 1000 kroner året. En godkjent kvittering og jeg fikk pengene igjen. Men nå er bokinnkjøpet byråkratisert. Her er fra en av de mange mailer vi mottok: «Du bestiller bøker ved å sende en e-post til din leder slik: »Jeg ønsker å bestille boken xxx. Kjøpet er knyttet til mitt arbeid på studiet /prosjektet xxx. Kan jeg gjøre det?»

Din leder skal da godkjenne eller avslå bestillingen. Hvis lederen mener at kostnaden skal belastes et annet sted, skal det fremgå av godkjenningen. Du foretar så bestillingen selv hos Penelope eller Akademika. Husk å oppgi referanse 0800 og ditt navn. ( ¿) Når du har mottatt boken videresender du til mailto: e-posten du fikk fra din leder med godkjenning av kjøpet, og skriver i tillegg på at boken er mottatt og oppgi dato for mottak av boken.»

Kan jeg gjøre det?

Merk spørsmålet «kan jeg gjøre det?» Det er som barnet som håpefullt spør mammaen sin: Kan jeg få en is? Jeg kjenner opptil flere kolleger som i likhet med meg drar på årene, har en og annen akademisk grad, og er frekke nok til å tenke at vi i det store og hele vet best selv hvilke bøker vi trenger i arbeidet vårt. Men altså, «kan jeg gjøre det?»

Jens Bjørneboe skrev om formyndermennesket her i Aftenposten på 1960-tallet. I mellomtiden har formynderne fått jerngrep på deler av høyskole— og universitetsforvaltningen. Der man kunne ha ansatt stipendiater og lærere, ansetter man såkalte mellomledere og i en rekke fantasifulle stillinger man tidligere klarte seg utmerket uten. Om det gjør noe? Ja, det bidrar til å frata vitenskapelig ansatte arbeidsgleden. Disse er vanligvis drevet av genuin interesse for sitt fag. Motivasjonen kommer innenfra, fra lidenskapen for forskning og undervisning.

Legge til rette

Administrasjonens viktigste jobb burde være å legge til rette for å stimulere denne arbeidsgleden. Det er ofte ikke tilfelle. Det som aldri fremkommer i noe regnskap, er det tap av tillit og engasjement som mange ansatte føler. Mange av oss jobber mer enn vi behøver, vi leser gjerne kollegers utkast, vi diskuterer undervisning og kurs over en øl på kvelden, vi leser faglitteratur i helgene, med mer. Vi har følt at vi har hatt en arbeidsgiver i ryggen med full tillit til oss. Nå er vi omgitt av folk som heller burde drevet butikk enn å jobbe innen høyere utdanning.

Noen kolleger glemte den nevnte bokavtalen. De kjøpte fagbøker et annet sted, på et tidspunkt da en annen bokhandel var den foretrukne partner. De fikk denne mailen: «Hei, vi har mottatt regning fra Penelope bokhandel på bøker du har kjøpt der. Høgskolen har innkjøpsavtale med ABC Fagbokhandel, og det er den bokhandelen du skal benytte. Vi betaler denne gangen regningen fra Penelope, men du kan ikke vente å få dekket bokkjøp der i fremtiden. Vi får håpe at Riksrevisjonen ser gjennom fingrene med dette regelbruddet.» Sitat slutt.

Tonen og ordninger

Dette er tonen og innholdet i meldinger som går til selvstendige forskere og lærere. Og ja, det er mer: igjen et sitat: «Det er dessverre ingen anledning til å gå i butikken (Penelope eller Akademika eller andre bokhandlere) og kjøpe bøkene direkte. Hos Penelope og Akademika er det satt opp PC-er hvor tilsatte kan sende en skriftlig bestilling om man ikke har gjort det før man kommer til butikken. Når den skriftlige bestillingen er sendt, kan man som før hente bøkene i bokhandelen om man ønsker det.» Kan det virkelig være ordninger som dette som de sentrale myndighetene har ønsket gjennom sine pålegg?

Truer frihet

La det være sagt: I det store og hele er vi høyskole- og universitetsansatte privilegerte arbeidstagere. Men økende byråkratisering truer den akademiske frihet ved at mange byråkrater ikke lenger respekterer arbeidsdelingen mellom byråkrati og akademi. Tenk om en fri ånd som professor Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo skulle måtte spørre universitetsledelsen om å få godkjent innholdet i en aviskronikk! En latterlig tanke? Tja, si ikke det.

En av de mest profilerte og dyktigste forskerne ved Høgskolen i Oslo skrev en kronikk om byråkratisering ved skolen. Her er responsen til en kontorsjef, i en mail til alle ansatte på sin avdeling: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort i Aftenposten, vil i de aller fleste bedrifter bli betraktet som ekstremt illojalt og helt sikkert ført til oppsigelse flere steder. Jeg synes at det er snodig at noen betrakter det som helt legitimt i vår sektor. Jeg tenker at det må være bedre å jobbe med slike problemstillinger internt i stedet for å blamere seg selv og arbeidsgiver på den måten.»

Holder det mål?

Her opptrer den administrativt ansatte både som arbeidsgiverens representant og som forskningsleder. Følgende melding gikk også til alle: «Jeg er egentlig overrasket over at Aftenposten tar inn en kronikk uten å sjekke om den holder mål når det gjelder fakta. Og jeg er overrasket over at en medarbeider på en akademisk institusjon går ut med slike produksjoner når de inneholder så mye feil. Hva skal man da tro om det vitenskapelige arbeidet som utføres? Holder det mål?»

Ja, hva holder egentlig mål? Det hjelper i alle fall ikke å la høyere utdanning bli ytterligere byråkratisert. Jeg tror følgende diagnose gjelder for alle høyskoler og universitet i Norge: Det hjelper ikke med flere møter, seminarer og utredninger. Noen må minne byråkratene om hva som er kjerneområdene innen høyere utdanning: Undervisning og forskning.

Alt annet bør bygges ned.