Kronikk

Det er lett å glemme når det eneste man vil, er å fortrenge

  • Stian Valla Taraldsvik
    Stian Valla Taraldsvik
    Utøya-overlevende

Mine egne minner fra en øy i Tyrifjorden, den ene julidagen for snart ti år siden, viskes ut og blir utydelige. Samfunnet må påta seg å hjelpe oss alle å huske, skriver Stian Valla Taraldsvik. Foto: Paal Audestad

Etter professor Ole Gjems-Onstads kronikk i Stavanger Aftenblad kan jeg ikke lenger tillate meg luksusen å glemme.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Har du noen gang vært dødsredd? Så redd at armer og bein blir numne, magen knyter seg og munnen blir tørr? Har du, nesten kvalm av redsel tenkt: «Dette dør jeg av»?

Har du fra et skjulested hysjet på ditt eget hjerte fordi det banker så forrædersk høyt at du frykter det vil avsløre hvor du har gjemt deg? Har du hørt ungdommer skrike i det øyeblikket de skjønner at de skal dø? Har du hørt kuler plystre forbi øret ditt i en hastighet på flere hundre meter i sekundet, og de små ploppene når kulespissene bryter vannskorpen?

Man skulle tro at slikt fester seg. At det etses fast i sinnet og blir værende. Gjennom dager, uker og år. Men det er overraskende lett å glemme når det eneste man vil, er å fortrenge.

Det kan være behagelig å glemme. Men det kan også være farlig. Påminnelsen om hvor viktig tidsvitners historier er, kom fra professor Ole Gjems-Onstad. I en kronikk i Stavanger Aftenblad antyder han at overlevende AUFere burde forholde seg tause og ikke politisere et politisk terrorangrep.

Minnene viskes ut

Mine egne minner fra en øy i Tyrifjorden, den ene julidagen for snart ti år siden, viskes ut og blir utydelige.

Enkelte hendelser er som svarte hull i hukommelsen. Sensurert vekk av min egen hjerne. På sett og vis er det sant. Jeg har jobbet så hardt og målbevisst for å glemme at jeg egentlig ikke burde overraskes av at det har virket. Minnene er skjøvet bort.

Når jeg hører om eller leser andres beretninger om terrorangrepet 22. juli 2011, så tar jeg meg selv i først å tenke at det de forteller, er forferdelig – og at det er et under at noen i det hele tatt kan fungere normalt etter en så traumatisk opplevelse. Før jeg innser at jeg var der, jeg også.

Forsøkte å snakke ihjel historien

Først var det en overlevelsesmekanisme. I frykt for å bli fanget i mitt eget traume tenkte jeg at jeg kunne snakke i hjel min egen historie. Jeg fortalte i detalj om hvordan jeg hadde kommet meg unna gjerningsmannen.

Jeg kunne nesten mekanisk berette hvordan 14 ungdommer ble skutt på kloss hold foran øynene mine ved pumpehuset.

På en bisarr måte ble det like naturlig å fortelle om som en hvilken som helst annen hendelse i livet.

Men så er det mange ting som er så rart med tiden etter 22. juli. Det er ikke vanlig for en 19-åring å dra i fire begravelser til jevnaldrende på tre dager.

En dag bestemte jeg meg for å glemme. Jeg så meg ikke tilbake.

I en tid syntes det som om normaliteten aldri ville komme tilbake. At ingenting noen gang ville bli som før. Men minnesamvær måtte arrangeres, sorgens administrasjonsarbeid krevde folk på jobb, og en valgkamp skulle gjennomføres.

Bestemte meg for å glemme

Litt etter litt gled min tilværelse over fra sjokktilstand til en slags ny normalitet hvor begravelser, minnestunder og organisasjonsarbeidet for å få AUF opp på beina skjedde side om side.

En dag bestemte jeg meg for å glemme. Jeg så meg ikke tilbake. Jobbet videre – unngikk debattene, rettssaken, avisforsidene, holdt meg på avstand fra støttegrupper og sørget for at 22. juli 2011 ikke fikk plass i denne nye normalen.

Det ikke å snakke om terrorangrepet på Utøya har vært det enkleste. Først fordi det var ubehagelig for folk å høre om det som skjedde. Deretter for å unngå å bli beskyldt for å slå mynt på et nasjonalt traume.

Jeg har drevet aktiv selvsensur og jobbet hardt for ikke å huske. Jeg har sagt «aldri glemme», men holdt et lite jugekors bak ryggen. For det er ingenting jeg har villet mer eller jobbet hardere for.

Amputerte bein og armer

I underkant 500 overlevende over hele landet vårt er preget i ulik grad av én enkeltstående dag for snart ti år siden.

De har ulik alder og er i ulike faser av livet. Det finnes minst like mange minner og fortellinger fra nettopp den dagen som det finnes overlevende.

Det finnes amputerte bein og armer, smerter og plager, fysiske og psykiske sår som aldri blir borte.

Mennesker som aldri blir helt trygge på omgivelsene.

Det finnes dem som knapt har hatt en natt uten mareritt de siste ti årene.

Skal vi som bærer minnene og arrene med oss, bære den børen alene?

Jeg har vært heldig som ikke har hatt fysiske påminnelser på kroppen, som har kunnet sove uforstyrret uten å bli plaget av terrorens senskader i hverdagen.

Men etter kronikken til professor Ole Gjems-Onstad i Stavanger Aftenblad kan jeg ikke lenger tillate meg luksusen å glemme.

Teksten står som en påminnelse om hvorfor vi lovet hverandre «aldri mer 22. juli» og å «aldri glemme».

Vi kan ikke privatisere 22. juli

Der jeg før fryktet terroristen Breivik, frykter jeg nå den kollektive glemselen. At resten av nasjonen gjør som meg – skyver minnene til side, fordi det er behagelig. Hvordan vil historien om terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya fortelles om 20, 50 og 100 år?

Skal vi som bærer minnene og arrene med oss, bære den børen alene?

Det kan hende det er andre som meg der ute. Som det går bra med, men som sliter med å huske, og som vegrer seg for å minnes.

Jeg tror vi kan trenge en bred rygg til å hjelpe oss å bære historien om terrorangrepet videre. Samfunnet må påta seg å hjelpe oss alle å huske.

Ved å sørge for kunnskapsformidling til generasjonene som skal komme. Gjennom minnesteder og læringssenter.

Det er fellesskapet som må eie historien om 22. juli, som må huske brutaliteten og det politiske tankegodset som brakte en hatsk høyreekstrem terrorists helvete til et ungdomspolitisk sommerparadis.

Vi kan ikke privatisere 22. juli. Det er for stort og vondt for enkeltmennesker å forvalte.

For om jeg som overlevde kan tillate meg å glemme, så kan vel alle andre gå videre og leve sine liv upåvirket av lærdommene? Da blir børen tung for oss som ufrivillig bærer et ansvar som tidsvitner.

Vår fordømte plikt

Når stemmer som Gjems-Onstads forsøker å forvrenge historien, og enkelte i sin ignoranse sier «på tide å glemme, på tide å gå videre!», er min enkle appell at vi som overlevde, trenger å vite at samfunnet husker.

At vi som fellesskap følger AUFs oppfordring om å ta de daglige oppgjørene med voldsidealer og ideologier som er villige til å drepe for å oppnå gjennomslag.

At navnene på de vi mistet, fortsatt blir nevnt. At rosetogene lever videre i ånden og løfter det tunge ansvaret sammen med oss som var der – vår fordømte plikt om aldri å glemme 22. juli.

Les også

  1. Hakekors. Brev fra terroristen. Kjeft fra sørgende. Nå snakker Utøya-sjefen ut.

  2. De overlevde Utøya. Nå lever de med drapstrusler.

  3. Meldingene fra Utøya. (Tekstmeldingene i artikkelen er gjengitt med tillatelse fra overlevende og pårørende. De er nå del av Utøyas nye minne- og læringssenter.)

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Terror
  3. Demokrati
  4. Anders Behring Breivik