Kronikk

Det vi ser i Danmark nå, er baksiden av anti-politisk-korrektheten

På en måte er likevel Danmark bedre. Parallelt med #metoo løper det en presseetisk debatt for åpen scene.

I kampen for de rette vurderingene forvandlet mediehusene seg til kampanjemakere i den gode saks tjeneste. #Metoo er et eksempel på det, skriver Åsa Linderborg (bildet). Foto: Emma-Sofia Olsson / Svenska Dagbladet

  • Åsa Linderborg
    Åsa Linderborg
    forfatter og journalist i Aftonbladet
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alle land som gjennomgår en #metoo-prosess, lærer å kjenne seg selv på en ny måte når vi oppdager en masse skitt vi ikke trodde fantes. Det er en like smertelig som nødvendig prosess.

Spørsmålet er bare: Hvordan skal #metoo forløpe? Skal det bare være en prosess som er prøvende og ettertenksom, eller skal det – som man ønsket det i Sverige – være en revolusjon der målet helliger middelet?

Spørsmålet blir akutt når man studerer Danmark, som tre år etter alle andre gjennomlever sin #metoo.

Gudene skal vite at de behøver #metoo! Når jeg ser hva som avsløres, blir jeg lettere sjokkert over hvor gammeldags og muggent det kan være i det ellers så moderne og på mange vis helt fantastiske landet.

Sofie Linde tok et oppgjør med kulturen i mediebransjen på en galla i starten av september. Det startet en helt ny #metoo-debatt i Danmark. Foto: Martin Sylvest / Ritzau Scanpix

Presseetisk debatt

Som Hilde Sandvik, Hassan Preisler og jeg har diskutert i den nordiske podkasten Norsken, svensken og dansken, er en av forklaringene å finne i den nærmest hellige, individsentrerte kulturradikalismen.

Man passer på seg selv, på godt og vondt. Og man tøyser veldig mye. Kan jeg ikke få kjenne litt på brystene dine? Å, kom igjen nå, ikke vær så kjedelig!

Danskene har vært nesten besatt av å peke på det politisk korrekte Sverige, der man fanken meg ikke kan si eller gjøre noe før moralpolitiet rykker ut. Det har danskene helt rett i, Sverige er håpløst.

Men det vi ser i Danmark nå, er baksiden av denne anti-politiske-korrektheten. På en måte føles det som om de er 30 år etter Sverige og Norge.

På en måte er likevel Danmark bedre, som Kristin Clemet konstaterer i Aftenposten 10. november. Parallelt med #metoo løper det en presseetisk debatt for åpen scene.

I Norge kom debatten først etterpå, da krutt og tåke hadde lagt seg, og den skjer i hovedsak internt, «inne i sine egne ekkokamre». I Sverige, kan jeg meddele, har debatten ennå ikke begynt.

Kristin Clemet skrev tidligere i november om Danmarks #metoo-debatt. Foto: CF-WESENBERG

Legitimt å være aktivist

Ikke noe annet sted fikk #metoo et slikt gjennomslag som i likestillingens Sverige, hvor det overhodet ikke fantes noen ideologiske terskler å forsere. Vi er jo, Gud bevare, en moralsk stormakt! Legg til de sosiale medienes enorme innflytelse kombinert med en akutt mediekrise der alle jager markedsandeler, og vi fikk en situasjon som gikk helt over styr.

Legg til alt dette de svenske venstreliberalernes svakhet for dommedagstenkning. Alt tolkes som at jordens undergang er nært forestående.

Trumpismen skapte en journalistisk motreaksjon der det plutselig ble legitimt å være aktivist.

I kampen for de rette vurderingene forvandlet mediehusene seg til kampanjemakere i den gode saks tjeneste.

#Metoo er et eksempel på det.

Uten mediene, ingen #metoo

#Metoo er helt avhengig av medienes innstilling. Uten mediene, ingen #metoo. Men hvordan skal mediene overvåke en bevegelse uten selv å bli en del av den? Særlig om mange av overgrepene kan knyttes til mediehusene selv.

Det er når journalistene blir aktivister at en bevegelse slår over til å bli en revolusjon. Revolusjonens kraft er at den kan bryte de regler, lover og normer som vi nettopp var enige om.

Journalister blir aktivister når vi gir slipp på våre kritiske blikk. I Sverige lød mantraet at vi måtte stole på kvinnene. Punktum, slutt.

Det ville vi aldri ha sagt om noen andre kilder.

Og man blir aktivist om man lar klikkingen styre. Så fort man begynner å publisere navn, ser man hvor mange lesere, lyttere eller kikkere dette drar til seg. Da er det uimotståelig ikke å fortsette. Man kan jo skylde på at dette er «verdenshistorisk».

I Sverige lød mantraet at vi måtte stole på kvinnene. Punktum, slutt.

Fristelsen er så sterk at man trikser med grunnregelen om at navn som blir til overskrift, må ha allmenn interesse, samt at bevisene må være blytunge. I Sverige kunne man henge ut mennesker – med navn eller lett forkledde – bare på grunn av anonyme kilder. Iblant bare en eneste kilde.

Hvert minutt er en konkurranse, det gjelder å være raskest – som om leserne vil huske hvor de leste noe først.

Uhørte konsekvenser

I Sverige dømte Pressens Opinionsnämnd for overtramp i 27 tilfeller, et lavt tall med tanke på alle de ofrene som ikke orket å gå til anmeldelse. Kort sagt: Vi publiserte saker som aldri ellers ville blitt trykt, med uhørte konsekvenser for noen mennesker.

Det vet jeg av egen erfaring etter en granskning av Kulturhusets administrerende direktør Benny Fredriksson.

Det var ikke Aftonbladet som tok livet av ham, det gjorde han selv. Men vi hadde likevel ansvaret for en publisering som vi burde ha gjort annerledes, selv om det var saklig riktig å granske en av Sveriges fremste kulturmakthavere.

Jeg bearbeider mine egne samvittighetskvaler i boken Året med tretten måneder (Gyldendal), en bok jeg håpet skulle føre til en kollektiv selvransakelse. Men mine kolleger vegrer seg for å ta opp den kastede hansken. Det sier noe om vår tids mangel på «civil courage».

Les også

Tre måneder etter at avisen anklaget ham for seksuell trakassering, tok teatersjef Benny Fredriksson sitt eget liv

Benny Fredriksson. Foto: Claudio Bresciani/TT / TT NYHETSBYRÅN

Antisvensk målsetting

I Danmark sier de som vanlig, og denne gangen er det klokt sagt, at de ikke skal gjøre som i Sverige. Som Kristin Clemet så riktig konstaterer er det også høyere under taket der.

Mediesjefer kritiserer hverandre så flisene fyker fordi en del publiseringer, til tross for den antisvenske målsettingen, er over grensen. Dette skjer aldri i Sverige og sjelden i Norge – sjefene gir hverandre ryggdekning.

Når man ikke kritiserer hverandres publiseringer, så beskytter man hverandre. Taperen er journalistikken, som ikke er en presis vitenskap, men en virksomhet som må debatteres for å vedlikeholde sin legitimitet. Og for å utvikles.

Mer om makt enn kjønn

Clemet gjør også en riktig antagelse når hun konstaterer at Danmarks #metoo handler mer om makt enn om kjønn. 25 prosent av alle danske menn i kulturbransjen oppgir at de er blitt seksuelt trakassert av en overordnet.

I Danmark handler ikke #metoo om «hvordan menn og kvinner er», men om hvordan vi som kvinner skal oppføre oss mot hverandre. Da kan man få med seg så mange flere i de forandringene som tross alt må gjøres.

Det er i alle fall slik jeg betrakter Danmark – for øyeblikket. Det kan jo endre seg raskt. #Metoo er jo som bekjent en enorm kraft. Når stenen først begynner å rulle, får man ikke stoppet den. Oppgaven er å få den til å rulle i riktig retning og ikke dra med seg alle menneskelige prinsipper i farten.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Metoo
  2. Sverige
  3. Danmark
  4. Norge
  5. Presseetikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Forskjellen på norske og danske mediers #metoo-dekning er enorm. Hvorfor?

  2. VERDEN

    Gamle synder, hykleri og en helt ny debatt. Derfor felte #metoo to av Danmarks mektigste politikere.

  3. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 17. november

  4. A-MAGASINET

    For fem år siden overlevde han Bataclan. Hvorfor rammes Frankrike av terror igjen og igjen?

  5. KRONIKK

    Det blir altfor enkelt å legge skylden på skolepolitikken for det som skjer i Oslo-skolen

  6. KRONIKK

    Oslo-skolen er en førerløs farkost. Vi er alvorlig bekymret.