Kronikk

Hva skjedde egentlig i valgkampen? | Olaussen og Eidset

  • Thore Gaard Olaussen og Idar Eidset
    Daglig leder og seniorkonsulent i Respons Analyse Seniorkonsulent
Partilederne møtte hverandre og fjernsynsseerne til dyst flere ganger i løpet av valgkampen, her i TV2s studio to dager før valget. Fra venstre Jonas Gahr Støre (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Audun Lysbakken (SV), Bjørnar Moxnes (R), talsperson Rasmus Hansson (MDG), Knut Arild Hareide (KrF), Trine Skei Grande (V), Siv Jensen (Frp) og statsminister Erna Solberg (H).

I løpet av valgkampen hengte Arbeiderpartiet seg på venstresidens kritikk av privatiseringspolitikken og på Senterpartiets sentraliseringsfrykt. Kanskje ble de oppfattet som mindre tydelige enn SV og Sp? Og da foretrakk velgerne de «ranke og rene».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva skjedde av velgerbevegelser under årets valgkamp? Respons Analyse gjennomførte fire landsomfattende målinger fra valgkampens start i august til siste uke før valget den 11. september.

Førsteinntrykket når vi ser på målingene gjennom disse fire-fem ukene er at oppslutningen om partiene holdt seg overraskende stabil, spesielt for de største partiene.

På målingene holdt Arbeiderpartiet seg på 26–28 prosent gjennom hele valgkampen, etter å ha ligget på godt over 30 prosent gjennom hele første halvår. Høyre lå på 24–25 prosent gjennom valgkampukene, mens Fremskrittspartiet holdt seg på et 14-tall eller godt 15-tall gjennom valgkampen. Og dette ble omtrent resultatet for disse partiene.

Det som reddet Ap fra å få et enda dårligere resultat på valgnatten, var at lojaliteten blant egne velgere og nye velgere sammenlignet med 2013 holdt seg brukbart og økte litt på slutten.

Bytteforholdet mellom partiene

Ser vi nærmere på velgerbevegelsene mellom partiene igjennom valgkampen–altså bytteforholdet mellom partiene–er det litt mer dramatikk i det som skjer:

Underlagstallene i målingene viser at Arbeiderpartiet hadde et klart positivt bytteforhold av velgere til Høyre gjennom hele første halvår og et positivt bytteforhold til både Høyre og Frp i starten på valgkampen 2017.

Dette endret seg i løpet av ukene før valget, og partiet opplevde etter hvert å få et negativt bytteforhold til både Høyre og Frp de siste to ukene før valget.

Arbeiderpartiet hadde også et negativt bytteforhold både til SV og Senterpartiet, og dette minus-forholdet til disse partiene ble bare forsterket gjennom valgkampen.

Det som reddet Ap fra å få et enda dårligere resultat på valgnatten, var at lojaliteten blant egne velgere og nye velgere sammenlignet med 2013 holdt seg brukbart og økte litt på slutten.

Venstre og sperregrensen

For Høyre var foruten bytteforholdet til Ap, også velgerutvekslingene til og fra Frp og Venstre de viktigste. I starten på valgkampen var bytteforholdet mellom Høyre og disse to partiene omtrent i null. Altså at Høyre fikk like mange velgere fra Frp og Venstre som man ga tilbake. Utover i valgkampen ble bytteforholdet negativt for Høyre.

Partiet tapte altså flere velgere til Frp og Venstre enn det vant tilbake.

Høyre klarte likevel å få et anstendig resultat nettopp ved å snu velgerstrømmene i forhold til Arbeiderpartiet, og ved at lojaliteten blant egne velgere og nye velgere holdt seg eller økte noe den siste uken.

At bytteforholdet mellom Høyre og Venstre skiftet i løpet av valgkampen, var nok avgjørende for at Venstre kom seg over sperregrensen på 4 prosent.

Den siste målingen fra Respons Analyse viste at 5 prosent av Høyre-velgerne fra 2013, ville stemme Venstre nå. Dette omfattet nesten 40.000 velgere. 5 prosent Høyre-velgere utgjør 30 prosent av det totale stemmetallet for Venstre ved stortingsvalget 2017.

Tilsig til Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne lå på våre målinger i valgkampen rett i underkant av 4 prosent, og på en av målingene over sperregrensen på 4 prosent. Partiet fikk tilsig av nye velgere fra flere partier, blant annet fra SV og Venstre. På slutten av valgkampen ble det færre overganger, og i forhold til SV registrerte vi at MDG tapte flere velgere enn det vant. Dette medførte at partiet kun oppnådde 3.2 prosent ved valget, og kun ett stortingsmandat.

Etter å ha ligget lenge og vaket rundt 4 prosent de siste årene, kom SV som et skudd i løpet av valgkampen, og fikk 6 prosent oppslutning ved stortingsvalget.

I første rekke var det store velgeroverganger fra Arbeiderpartiet som gjorde at SV fikk dette resultatet ved valget. Siste måling fra Respons Analyse en uke før valget viste at 7 prosent av Ap-velgerne fra 2013, ville stemme SV. Dette er over 60.000 velgere, noe som altså utgjør 35 prosent av SVs totale stemmetall i 2017.

Men samtidig som SV mottok store velgergrupper fra Arbeiderpartiet, var det mange SV-velgere fra 2013 som meldte overgang til Rødt.

På den siste målingen før valget registrerte vi at nesten 18 prosent av SV-velgerne fra 2013, sa de nå ville stemme Rødt. Dette er over 20.000 velgere, og bidro svært mye til fremgangen for Rødt ved stortingsvalget. Vi kan således fastslå at store grupper på venstresiden i norsk politikk, gikk et par hakk til venstre ved årets valg.

Overgang til SV og Sp

Mye av forklaringen til det svake resultatet for Arbeiderpartiet på valgdagen, ligger altså i store velgeroverganger til både SV og Senterpartiet.

Valgresultatene rundt omkring i landet tyder på at Arbeiderpartiet tapte stemmer til både SV og Rødt først og fremst i de store byene.

Her vant tydeligvis venstresiden på sin kritikk av privatisering og «velferdsprofitører». Tapet til Senterpartiet kom i stort monn i mindre sentrale strøk, og da gjerne i områder av landet som opplever tilbakegang i befolkningsvekst, og som frykter at regjeringens kommunereform blir en ny sentraliseringsbølge.

Arbeiderpartiet hengte seg til en viss grad både på venstresidens kritikk av privatiseringspolitikken og på Senterpartiets sentraliseringsfrykt. Men ble kanskje oppfattet av velgerne som mindre tydelige enn SV og Sp. Og da foretrakk man de tydelige, de «ranke og rene».

Les mer om

  1. Politikk
  2. Kommunereform
  3. Stortingsvalg