Kronikk

Barcode er snart passé | Ulf Grønvold

  • Ulf Grønvold
    Arkitekturhistoriker

Den alvorlige testen er hvordan vi bygger i våre bymiljøer, det er der de fleste av oss ferdes. Og i løpet av de siste tiårene har vi fått en grunn og skrikende urban arkitektur, vi har bygd bymiljøer uten uttrykksdybde. Selve kroneksempelet er Barcode i Bjørvika, skriver Ulf Grønvold. Paul Kleiven, NTB scanpix

Ved starten av Dagsrevyen ser vi et bakgrunnsbilde av Barcode i Bjørvika. Dette er selve sinnbildet på vår tid, på Norge nå. Men den som merker vinddraget fra De britiske øyer, forstår at en mer seriøs arkitektur er underveis.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er en bekymringsmelding. Et varsel om at viktige deler av norsk arkitektur har beveget seg inn på tvilsomme stier. Mange er, med rette, blitt imponert over suksesshistorien Nasjonale turistveier der unge og talentfulle arkitekter har fått tegne utkikksplattformer og toalettanlegg i dramatiske norske naturomgivelser.

Men den alvorlige testen er hvordan vi bygger i våre bymiljøer, det er der de fleste av oss ferdes. Og i løpet av de siste tiårene har vi fått en grunn og skrikende urban arkitektur, vi har bygd bymiljøer uten uttrykksdybde. Selve kroneksempelet er Barcode i Bjørvika.

Fellesskapet og byveven

Bebyggelsen Barcode er en strekkode som synliggjør sentrale trekk i samfunnsutviklingen og viser hvor få, men voldsomme, virkemidler dagens arkitekter har til rådighet.

Strekene på varene vi kjøper i butikken har lik lengde, men varierer i tykkelse og avstand. Denne visuelle ideen blir i Bjørvika til smale kasser som skjæres til på fantasifullt vis.

Man kan lure på hvorfor disse bygningene er så merkverdige – og forskjellige. Fra den historiske byen har vi lært at det er de alminnelige tingene, boligene, kontorer og den kommersielle verden som utgjør den vanlige «byveven» (Res Economica). Rådhuset, tinghuset, museet og kirken er monumentene (Res Publica) som får stå frem i kraft av sin viktighet. De er «unntagelses bygninger» som tilhører samfunnets offentlige sfære og uttrykker fellesskapets verdier.

Et outrert kostymeball

Barcode består av kontorer og boliger, likevel vil de alle være enestående. Bygningsrekken er som et kostymeball der alle skal score på å være outrerte. Bygningene ligner umodne ungdommer som skriker av full hals. Her er det ikke forsøkt å skape et harmonisk bybilde. Arkitektene som har formgitt husene i Barcode, hva har de hatt å spille på?

Jo, tilskjæringen av kassene og designet av kostymene til ballet. De har mønstre der vinduene er figurer som dukker opp på de mest forbausende steder. Et hovedproblem i dag er at arkitektene er redde for å være kjedelige og derfor pøses det på med visuelle stimuli.

Arkitektene bak Barcode har glemt visdomsordet fra Mies van der Rohe, en av nestorene innen modernismen. Han sa: «Jeg vil heller være god enn original» og arbeidet rolig med å skape velproporsjonerte og kultiverte fasader.

Bygningsrekken er som et kostymeball der alle skal score på å være outrerte. Bygningene ligner umodne ungdommer som skriker av full hals, skriver Ulf Grønvold. Jon Olav Nesvold, NTB scanpix

Firmitas

Det første arkitekturteoretikeren vi kjenner til er romeren Vitruvius. Han la vekt på at bygninger skulle være vakre (venustas), nyttige (utilitas) og fornuftig konstruert. Det siste kalte han firmitas, og i historisk arkitektur er bygningens konstruksjon et av de viktigste uttrykksmidlene. Dessverre er konstruksjonen i dag, stort sett, forsvunnet som et arkitektonisk virkemiddel.

Det vil si: Det er samme standardløsning de aller fleste steder, uansett om det er en av Barcodes skrikende kontorbygning eller klassisistisk bygninger i Poundbury, ideallandsbyen som prins Charles står bak. Nesten alle steder er det stålsøyler og
betonghulldekker. Det som gjenstår er valget av mønsteret på ytterhuden.

Men her er to unntak: Borkeplassen (2007) i Trondheim fyller et halvt kvartal i Kongens gate. Bebyggelsen følger byens tradisjonelle mønster med butikker i de to nederste etasjene, alle vendt mot gateløpene, kontorer og boliger ovenpå. Et kraftfullt rammeverk av laminerte tresøyler og bjelker preger hele bebyggelsen og gir den gode proporsjoner – og fornyer Trondheim som treby.

Strøkets bebyggelse og nykommeren

Sølvberget (1987), kulturhuset i Stavanger, har en gjennomgående geometri som skaper opplevelsesrike interiører og deler bygningens eksteriør opp i formater som stemmer med de gamle trehusene i strøket.

Disse to bygningene er som organismer der det indre og ytre henger sammen på en logisk og forståelig måte.

Slik er det ikke med Barcode. Der er det oppsiktsvekkende figurer og forbausende ytterhud, ikke arkitektonisk konsistens som teller. Men snart vil ny boligbebyggelse bli bygd foran og det vil ikke lenger bli mulig å ta fotografier av Barcode-ikonene som speiler seg i fjorden.

Kanskje vil denne husrekken da forsvinne ut av folks bevissthet og man vil lure på hvorfor bygde vi ikke ordentlig gammeldags by i Bjørvika, med sammenhengende fasaderekker som danner plasser og varierte gater.

Slik som på Aker brygge og Tjuvholmen.

Hjelpen utenfra

I 2014 var engelske presse tydelig på hva som var beste bygg – i verden – tegnet av en britisk arkitekt: et bibliotek og konserthus i Bodø, kalt Stormen.

Jeg dro derfor til Bodø og fikk opplevde to velfungerende og elegante kulturbygg. Men det var noe mer, noe med forholdet til omgivelsene. Jeg reiste videre til London og snakket med Daniel Rosbottom, en av de to relativt unge partnerne i arkitektfirmaet DRDH.

Han svarte at kultursenteret i Bodø skulle være «embedded in the city», altså «festet til» byen, en naturlig del av sitt miljø.

De mente slett ikke at nabobygningene langs Storgata og Sjøgata var fremragende, men det var ingen grunn til å ta avstand fra dem og skape et dramatisk brudd.

De nye kulturbyggene skulle konversere på en høflig måte med naboene. Og dermed kunne også de komme til å ta seg bedre ut.

Det kan virke urettferdig å sammenligne Barcode med Stormen. Sistnevnte er i et eksisterende bymiljø, Bjørvika har vært helt åpent.

Varige bygninger, ikke moteblaff

Men likevel: De nye kulturhusene i Bodø prøver ikke å være spektakulære og merkverdige. De er heller lavmælte og elegante. Daniel Rosbottom forteller at det er en hel falanks av britiske arkitektkontorer som har den samme innstillingen. De er velskolerte i arkitekturhistorie, men følger ikke prins Charles’ oppfordring om vekke til live klassisismen.

Deres bygninger skal se ut som de er varige, ikke moteblaff.

En torsdag i april snakker jeg med en av toppene på byplankontoret i Oslo. Hun mener at Barcode er utmerket. Dagen etter holder jeg en forelesning på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Temaet er det samme som i denne artikkelen.

Det er tydelig at unge mennesker som arbeider med å finne kjernen i arkitekturfaget ikke ser Barcode som svaret.

Det er de nye, britiske arkitektene som er deres helter, de kjenner dem godt. Jeg blir fortalt at de gleder seg til at Adam Caruso, en av de ledende, nye britiske arkitektene, skal ha et kurs på AHO til høsten. Vinden vender.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Smarte byer
  2. Arkitektur
  3. Tjuvholmen
  4. Bjørvika
  5. Bodø

Smarte byer

  1. KRONIKK

    Arkitekter søker hektisk etter flytende byer, høyhus i tre og økologiske og selvgrodde vegger. Hvorfor?

  2. KOMMENTAR

    Smarte byer krever smarte politikere. Det mangler vi.

  3. OSLOBY

    Dette kan Oslo lære av «smarte» London

  4. OSLOBY

    Denne boksen vil gi bybilistene en bedre hverdag

  5. OSLOBY

    Døgnåpne biblioteker, førerløse busser og biogass som drivstoff. Nå skal Oslo bli enda smartere.