Det finnes en mann som pendler mellom Skien fengsel og hodet mitt. Uanmeldt og uten nøkkel trenger han seg inn. Og jeg klarer ikke stå imot med annet enn et viskelær.

Han kommer alltid sortkledt. Gjennom blåbærlyngen, rolig og kalkulert. Trekker bena godt oppunder seg for hvert steg, reiser kneet overdrevent høyt, før skosålen plantes ned igjen på stien full av barnåler og kongler.

Berit Roald / NTB scanpix

Jevnt marsjerende. Han er en kraft, en bunt pulserende muskler, dekket av et glinsende stoff av sort uniform. En bred overkropp med skulpterte skuldre, man kan nesten se det dampe ut av brystkassen, der politimerket er sydd fast, en kraft som stiger frem mellom de spinkle nåletrærne.

Fjerne, glemme, skrubbe bort

Jeg visker og visker. Den hvite gummien gnis hardt frem og tilbake, insisterer på å fjerne, glemme, skrubbe bort. Tempoet tiltar, manisk visking, avsneiede gummislintrer fester seg til papiret, bøss av grå lærklumper som jeg prøver å blåse bort, børste vekk med hånden, for jeg må fortsette. Må få bort det svarte, men det svarte bare vokser.

For opp av den svarte uniformskraven vokser en bred hals, blek, våt av regn og svette. Blodårer som sprenger seg ut av den hvite huden, vris fra side til side idet hodet snus fra høyre, til venstre, til høyre.

Han skanner området. Et fastfrosset ansikt under lys lugg, klistret til pannen av det uopphørlige regnet. Hodet som gynger svakt opp og ned, der det kommer paraderende gjennom trestammene, høyre, venstre, høyre, et hardt panser i myk skog, en kropp med to armer, en rifle og en Glock.

Jeg må viske videre. Gnikke læret mot de to kroppene jeg ser i vannkanten, mot riflen som heves, mot kruttet som avfyres, mot dem som så levende skriker om hjelp, men som så døde plasker mot stenene. Det blir hull i papiret, jeg visker for hardt.

Det revner idet ekkoet fra skuddsalvene gjaller i fjellveggen på landsiden. En rift, papiret krøller seg, jeg må fortsette, jeg har ikke noe valg, for det svarte har gjort en helomvending og kommer i min retning.

Jeg har troen på at det med tiden vil komme flere hvite ark, flere fargeblyanter, som kan fargelegge feltene inni gjerningsmannens beksvarte kruseduller, skriver Johanne Butenshøn. Tegning: Inge Grødum.
Inge Grødum

Det er uutholdelig, jeg rister av frykt

Over de oppspente neseborene sitter øynene dypt, så lyseblå, så mørke. Spisse pupiller som stikker skarpt ut gjennom smale åpninger, saumfarer sitt kongerike, sitt øyrike. Han ser meg.

Hodet hans kommer nærmere, gyngende opp og ned i takt med de løftede knærne, øynene har spikret seg stabilt fast i meg, stirrer på meg, som lynende spydspisser, måler meg opp og ned, min rosa og blå genser, min opprevne olabukse, mine solbrente kinn, ikke akkurat kamuflert inne i den regnvåte fjellsprekken. 25 meter. Øyekontakt med to svarte hull. 20. Og to svarte våpenmunninger. 15. Nå skyter han. Dette kommer til å gjøre vondt.

Utøya.
Jan T. Espedal

Viskelæret blir stadig mindre, slites ned. Kan man viske bort lyder også? Gnikke bort notesystemet av g-nøkler og firedelsnoter, komponert som raseriets solokonsert, for det kalles vel monolog når man snakker til de døde?

Hvesing, buldring, uforståelige ord som kommer opphisset ut av den blodåresprengte halsen. Papiret mitt lukter svidd gummi, bicepsen skjelver, tommelen får krampe, men de svarte strekene vil ikke bort. Det er uutholdelig, jeg rister av frykt, redselen gnager nesten hull i huden.

Men så bryter han blikkontakten. Løfter venstre kne ut av stien og skjener videre inn mellom trærne rett over meg, aggressiv brumming, skosåler mot skjøre kvister, i sin ferd videre mot pumpehuset. Hvorfor? Det får jeg aldri svar på.

Jeg tok over stafettpinnen, internerte blikket hans

Jeg har visket i årevis nå. Men det svarte omrisset av gjerningsmannen ble ikke skissert med en gråblyant type 2B. Overkroppen hans er gravert inn, de spisse øynene innrisset på netthinnen. Han trengte inn i meg den regnvåte fredagen, og jeg klarer ikke få ham ut.

Han er blitt forsøkt sultet ut, gjemt med godteri, sovet bort og løpt fra, mil etter mil i Nordmarka. Men jo mer jeg visker, jo styggere blir arrene. Han etterlot hjernen min som en slagmark av istykkerrevne kropper, kruttrøyk, uendelig regn og kiming i ørene.

Han etterlot hjernen min som en slagmark av istykkerrevne kropper, kruttrøyk, uendelig regn og kiming i ørene

Men hans arv har også manifestert seg i meg på et annet vis: Idet han skjenet bort fra stien og dermed brøt øyekontakten vår, var det som om jeg tok over stafettpinnen, internerte blikket hans, vendte det hatefulle, foraktende synet av meg inn mot meg selv – til selvhat og selvforakt: De 72 minuttene angrepet pågikk, var jeg fratatt autonomi og selvtillit, jeg var en taper uten makt eller kontroll over eget liv.

De syv årene som har gått siden, har vært fylt av samme følelse. Av å være liten og maktesløs, en taper i en ukontrollerbar tilværelse.

Jeg ser på meg selv med hans øyne. Hvor ekkelt er ikke det?

Glad for at filmene kommer

Det virker som om han trives med pendlertilværelsen, jeg er nok ikke den eneste han besøker på daglig basis. I disse dager, med premieren av Netflix-produserte «22 July», har han nesten flyttet inn, insisterer på å være med på skole og jobb, inn i dusjen og under dynen.

Likevel er jeg glad for at filmene kommer, at bøkene skrives: som bidrag til debatten om høyreekstremisme og hat, men ikke minst som en påminnelse om at vi aldri må glemme. Jeg skulle gjerne sett at jeg hadde glemt litt mer.

Men jeg har troen på at det med tiden vil komme flere hvite ark, flere fargeblyanter, som kan fargelegge feltene inni gjerningsmannens beksvarte kruseduller.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter