Kronikk

Hva kan man gjøre for å redusere teknologisk arbeidsledighet? | Tor W. Andreassen og Vibeke H. Madsen

  • Tor W. Andreassen, professor, Norges Handelshøyskole, og Vibeke H. Madsen, administrerende direktør, Virke. Begge er tilknyttet Center for Service Innovation (CSI) ved NHH

Et Aftenposten-søk på ordet «robot» gir 1023 treff. Spennet er stort, fra roboter som gir raskere lån, via vikar-robot i klassen, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Roboten AV1 er tilstede i klasserommet for elever som er syke. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Vi er ikke ofre for en teknologisk utvikling som vi passivt må tilpasse oss. Det er vi som styrer teknologien, ikke omvendt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Roboter, algoritmer og teknologi angriper ansatte fra alle kanter. Mange vil miste jobben. Men det store spørsmålet er hvordan redusere effektene av teknologisk arbeidsledighet.

Et enkelt Aftenposten-søk på ordet «robot» gir 1023 treff på artikler. Spennet er stort, fra roboter som gir raskere lån, via vikar-robot i klassen når man er syk, til roboter som stjeler jobbene.

Ifølge URIX på Nrk.no 30. november 2017, vil roboter stjele 800 millioner jobber – eller 145 ganger Norges befolkning. Dette gir grunn til å stille spørsmålet: Hva kan man gjøre for å redusere teknologisk arbeidsledighet?

Vi styrer teknologien

La oss begynne med to eksempler. I Norge kan 60.000 yrkessjåfører og 370.000 butikkselgere erstattes av roboter med henholdsvis 87 og 94,4 prosent sannsynlighet innen 2026 og 2036. En britisk studie viser at 90 prosent av offentlig ansatte kan erstattes med roboter. I Norge utgjør dette om lag 740.000 mennesker.

Vi føler oss sikre på at dette ikke vil inntreffe hverken i omfang eller tid, men bildet er likevel tydelig: Jobber i privat og offentlig sektor er truet.

Vårt grunnsyn er at den teknologiske utviklingen over tid høyst sannsynlig skaper flere nye arbeidsplasser enn dem som faller bort. Men utfordringen for den enkelte ansatte og for samfunnet er at de fleste som blir fristilte, ikke kan fylle de nye jobbene umiddelbart.

Dette utfordrer oss på ansattes geografiske mobilitet, omstillingsevne og samfunnets evne til å tilby livslang læring og opplæring i arbeidslivet.

Det er i dette spennet at politikken møter økonomien og teknologien, og verdien av arbeid for ansatte og arbeidsgivere oppstår.

Vi er ikke ofre for en teknologisk utvikling som vi passivt må tilpasse oss. Det er vi som styrer teknologien, ikke omvendt. Men vi må tilpasse oss.

Forretningsmodellenes skyggeside

Nye forretningsmodeller vokser frem og utfordrer de etablerte. Morgendagens virksomheter og forretningsmodeller, som Airbnb, Dropbox eller eBay, er i større grad basert på digitale plattformer hvor de fungerer som en formidler mellom kjøpere og selgere. For eksempel finner vi at halvparten av selskapene på listen over de ti mest verdifulle selskapene i verden, er plattformselskaper.

Men det er en skyggeside ved disse forretningsmodellene.

Wharton-professorene Barry Libert, Megan Beck og Jerry Wind peker i boken The Network Imperative på at plattformselskapenes høye markedsverdi, i motsetning til tradisjonelle bedrifter, er knyttet til adskillig mindre aktiva og langt færre ansatte. Dette skaper et sterkt incentiv for ledere av etablerte virksomheter til å bli mer like plattformselskapene. Resultatet er at fremtidens store virksomheter vil ansette færre mennesker – noe som utfordrer oss på arbeids- og gründerpolitikken for å skape nye arbeidsplasser.

Les også

Roboten Tord gjør inntil åtte manns jobb. Likevel står sveisere på Kværner i Verdal i kø for å bli bestevenn med ham.

Skape kompetanse

Ansattes kompetanse og dermed deres attraktivitet i arbeidsmarkedet, er et spørsmål om utdanningens relevans, erfaring, videreutdanning og mulighetene for omskolering i yrkesaktiv alder.

All kompetanse skapes ikke i utdanningsløpet: Det ligger mye læring i arbeid. Kompetansen folk får gjennom sine arbeidsplasser, må dokumenteres og gi en formell og meritterende verdi som kan bygges på i nye arbeidsoppgaver. Dette er spesielt viktig for å ivareta ressursene og kvalifikasjonene hos alle dem som ikke har mye formell utdannelse, men likevel er veldig viktige for norsk verdiskaping.

Når det gjelder høyere utdanning, så fremstår dagens universiteter og høyskolers utdanningsprogrammer som sterkt spesialiserte og silo-orienterte.

I jakten på nye jobber har vi alle et ansvar

For eksempel har jus-, ingeniør-, økonomi- eller legestudentene liten eller ingen faglig interaksjon med hverandre. Men denne løsningen passer ikke når vi som nasjon ønsker a) å utvikle flere gründere, b) at langt flere gründere lykkes og c) at flere gründere vokser ved å ansette medarbeidere.

Heldigvis er det en stor tilstrømning av studenter til utdanningsprogrammer innen innovasjons- og entreprenørstudier. Disse studentene ønsker muligheten til å velge kurs fra andre utdanningsprogrammer – også utenfor deres eget lærested – og oppnå studiepoeng ved å gjøre det. Men, nei! Fordi man ikke kan dele studiepoeng mellom læresteder, kan for eksempel NHH-studenter ikke ta supplerende kurs ved Universitetet i Bergen eller Høgskolen på Vestlandet.

Jakten på nye jobber

Debatten om verdien av arbeid i en teknologisk fremtid angår oss alle.

Arbeidsgivere kan ikke følge mantraet «vekst uten ansettelse» ved å erstatte ansatte med teknologi. Moderne ledere vil arbeide for økt verdiskaping og ansettelse – samtidig.

I jakten på nye jobber har vi alle et ansvar: politikere, for å tilrettelegge for omstilling og økonomisk vekst; arbeidsgivere, for å innovere, vokse og skape verdier og ansette; ansatte, ved å ta et større ansvar for å ha en relevant kompetanse som arbeidslivet etterspør.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Arbeidsliv
  2. Teknologi
  3. Gründere
  4. Omstilling