Når partiene flises opp, er det tegn på en dypere krise | Bernt Hagtvet

Det tok seks måneder med riksdagsbrann og fullmaktslov før scenen var klar for perversjonen av Weimar-demokratiet til en rasistisk førerstat.

Når partier ikke lenger føyer sammen folks interesser, håp og tillit og løfter dem inn på den politiske arena, minner det om Weimar-republikkens sluttfase. Den gang ble partienes oppflising selve symbolet på krisen. Er vi der nå?

Tiden er stinn av referanser til det første tyske demokratiets tragiske endelikt i 1933. Jeg tenker naturligvis på maktovergivelsen til Adolf Hitler den 30. januar det året. Det var århundrets mest fatale politiske undervurdering. Rikspresident Paul von Hindenburg trodde han hadde malt «den østerrikske korporalen» inn i et hjørne. Vingestekket ham ved å servere ham kanslerposten (i en regjering der nazistene var i mindretall).

Det tok seks måneder med riksdagsbrann og fullmaktslov før scenen var klar for perversjonen av Weimar-demokratiet til en rasistisk førerstat.

Weimar – den uhyggelige modell

Jeg har vært med en stund og har opplevd tallrike referanser til Weimar-republikkens fall. 50-årsmarkeringen av Hitlers maktovertagelse i Riksdagsbygningen i Berlin i 1983 gjentok advarslene. Da sto ennå skuddklare DDR-soldater hundre meter unna på andre siden av Spree. I plenarsalen drøftet en rekke talere parallellen til fortiden («Bonn er ikke Weimar»).

Den gang fremsto også de hyppige regjeringsskifter i Roma som den fremste advarsel. Så vi konturene av en Mussolini i skyggene? Etter valget i Italia i mars gjentas nå advarslene.

Etter valget av Trump florerte parallellene igjen. Er Trump en fascist, eller bare en vulgær plutokrat? Står fascismen i amerikansk kledebon for døren? Weimar er blitt vårt århundrets trollspeil.

Den tyske krisen

På ny overmanner henvisningene til Weimar offentligheten, denne gang fra Tyskland selv. Før koalisjonsregjeringen ble klar, kastet ukemagasinet Spiegel dirrende overskriften «Den tyske krisen» mot oss. Det dreier seg om de to store folkepartiene CDU/SPDs nedgang (CDU fra 43,8 prosent i 1990 til 33 prosent i dag; SDP fra 40,9 prosent i 1998 til 16 prosent i dag). Det spørres om tiden for to alternerende, statsbærende folkepartier er over. Og om fragmentering og ekstremappell overtar.

Individualisering og grasrotopprør

Årsakene?

Oppløsning av etablerte velgermiljøer i kjølvannet av globaliseringen, flyktningstrømmen, terrorfrykten, tiltagende individualisering og internettets fragmenterende effekter, utdanningseksplosjonen og økende sosiale og økonomiske ulikheter – alle disse faktorene fører til dypere krav om direkte deltagelse og hyppigere grasrotopprør.

Identitetsløshet

Den felles vei mot sentrum har visket ut identiteten og skapt en uklar profil i de store partiene. Ungdommen spør: Hvem er vi og hva er poenget med vårt parti? Selve partikulturen betviles. Hvorfor skal vi la oss styres ovenfra, spør ungsosialistene i SPD? Men de godtok den nye koalisjonen.

I CDU ser vi en uvilje mot Merkels moderniseringslinje (åpnere flyktningmottak, likekjønnet ekteskap). Merkel har her brutt mot Franz Josef Strauss’ jernlov: intet rom til høyre for oss.

CDU skulle aldri ha gjort AfD mulig, heter det derfra, særlig fra søsterpartiet i Bayern CSU, alt mens Merkel nøler med å gi den livsstilskonservative og næringsliberale fløys mann, Jens Spahn, en ministerpost. Med utnevnelsen av A. Kramp-Karrenbauer (AKK) som partisekretær i CDU signaliserer hun at sentrumslinjen i partiet skal fortsette.

Uansett: Medieeksplosjonen og de åpne kommentarfeltene har satt tradisjonell politisk autoritet i spill nedenfra. Det er en ny situasjon.

Ikke bare et ytterfenomen

Disse endrede spilleregler og oppløsning av etablerte partifronter styrker ikke bare ytterpunktene i Tyskland, AfD og Die Linke. Men også sentrum. Med Macrons seier i Frankrike og hans desimering av det tilstivnede partisystemet der – de to tidligere statsbærende partiene har i dag mindre enn en fjerdedel av stemmene – er det klart at vi står overfor dypere omkastninger i det europeiske partilandskapet.

I Italia fikk Femstjernersbevegelsen stor støtte. Den er bare forent i sitt hat mot etablissementet og vil knapt gå inn i koalisjoner. Lenge trodde vi Norge var et unntak, men valget i høst viste noe annet.

Ropet etter fornyelse og foryngelse

Spillereglene er altså under forvandling. Men hva kommer i stedet?

Spiegel ser ikke nazistiske lysmarsjer gjennom Brandenburger Tor – ennå. Parallellene til Weimar er av begrenset verdi. Både kommunismen og fascismen er borte, og Hitler hadde ikke internett. Dagens Tyskland er ikke lammet av massearbeidsløshet (seks millioner i 1933) og er ikke nasjonalt ydmyket som etter Versailles-freden, men tvert om Europas ledende makt uten uløste grenseproblemer som for åttifem år siden.

Spiegel ser disse velgerbevegelsene derfor mer som et rop om fornyelse, ikke som et krisetegn for det konstitusjonelle demokratiets institusjoner. Og en advarsel om topptunge og døvhørte partier. Dette ropet hører vi også i Norge.

Lærdommer?

Hva er så å lære av Weimar? At hyppige valg ikke løser noe, er én lærdom. Fra 1930 til 1933 ga flere riksdagsvalg og to presidentvalg bare NSDAP flere kanaler til å undergrave systemet (selv om nazistene gikk tilbake høsten 1932). Dette er nok Angela Merkel klar over i dag.

Enda viktigere: Når partiene flises opp, er det tegn på en dypere krise. Integrationsfähigkeit kaller tyskerne det.

Fra 1930 til 1933 forsvant det borgerlige midtsjiktet i Tyskland – denne svekkelsen hadde startet alt i republikkens startfase etter første verdenskrig. Det maktvakuum som da oppsto, førte til en polarisering mellom kommunister og nasjonalsosialister/nasjonalkonservative og svekket, ja, umuliggjorde Riksdagen som grunnlag for regjeringsdannelser. Det i sin tur førte til president Hindenburgs bruk av presidentdekreter etter grunnlovens paragraf 48, hvilket i neste omgang banet veien for intrigene som førte Hitler til makten.

Den forfeilede integrasjon

I stedet for brede borgerlige folkepartier ble dette liberale midtsjiktet (særlig det liberale partiet DDP og det tyske folkepartiet DVP) margstjålet og pervertert til snevre interessepartier (i Weimar fikk for eksempel huseierne eget part).

Den sentrale oppgave i ethvert partisystem, å føre ulike interesser frem i en samlet programpakke, sviktet. Sagt mer teknisk: Partiene fungerte ikke lenger integrerende. Skillelinjene ble fordypet; broene over klasseskiller, religioner, generasjoner og regioner svekket.

Vi fikk en segmentert politikk og en sosialstruktur som åpnet for ekstremistisk appell. Oppløsningen av demokratiet ble smukt arrangert av reaksjonære eliter som ville sikre privat eiendomsrett og disiplinering av arbeiderklassen.
Er det dette som er i ferd med å utvikle seg i Tyskland?

Stabile folkepartier – stabil politikk

Nei, å trekke parallellene for langt er søkt og alarmistisk. Men det er grunn til å minne om at nettopp SPDs og CDUs stabilitet var selve nøkkelen til tysk etterkrigsstabilitet og økonomisk vekst.

Dette tospann var også avgjørende for at tyske ekstrempartier, enten de befant seg som arvtagere etter DDR eller var en forlengelse av NSDAP, aldri ble stort mer enn politiske blindgjengere. Nettopp denne erfaring gjør at vi ikke skal helt glemme hva som skjedde med Weimar.

Her kan du lese flere av professor Bernt Hagtvets artikler i Aftenposten:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.