Den største trusselen mot velferdsstaten er ikke flyktninger. Det er dagens asyl- og integreringspolitikk. | Maria Amelie

Flyktninger er den nye oljen.

Debatten om flyktninger skremmer meg. Vi blir oppfordret til å være kritiske og mistenksomme overfor asylsøkere, samtidig som at asylsøkere blir anklaget for å være en byrde og uønsket her. Det virker som at politikere målrettet bygger opp et fiendebilde av flyktninger basert på vridde fakta og spenstige sitater.

Jeg er redd for at i det lange perspektivet er det vi som samfunn taper mest på å oppfordre til slike holdninger.

Tvangsnyting

Flere vil at asylsøkere yter før de nyter. Men asylsystemet er utformet slik at det er nesten umulig å yte. Mange asylsøkere må vente 8–12 måneder før de kommer på et asylintervju. Etter det må de vente i 3–9 måneder på å svare på søknaden. Regelverket er så strengt at det er svært få som får lov til å jobbe mens de venter på svar.

I stedet blir de sittende isolert på asylmottak tvunget til å motta penger fra staten i flere år. De blir ikke aktivisert. Systemet er lagt opp til tvangsnyting.

Da jeg bodde på mottak føltes dette som systematisk psykisk vold. Vente og vente og vente. Bli nektet å leve, jobbe, studere og drømme om fremtiden. Skammen over ikke å kunne tjene egne penger. Skammen over å være en byrde. Er det rart enkelte kan være mer knekt etter tiden på mottak enn det de flyktet fra?

Når man flykter kjemper man hele tiden. Når man venter er man alene med tankene sine. Det er som om å bli spist innenfra. En av asylsøkere jeg intervjuet sa: Hver dag står jeg opp og sjekker nyhetene om Syria og hvor mange som døde i løpet av natten.

Hva gjør de som ikke vil sitte alene med tankene sine? De jobber likevel. Svart. For ikke å sitte stille, og fordi 940 kroner i måneden er veldig lite penger. Enkelte blir utnyttet fordi det er ingen fagorganisasjon du kan klage på når lønnen er 20 kroner i timen. Det finnes ingen ytringsfrihet, bare straff for å ytre seg, for å bidra, for å ønske å tjene penger og være en del av samfunnet.

Systemet er slik fordi asylsøkere er her først og fremst for å få beskyttelse. Man ser ikke på asylsøkere som ressurser, men en svak gruppe som må hjelpes.

Mottak skal være en institusjon som forbereder folk på livet videre, ikke et uverdig oppbevaringssted.

Raserer velferdsstaten?

På en side vil enkelte politikere at flyktninger skal integrere seg og bidra, men samtidig sier de at flyktninger er med på å rasere velferdsstaten. Siden det tar minst 3–4 år eller mer før flyktninger kan begynne å integrere seg her med dagens politikk, må man regne med noe påkjenning på velferdsstaten før flyktninger blir tillatt å studere og søke jobb.

Samtidig, hvis man føder et barn, tar det kanskje 20–25 år før dette barnet kan bli en ordentlig skattebetaler og bidragsyter. Det er 20–25 år med «rasering» av velferdsstaten med barnehage og skole og universitet også videre. Satt på spissen, skal vi slutte å lage barn da, fordi det kan ta livet av velferdsstaten vår? Eller enda bedre: skal vi be våre pensjonister å dø raskere slik at de ikke truer velferdsstaten?

Eller skal vi akseptere at flyktninger er våre nye uerfarne medarbeidere som trenger oppfølging og opplæring, men som også mye spennende de kan gi oss?

Tar de fra oss jobber?

Etter argumentet om velferdsstaten kommer påstander om at flyktninger tar våre jobber. Men hvor er bevisene på det? Til og med Internasjonal organisasjon for migrasjon (IOM) viser at steder med mange migranter blir både mer spennende og økonomisk vellykket. Bare se til Silicon Valley, som vi alle elsker å sammenligne oss med: Takket være innvandrere og flyktninger som utgjør halvparten av alle gründere der har de blitt verdens navle på teknologi og innovasjon. Det har skjedd fordi man har gitt dem en sjanse.

Flyktninger har et enormt potensial, og vi trenger dem mer enn vi ønsker å anerkjenne.

Det er ikke dagens politikere som kommer til å levere avisen din klokken fem på morgenen, eller vaske kontoret ditt. Det er ikke arbeidsledige oljeingeniører som kommer til å jobbe på sykehjem og ta seg av de mange eldre eldrebølgen bringer.

Hvem skal tilføre mangfold i det norske arbeidslivet? Hvem skal komme med nye innovative perspektiver basert på helt annen livserfaring enn vi? Hvem skal kunne flere språk og besitte internasjonalt kulturforståelse for å ta norske bedrifter ut i verden? Tatt imot på en riktig måte kan flyktninger bli den nye oljen.

Ser vi på flyktninger som ressurser, blir de ressurser.

Fem konkrete tiltak

For noen år siden fikk omtrent 40 prosent av asylsøkere i Norge oppholdstillatelse. I dag ertalletmye høyere. I 2015 fikk 75 prosent av asylsøkerne innvilgelse. Derfor er tiden inne for å reformere dette systemet og gjøre mottak til noe mer enn et menneskelager. Asylsøkere er fortsatt sårbare, men de er overlevelsesdyktige mennesker som vil starte livet sitt på nytt.

Man kan:

• Kartlegge deres kompetanse med en gang de kommer hit

• Spørre asylsøkere med en gang om de vil jobbe, hva de vil bidra med og hvor fort? Det er en undersøkelse som dagens lovgivere bør bestille fra SSB

• Aktivisere og videreutdanne de som bor på mottak

• Gi asylsøkere mulighet til å ta seg praksisplasser og utforske arbeidslivet

• Gi flere midlertidig arbeidstillatelse

Respekt og generøsitet

Ja, vi kan ikke ta imot alle, og nei jeg er ikke for åpne grenser.

Men enn så lenge har vi allerede tatt imot 20.000 mennesker. Behandler vi dem som fiender, åndssvake personer som skal tvangsnyte tilværelsen på asylmottak uten mulighet til å bidra til samfunnet, kan mange av dem få enda større vanskeligheter med å begynne å jobbe. Da må flere gå arbeidsledige og føle seg uvelkomne i Norge. Da vil vi ikke klare å utnytte deres kompetanse og ønske å bidra her på best mulig samfunnsøkonomisk måte for Norge.

Mai Camilla Munkefjord har forsket på innvandrere og noen asylsøkere som satset på gründervirksomhet. Noe av den viktigste årsaken til at de lyktes med integrering her var måten de ble tatt imot på. Mennesker som er villige til å ta imot asylsøkere med respekt og generøsitet er alfa omega for en vellykket integrering. Og med mennesker mener jeg også politikere.

Twitter: @mariaameli

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

• Her kan du lese et stort intervju med innvandringsminister Sylvi Listhaug, der hun snakker om norsk innvandringspolitikk, ogforklarer hvorfor hun frykter for velferdsstaten.

Forskerne Lidén og Seeberg skriver:

Ingen norske politikere har alle svarene i asylpolitikken, skriver Aftenposten på lederplass :

Vi er mange som lurer på om det vi ser kan stemme, skriver menneskerettsforkjemper om Norges flyktningpolitikk.

, mener Frode Forfang.