Kronikk

Flinkere til å spørre enn til å svare

  • Ragnar Kvam

Thor Heyerdahl var en ihugga naturforkjemper og ville utvilsomt stått fremst i kampen for et bærekraftig klima, hadde han levd i dag, skriver Ragnar Kvam. I dag ville han fylt 100 år. Illustrasjon: Arne Nøst arne nøst

Ta vare på det som er igjen av naturen, skrev Thor Heyerdahl til sine barnebarn. Søndag 05. oktober er det 100 år siden han ble født. Forfatter Ragnar Kvam skriver minnesord.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ragnar Kvam Berit Roald, NTB Scanpix

Er menneskene på vei mot en bedre verden? Eller er det tvert om slik, at den verden menneskene forlot, var den beste? For om menneskene kommer fra en bedre verden, fra paradiset, slik forestillingene om paradiset er nedfelt i den jødiske, kristne og muslimske tro, hvorfor brøt de opp? Hvorfor ga de seg i kast med den strevsomme veien moderne mennesker kaller fremskrittet? Hvorfor forlot de hagen, for siden å føre krig mot naturen?

Vendte tilbake til til naturen

Slike spørsmål tumlet Thor Heyerdahl med gjennom et langt liv. Som ung mann reiste han med sin første kone Liv til Fatuhiva i Fransk Polynesia, for å vende tilbake til naturen, som han kalte det. Alt den gang, midt på 1930-tallet, gremmet han seg over den teknologiske utviklingen. Nymotens greier som bilen, telefonen og radioen betraktet han som tilbakeskritt snarere enn fremskritt fordi det ville gå ut over naturen om den industrielle revolusjon fikk kverne uhindret videre. Som eldre mann måtte han bedrøvet konstatere at hans dystre profetier hadde gått i oppfyllelse. Overalt hvor han snudde seg, så han en natur i forfall.

Da Thor Heyerdahl fylte 80 år, skrev han et brev til sine barnebarn. «Ta vare på det som er igjen av naturen. Vis aktelse for det grønne miljø og den usynlige kraft som står bak utviklingen av alt liv. Det gjorde ikke vi i min generasjon.»

Drevet av kjærlighet til naturen

Når hans livsgjerning skal oppsummeres, kommer vi ikke utenom dette perspektivet. Det var hans kjærlighet til naturen som førte ham til Fatuhiva, og det var oppholdet på denne sydhavsøya som åpnet for en drøm han hadde hatt siden guttedagene, drømmen om å bli oppdagelsesreisende.

Gjennom sine spektakulære seilaser på farkoster av balsa og siv sprengte han grenser for hva nysgjerrige våghalser kunne finne på.

Gjennom sine spektakulære seilaser på farkoster av balsa og siv sprengte han grenser for hva nysgjerrige våghalser kunne finne på. Men viktigere, med Kon-Tiki, Ra og Tigris boret han seg ned i det tidlige menneskets kulturer som knapt noen før ham. Langsomt tok det som skulle bli hans kanskje viktigste prosjekt form, det han i sin livsaften sammenfattet under overskriften «sjøfartens opprinnelse».

Gjorde skepsis til skamme

Da Heyerdahl kunngjorde at han ville krysse Stillehavet på en flåte av balsa, ristet forskerne på hodet. En slik flåte ville ikke holde seg flytende lenge nok, mente de og kalte det en selvmordsekspedisjon. Heyerdahl gjorde deres skepsis til skamme.

Thor Heyerdahl på Påskeøya i 1970. Knut Snare, Aftenposten

Om flåteferden ikke beviste at søramerikanske indianere ble de første polynesiere, hadde den standhaftige nordmannen i det minste vist at det gikk an å seile så langt med disse indianernes primitive farkoster. Dermed åpnet han også for en erkjennelse hans kritikere i lengden ikke kunne avvise: Havet var ingen hindring for urmenneskets utferdstrang, det ble snarere et bindeledd.Eller som han kunne si mange år senere, etter å ha fullført sin søken etter sjøfartens opprinnelse: Før mennesket fant opp sadelen og hjulet, fant det opp seilet.

Slo alarm om forurensning

Selv om havet hadde vært til velsignelse for mennesket, truet det også med å bli til forbannelse. Med industrialiseringen fulgte forsøpling, og havet ble i økende grad tatt i bruk som søppelkasse. Fabrikker pøste kjemikalier ut i elver som tømte seg i havet, og ute på havet spylte en stadig økende tankflåte sine tanker rene for spillolje. Da Heyerdahl med sitt internasjonale mannskap i 1969 og 1970 krysset Atlanterhavet med Ra og Ra II, seilte han inn i langstrakte belter med oljeklumper. Han slo alarm i en rapport til FN, og et par år senere ble 91 land enige om en internasjonal konvensjon som forbød dumping av giftig avfall i havet, den første i sitt slag.

I årene som fulgte gikk han stadig på barrikadene med sitt budskap: Dør havet, dør vi.

Siden ferden med Kon-Tiki i 1947 hadde Thor Heyerdahl slåss for å bli anerkjent som vitenskapsmann. Forskerne blåste av hans teori om at de første polynesiere kom fra Sør-Amerika. Men da han skrek opp om oljeklumpene i Atlanterhavet, rakk han knapt å trekke pusten, før han vant anerkjennelse som miljøvernforkjemper. I årene som fulgte gikk han stadig på barrikadene med sitt budskap: Dør havet, dør vi. Hadde Thor Heyerdahl levd i dag, ville han utvilsomt stått fremst i kampen for et bærekraftig klima.

Om hans omtanke for naturen var dypfølt, var det et annet spørsmål som skulle legge beslag på det meste av hans tid, spørsmålet om polynesiernes herkomst. Han var overbevist om at han med sitt svar ville revolusjonere stillehavsforskningen. Stor var derfor hans forbauselse, og etter hvert også hans skuffelse, over at toneangivende forskere knapt enset hans teori. Ja, til å begynne med ville de ikke engang anerkjenne at spørsmålet om hvor polynesierne kom fra, hadde relevans.

Navnet ble brukt som skjellsord

Hans ivrigste kritikere unnslo seg ikke for å kalle ham humbugmaker og sjarlatan; i enkelte vitenskapelige kretser ble navnet hans sogar brukt som skjellsord. Heyerdahl mente kritikernes innvendinger bygde på dogmer, som påstanden om at en balsaflåte ikke kunne seile 8000 kilometer over åpent hav. Det hadde han nok mye rett i. Samtidig var han ikke fri for å skape dogmer selv, som når han hardnakket påsto at polynesierne ikke kunne seile mot vind og strøm og derfor ikke kunne komme fra Sørøst-Asia, slik den kompakte majoritet blant forskere mente.

Han var flinkere til å stille spørsmål enn til å gi svar.

Alvorligere var det at Heyerdahl etter kritikernes mening ikke tilla hevdvunnen vitenskapelig metode nok vekt. Hans forskning ble svekket av manglende vilje til inngående drøfting av de momenter som kunne tale mot hans teorier. Eller som det satt litt på spissen også kan formuleres: Han var flinkere til å stille spørsmål enn til å gi svar. Men uten spørsmål finnes ingen vitenskap, og den kreditt skal Thor Heyerdahl ha som forsker: Spørsmålene han stilte om menneskers vandringsmønstre, ligger fortsatt under forskernes luper. Uten ham ville stillehavsforskningen vært fattigere. Med sin eksperimentelle arkeologi, som han kalte sine sjøreiser med forhistoriske farkoster, brakte han utvilsomt vitenskapen videre.

Trollbandt millioner

Det skal mot til å trosse den konvensjonelle visdom, det skal mot til å tråkke egen sti. Et slikt mot hadde Thor Heyerdahl. Med sin evne til å formidle trollbandt han millioner av mennesker verden over. Som få andre bidro han til å stimulere vår interesse for menneskets tidlige historie, og for fag som antropologi, arkeologi og geografi. Det skal vi takke ham for når vi i dag feirer hundreårsdagen for hans fødsel.

Twitter: @RagnarKvam

Les også:

  1. Les også

    Posten markerer Heyerdahl-jubileum

  2. Les også

    Thor Heyerdahl- professorat avvikles

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Thor Heyerdahl

Relevante artikler

  1. VITEN

    Kon-Tiki-museet: Thor Heyerdahls teori om Påskeøya bekreftet

  2. KULTUR

    Kon-Tiki Museet overtar 5000 private Thor Heyerdahl-bilder

  3. KRONIKK

    Kronikk: For palestinerne i Øst-Jerusalem oppleves det som at deres liv og fremtid er mindre verdt

  4. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  5. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  6. KRONIKK

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes