Ufrivillig barnløshet er en hjerteskjærende berg-og-dal-bane | Christel Taranger Freberg

Så ikke hint. Ikke mas. Ikke gi råd.

Jomfru Maria fikk barn uten en gang å ha prøvd. Mange gjør det. «Vi prøvde ikke engang», sier de da. Andre prøver bare litt. Eller de bare øver på å prøve. Så blir de gravide. Et uhell, kaller de det kanskje.

Det er ingen ufrivillig barnløse som synes det er en trøst å høre om slike «uhell». Det er heller ingen som ønsker å høre om «alle de som adopterte og så ble gravide». Aller minst trenger de å bli minnet på at det «bare er å slappe av, så går det».

Hold munn og glem det! La dem være i fred.

Det skjer jo ingenting

Mange i vennekretsen din er blitt besteforeldre. Og nå sitter du og ser på det ikke-gravide paret som sitter der ved julemiddagsbordet, og lurer på om de i det hele tatt prøver. Det virker jo ikke akkurat som om det er noen hast for dem, de barnegreiene, tenker du.

Du skulle bare visst.

Kanskje det har gått litt vel lang tid uten at det «skjer noe». Du vil nemlig bli bestemor. Eller du vil bli bestefar. Du drømmer om å strikke søte rosa babytepper og trille tur med barnebarnet så mor og far får hvile.

Du skal stille opp for den lille uansett hva som skjer. Du skal skryte av de første skrittene som tas, og av de skjønne smilene du alltid får når barnebarnet sitter på fanget ditt og leker.

Men det skjer jo ingenting. Ingen mage som vokser.

Ja, du har fulgt nøye med. Og nå som alle skal samles rundt julemiddagen, så vil du gjerne minne dem på det.

Hvordan de egentlig har hatt det

Glem det! Hold munn og glem det!

For at du skal slippe å spørre dem, deler jeg her historien om hvordan de egentlig har hatt det i 2016:

I januar sto de og holdt hverandre hardt i hendene, så hverandre inn i tårevåte øyne og tente et nytt håp i hverandres hjerter. Nytt år, nye muligheter, tenkte de. Kanskje det ville henge en ny julestrømpe på peisen til jul i år? De husket at de hadde håpet på det samme året før.

I februar gikk de ut på en ganske fin restaurant for å «gjøre noe fint sammen» siden graviditetstesten ble negativ. Igjen. Men ingen vin eller øl. Ikke engang kaffe unte de seg. De kunne jo minske sjansene for neste måneds forsøk.

I mars begynte de å tenke på hvordan det ville bli hvis hun måtte reise høygravid til julefeiringen. Så trengte de ikke å tenke på det mer, likevel.

I april fantaserte de om at de fikk nyttårsbarnet. Hvis bare testen kunne bli positiv. De kikket på alle de søte babybildene festet med magneter på kjøleskapet. «Tusen takk for gaven», sto det. Og «Plutselig ble Ole født» og «Vi som allerede hadde tre – så kom lille søte Matea». Så prøvde de å glede seg bitte litt på venneparenes vegne.

I mai så de på alle barna i 17. mai-toget og forestilte seg hvordan de en gang skulle få pynte sitt barns vogn med norske flagg og gassballonger. Og de hadde så gjerne kledd barnet opp i bunad du hadde laget, eller latt det spise isen du kjøpte, og du skulle fått lov til å trille den pyntede vognen.

I juni prøvde de å holde humøret oppe med å planlegge hvordan de skulle røpe den kanskje kommende graviditeten til venner og familie. Skulle de sende et bilde av testen hvis den ble positiv, eller skulle de vente og se hvor lang tid det tok før noen turte å kommentere den voksende magen?

• Oslo universitetssykehus opplever så stor tilstrømming av ufrivillig barnløse som søker hjelp at de har innført en øvre aldersgrense på 38 år

I juli leste de om babyboom på sykehusene, akkurat som året før. Avisen hadde intervjuet deres felles vennepar, Mari og Jens, som hadde planlagt å få et sommerbarn og klarte det.

I august reiste de på ferie for å prøve å tenke på noe annet. De valgte et barnefritt hotell for å få det hele litt på avstand. Den ene kvelden delte de en flaske vin. Og fikk dårlig samvittighet.

I september lurte de på om de egentlig var ment for hverandre. Kanskje de kunne få barn på hver sin kant hvis de fant seg hver sin nye partner?

I oktober gikk de en tur langs stranden og lurte på om det kunne bli dette året de skulle få muligheten til å dele ut T-skjorter på julaften med «Verdens beste tante» eller «Jeg digger bestemor». For etterpå å se på reaksjonene til familien og ta imot gratulasjonene og klemmene.

I november ble testen igjen negativ, og de begynte å grue seg til jul. Igjen. Til spørsmålene. Til kommentarene. Til de velmente rådene.

I desember fikk de alle julekortene med smilende barn dumpende ned i postkassen. Igjen dukket de opp til julefeiring. Ingen mage. Ingen baby. De biter tennene sammen og tenker at det skal bli annerledes neste år.

Og nå sitter de der – rett overfor deg ved det festpyntede spisebordet. Og du åpner munnen.

Ikke hint. Ikke mas. Ikke gi råd

Ikke gjør det! Hvis de ikke snakker om barn, så ikke spør. Ikke hint. Ikke mas. Ikke gi råd. Ikke gi et lite vink eller et blikk eller en antydning.

Ufrivillig barnløshet er en hjerteskjærende berg-og-dal-bane. Hver måned er det et nytt håp, en ny mulighet, etterfulgt av en ny skuffelse, et nytt tap.

De går gjennom en kamp som ikke kan forstås om man ikke har opplevd det selv.

De kommer kanskje til å bli foreldre en dag. Og da kan du komme til å bli bestemor eller bestefar. Det er ikke sikkert at barnet har det samme biologiske opphavet som deg. Det finnes så utrolig mange flere måter å bli foreldre på i dag enn for få år siden.

Men det kan også være at det ikke blir et barn. Det ble ikke det i 2016. Men året deres har ikke vært bortkastet. For hvert forsøk teller. Hvert håp som er blitt tent, og som skuffelsene har slukket, har betydd noe.

Jeg skal love deg at selv om armene deres er tomme nå, så bærer de tyngre enn mange!

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer? Her er noen forslag:

• Noen henter barn. Andre henter sushi. To parallelle samfunn har vokst frem i vårt land.
• Da daten ble gravid etter åtte timers bekjentskap og ville beholde barnet, hadde han ingenting han skulle sagt.
• Kronikk: Det barnefrie valget