Kronikk

Spørsmålet: Hvilke innlegg ble mest lest i 2016? Svaret: Slå ring om emokratiet! | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus. førsteamanuensis, Universitetet i Oslo

Aftenposten-spaltist Hanne Sigbjørnsen, for mange best kjent som Tegnehanne, er representert tre ganger på topp 20. Hun setter dagsorden – også ved bruk av følelser. Illustrasjonen er fra det tredje mest leste innlegget i 2016. Hanne Sigbjørnsen

En trussel mot emokratiet er en trussel mot demokratiet

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter et 2016 i de politiske havariers tegn, bør vi slutte helhjertet opp om vår oppsiktsvekkende inkluderende offentlighet. Den er vårt bolverk mot antipolitikk, identitetsnærsynthet, elitehat og folkeforakt, mener Thorgeir Kolshus.

Denne kronikken tar utgangspunkt i de 20 mest leste innleggene på ap.no i 2016. Papirlesere - et par hundre tusen av dem - kommer i tillegg.

Debatter om debatter er sjelden opplysende. Enten blir de så generelle at de kun er for spesielt interesserte, eller så springer de ut av en forutgående sak (terror, allehånde karikaturer, spesielt betente kriminalsaker) som fremdeles er så brennbar at den overskygger de mer prinsipielle spørsmålene – som hvilke former våre offentlige samtaler bør ha og hvordan vi lokker frem de synspunktene som gjør at vi alle forstår litt dypere og litt bredere.

For knappe to måneder siden hadde Aftenposten en sak som kunne avstedkommet den mest interessante debatten om debatten på lang tid. Journalistenes spissformulerte oppsummering lød som følger: «I kampen om lesertall og delinger har faktatunge kronikker lite å stille opp med mot enkeltskjebner.»

Forskningsjournalist Bjørn Vassnes, som tidligere har kalt dette følelsesvotumet ‘emokratiet’, var fortsatt bekymret for utviklingen: «Emosjoner og stemningsbølger er motsatsen til det demokratiske prinsippet om rasjonell argumentasjon.»

Her kunne det stått «kjør debatt!»

Forutsigbar persondebatt kveler diskusjonen

Dessverre ble saken fullstendig overskygget av oppmerksomheten som ble et Jon Hustad-sitat til del: «Ja, jeg synes det er altfor mye kjerringsnakk i mediene» ble en umiddelbar snakkis. Hustad knegget fornøyd (fnising ligger ikke til ham) og hevdet at han hadde sagt dette kun for å se hva Aftenposten var villige til å sette på trykk for å generere klikk. Og vipps, så var det som kunne blitt en spennende diskusjon effektivt avsporet.

Vi som innimellom er troende til å skrive under på Hustads poeng om at Norge er i ferd med å «få et stort spenn mellom de som kan noe og de som kun er opptatt av følelser», så nok en gang et spennende utgangspunkt for diskusjon kvalt av en gjespende forutsigbar persondebatt.

Bak de personlige vitnesbyrdene, som gjerne henvender seg direkte til «kjære Erna Solberg» eller «kjære kunde fra øvre samfunnslag», finner vi så å si alltid en kobling til store samfunnsspørsmål, skriver Thorgeir Kolshus. Trygve Indrelid

Men er det nå slik at vi føler oss på villspor? Vel, det er lett å påpeke at å argumentere mot følelsesutspill er vanskelig, for det er så lett å fremstå som slem. Og er man slem, har man tapt.

Med en kombinasjon av lav terskel for deltagelse og høy terskel for å såre, står vi i fare for å gå glipp av vesentlige bidrag til helheten når andre som føler eller tenker like sterkt velger å sette tann for tunge, kork på pennen eller lokk på hjertet.

Om følelsesutspill blir veto, er vi på ville veier. Også følelser må tåle å bli utfordret, korrigert, endog motsagt.

De mest leste innleggene er personlige

Etter å ha gått gjennom listen over de tyve mest leste innleggene fra Aftenposten i 2016, viser det seg at det nettopp er det som skjer. Selv om det store flertall av dem har en klart personlig, og tidvis privat, vinkling, tjener de så å si alltid som utgangspunkt for videre diskusjon.

Snarere enn å fortrenge de nøkterne, faktaorienterte innspillene Vassnes og andre etterlyser, gir disse føletenkte bidragene perspektiver vi ikke hadde, som igjen driver debatten fremover.

Innvendingen vil kunne være at det er føletankene som setter medienes klikkdrevne dagsorden, på bekostning av spørsmål og problematikk som ikke kan gis en like dampende livsnær innpakning, men som like fullt er viktige å få løftet frem.

Topp 20-listen viser at dette ikke stemmer.

Bak de personlige vitnesbyrdene, som gjerne henvender seg direkte til «kjære Erna Solberg» eller «kjære kunde fra øvre samfunnslag», finner vi så å si alltid en kobling til store samfunnsspørsmål, oversatt til et erfaringsnært språk av folk som skriver, ikke fordi de vil, men fordi de må. De er urbrøl med innestemme. Det ser vi. Derfor lytter vi.

Oppsiktsvekkende åpen og mangfoldig offentlighet

For i likhet med for to år siden, da jeg gikk gjennom tilsvarende liste, er det fraværet av mer eller mindre profesjonelle meningsbærere som er slående. Den norske offentligheten fremstår rett og slett som oppsiktsvekkende åpen og mangfoldig, med bidrag fra mange kanter av landet, nær sagt alle aldersgrupper og fra folk av forskjellig etnisk opphav – riktignok med en overvekt av kvinner.

Hele 15 av topp 20-innleggene er skrevet av kvinner, bemerket Thorgeir Kolshus i 2013. Tanja Rahm om sexkjøp, Lene Marlin om selvmord og Guri Idsø Viken om Petter Northug var på topp tre den gangen.

Et slikt meningsmangfold kan selvsagt røktes gjennom redaksjonelle valg, men folks leseadferd kan ikke i samme grad styres.

Så når skribentene på topp 20 utgjør et så broket teppe, er det et klart tegn på at vi fortsatt bryr oss om å bry oss om, og at vi har en berettiget forventning om at våre liv og opplevelser vil angår andre.

Den som ikke tar det som uttrykk for et høyst levende demokrati, bar kanskje ikke på den sterkeste demokratibevisstheten i utgangspunktet.

Strategisk bruk av følelsesinngang er ikke risikofritt

At føletanker gir oppmerksomhet, har imidlertid ikke gått hus forbi dem som har som jobb å påvirke.

Skuffelsen var enorm da det viste seg at Kristoffer Joners Facebook-oppfordring om å donere penger til NOAS i Sylvi Listhaugs navn, ikke var hans private initiativ, men et godt planlagt reklamestunt. Følelsesfellesskapet vårt er ikke til for å bli utnyttet! Så Joner tapte anseelse, mens saken ble tåkelagt, og de eneste som vant, var reklamebyrået.

Og det er innen denne rammer jeg leser Aftenpostens desidert mest leste meningssak i 2016, nemlig sjefredaktør Espen Egil Hansens åpne brev stilet til «Dear Marc Zuckerberg» i anledning Facebooks sensur av et ikonisk bilde fra Vietnamkrigen.

Utspillet fikk stor internasjonal oppmerksomhet, noe som utvilsomt bidro til topplasseringen, og mange lovpriste initiativet.

Men det var også en del som var skeptiske til at en redaktør, som skal holde hodet kaldt når det koker i toppen for alle andre, valgte å gi det en slik form. Og for meg blir det spesielt betenkelig at en som har tilgang til Norges største avis hver eneste dag, legger seg nær en sjanger som bør være forbeholdt dem som skriver av nød, og ikke av lyst eller virke.

Faren er at slik strategisk bruk av følelsesinngangen bidrar til nummenhet mot innspill også fra dem som, i motsetning til Joner og Hansen, ikke har flust av påvirkningskanaler.

Slå ring om emokratiet!

Min påstand er at denne trusselen mot emokratiet også blir en trussel mot demokratiet.

For forventningen om å bli lyttet til og tatt på alvor, er vårt dike mot de antielitistiske bølgene som har veltet det ene politiske prosjektet etter det andre og stadig kommer nærmere land vi liker å sammenligne oss med – slik det het den gang vi hadde andre forbilder enn oss selv.

Så når sånne som jeg okker oss over følelsesstormenes herjinger med den veltempererte fornuft, burde vi snarere prise oss lykkelige over at vår offentlighet er rikere enn andres. Jeg er ganske sikker på at det lokker flere lesere også til våre presumptivt veloverveide argumenter.

Denne brede medvirkningen gir en opplevelse av at veien til å bli hørt er kort, som igjen smitter folkestyrets prosesser med troverdighet. Vi er representert.

Å slå ring om emokratiet er med andre ord sunn demokratisk fornuft. At vi i samme slengen kan lære litt om medmenneskers livsbetingelser, er ren bonus.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Demokrati
  3. Medier
  4. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hudfarge er elefanten i rommet når vi diskuterer hvem som er etniske nordmenn | Thorgeir Kolshus

  2. KRONIKK

    «Sexrobot utro med stortingspolitiker»

  3. KRONIKK

    Hvorfor er innvandringsteoretikerne så lite interessert i hva innvandringskritikerne holder på med?

  4. KULTUR

    – Steve Bannon er så intellektuelt svak at han er bortkastet å lytte til. Men han bør ikke nektes en scene.

  5. KRONIKK

    Andre land har også vafler. Hva så? | Torbjørn Røe Isaksen

  6. KRONIKK

    Digitale meningsbobler er reelle - og skadelige