Kronikk

Har vi forstått hva «Ways of Seeing» egentlig handler om?

  • Asbjørn Grønstad
    professor i Visuell Kultur, Universitetet i Bergen

I Ways of Seeing møter Ketil Lund Sara Baban i grøftene på vestkanten. Foto: Leif Gabrielsen

Den største villfarelsen om Ways of Seeing er at det representerer et angrep på privatlivets fred.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kanskje kommer Ways of Seeing til å bli stående igjen som det mest sentrale norske kunstverket fra det tidlige 2000-tallet. Men har vi forstått hva stykket egentlig handler om?

For å komme nærmere inn på det er det nødvendig å flekke av lagene av seig diskurs som kleber til stykket – de nesten komisk misvisende anmeldelsene, de forvirrede dog ytterst forutsigbare sensurfremstøtene og den rent frem spinnville historien om Laila Bertheussen.

Selvsagt er disse komponentene for lengst blitt en uløselig del av Ways of Seeing. Men forestillingen rommer mye mer.

En type kunstnerisk praksis

Den største villfarelsen om Ways of Seeing er at det representerer et angrep på privatlivets fred. Fasadene som blir vist på scenen, er informasjonsfattige. Ved å benytte dette materialet lyktes kunstnerne åpenbart i å provosere. Samtidig sier det litt om hvor subtil denne provokasjonen var når de som mente seg invadert, er tiltalt for selv å måtte hjelpe til for å «fullbyrde» forstyrrelsen av privatlivets fred.

I faglitteraturen finnes det et begrep for den type kunstnerisk praksis som kollektivet bak Ways of Seeing utøver. Sousveillance betyr «overvåking nedenfra» og ble først formulert en gang på 1990-tallet av den canadiske ingeniøren og professoren Steve Mann. Fenomenet handler om å rette oppmerksomheten mot makthavere og andre med autoritet til å overvåke bestemte samfunnsgrupper.

Det klassiske eksempelet på sousveillance finner sted på en balkong i Los Angeles i mars 1991. På denne balkongen står George Holliday med et videokamera. Det han filmer, er en gruppe politibetjenter som går løs på Rodney King. Siden den gang er dokumentasjon av politivold i USA nærmest blitt en egen filmsjanger.

Politiet går løs på Rodney King. Foto: George Holliday / Courtesy of KTLA Los Angeles

Ikke et sensasjonalistisk påfunn

For dem som ikke begriper hva slags prosjekt Ways of Seeing er, har det vært populært å latterliggjøre filmingen av husfasadene. Dette er ikke et sensasjonalistisk påfunn, men derimot et grep som er typisk for den type teater Ways of Seeing ønsker å være.

Tidlig i forestillingen forteller Hanan Benammars karakter at hun ønsker å plassere sin egen kropp så fysisk nær disse boligene som mulig, for å skjønne denne delen av Norge bedre.

Som kunstnerisk praksis minner strategien om noe den tyske filosofen Walter Benjamin skriver i essayet «The Author as Producer», som opprinnelig var et innlegg han holdt ved The Institute for the Study of Fascism i Paris i 1934.

Her skiller Benjamin mellom kunstverk som «bare» uttrykker en bestemt politisk holdning eller idé, og verk som aktivt posisjonerer seg inn i de materielle relasjonene det omhandler.

Det er nettopp dette Benammar og de andre gjør når de utrettelig produserer sin kartografi over norsk høyrepopulisme.

Fra «Ways of Seeing». Foto: Leif Gabrielsen

Overvåking nedenfra

Ways of Seeing bedriver altså overvåking nedenfra. Det gjøres innenfor en resonansrik politisk og intellektuell kontekst som går langt utover den norske offentligheten. For eksempel er det nærliggende å se metoden i lys av de ulike Occupy-bevegelsene, som kjennetegnes av pasifisme og bruken av egen kropp for å gjøre krav på et bestemt sted.

Den amerikanske samfunnsgeografen Trevor Paglen har understreket den rollen kunsten spiller for etableringen av nye erfaringsrom. Billedkunst er en romlig praksis blant annet fordi den i en helt bokstavelig forstand synliggjør og rekonfigurerer samfunnsrelasjoner.

For dem som er interessert i å forstå mer av det blikket som anlegges i Ways of Seeing, anbefales også kulturteoretikeren Nicholas Mirzoeffs bok The Right to Look (2011), som sidestiller denne retten med retten til virkeligheten og til å romme sin egen politiske subjektivitet.

Det få kritikere har sett

Kritisk og opposisjonell kunst, som pr. definisjon søker å destabilisere sosiale strukturer, blir gjerne beskyldt for å være ensidig konfronterende og for å være fattig på konstruktive alternativer. Dette gjelder imidlertid i liten grad Ways of Seeing.

En sentral del av stykket handler om Rojava, det semi-autonome, statsløse demokratiet i nordøstlige Syria som siden 2014 har vært styrt av The Democratic Federation of Northern Syria. Dette samfunnet er knyttet opp til den politiske filosofien «demokratisk konføderalisme», som vektlegger et borgerstyrt system fundert på feministiske og økologiske prinsipper. Filosofien er artikulert av den politiske fangen og forfatteren Abdullah Öcalan, som igjen er inspirert av arbeidene til den amerikanske øko-anarkisten Murray Bookchin.

Sara Babans beretninger om Rojava er en nøkkel til å forstå de alternative synsmåtene stykket vil kommunisere. Det er mer enn underlig at så få kommentatorer har sett dette.

Har fingeren på pulsen

Ikke mindre forunderlig er kritikerkorpsets neglisjering av et annet hovedtema i stykket, nemlig refleksjonene Ketil Lund gjør seg om teknologiparken på Eggemoen og myndighetenes utvidede mandat til å overvåke sine innbyggere. «Konsekvensene av dette for vår liberale rettsstat», sier Lund, «er det faktisk få som interesserer seg for. Ikke politikerne, ikke fagbevegelsen, ikke den toneangivende delen av mediene».

Overvåking som en neoliberal synspraksis er et kjernetema i Ways of Seeing. Det er tydelig at Pia Maria Roll og hennes kolleger har fingeren på pulsen her. For eksempel utkom Shoshana Zuboffs monumentale studie The Age of Surveillance Capitalism bare uker etter at stykket hadde premiere. Meanwhile, i Oslo, går man bananas over noen husfasader som er relativt ubetydelige.

Ketil Lund. Foto: Signe Dons

Jus og estetikk

Det synes nå klart at Ways of Seeing binder sammen to samfunnsområder, jus og estetikk, på en måte som antagelig mangler sidestykke i vår moderne retts- og kunsthistorie.

Uansett utfall av rettssaken må vi ikke glemme at det slående og uakseptable forsøket på å kneble den kunstneriske friheten som Ways of Seeing og Black Box ble utsatt for, vitner om en foruroligende usunnhet i den politiske kulturen. Det er også et paradoks at selvgode personer sanseløst forført av en ytringsfrihet som ikke rammer dem selv, kan la sosiale medier flomme over samtidig som de vil bringe et stykke eksperimentelt teater til taushet.

Begrepet «ytringsfrihet» er jo for lengst blitt adoptert av det alternative høyre, hvor det blir flittig brukt som universalkonklusjon på hvilket som helst tema. Det gamle demokratiet i Athen hadde ikke noe ord for fri tale. I stedet hadde de «isegoria» – lik tale, eller retten til å bli hørt i forsamlinger som diskuterte politiske spørsmål av allmenn interesse. Ways of Seeing kommuniserer minoritetsperspektiver og anskueliggjør dermed nettopp en form for isegoria. Synsmåtene som mobiliseres, er informert av erfaringene til dem som står utenfor majoritetssamfunnet.

På sett og vis er det også slik at det juridiske og det estetiske bytter plass i Ways of Seeing-saken. På teaterscenen doserer Ketil Lund om truslene mot den liberale rettsstaten. I Tinghuset gjennomgås i detalj alle bestanddelene av noe som kan minne ikke så rent lite om et teatralsk narrativ. Litt ironisk er det jo, at en person som er tiltalt for å kunne gå til slike drastiske skritt for å distansere sitt liv fra et teaterstykke, til slutt selv ender opp som en av karakterene i det.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Ketil Lund: – Black Box-etterspillet var surrealistisk teater

  2. Les også

    Forestillingene bør anmeldes i avisen, ikke til politiet

Les mer om

  1. Teater
  2. Kultur
  3. Kunst

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Den tidligere høyesterettsdommeren var med i «Ways of Seeing». Fortsatt er han sint for at maktpersoner ble ofre og skuespillerne skurker.

  2. KRONIKK

    Visste du hvem som viste vei i kampen mot nazifiseringen av Norge?

  3. KRONIKK

    Vi kan ikke overlate denne risikoen til våre barn og barnebarn. Forby atomvåpen nå.

  4. KRONIKK

    Når kan Forsvaret bistå politiet?

  5. KRONIKK

    Norge har tapt verdens største fredsinvestering

  6. KRONIKK

    Saken mot Laila Bertheussen viser til fulle hvor lite privatliv vi har i 2020