Nøktern debatt, takk!

Det er ikke bare jordens temperatur som øker faretruende. Også den siste tids debatter har varmet seg betraktelig opp.

Debattene har blitt urimelige og mørke. Skjellsordene sitter løst med personkarakteristikker. Folk som ikke kjenner til overdrivelsens kunst, slipper sjeldent til. Nå blir det i økende grad aksept for personangrep, sleivspark og retorikk som bærer i seg hersketeknikker.

Den fjerde statsmakt, media, må ta ansvaret for å kvalitetssikre rikskjendisene de klekker ut. Arfan Bhatti bestiller en forside i VG og får som ønsket. Det eneste som skal til, er å spøke på en privat telefonsamtale for å vekke terrormistanke. Telefonavlytterne som sitter og kjeder seg, slår alarm. Enorm medieoppmerksomhet har forvandlet Bhatti til en stjerne blant naive ungdommer. Kanskje vi ser Bhatti som tv-programvert eller fast spaltist i fremtiden.

Selvmord

Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales i pressen. Det har vært nedfelt i pressens Vær Varsom-plakat. Omtale av selvmord i mediene er i dag ennå strengt regulert. Årsaken er kunnskapen om smitteeffekten. De fleste mennesker som vurderer selvmord, er preget av ambivalens. Fremstillinger av selvmord i mediene er en faktor som kan påvirke sårbare mennesker i retning av aktive selvmordshandlinger. Det er dokumentert høyere selvmordsrater etter konkrete beskrivelser av selvmord.

Etter min mening burde mediene vise samme forsiktighet og varsomhet når de dyrker frem kjendiser som fremtrer som usunne forbilder for unge. Også her er det en viss smitteeffekt. Tiltakene bør, som ved selvmord, være å holde omtalen unna førstesiden, ikke gjengi fotografier og ikke omtale på en sensasjonspreget og romantiserende måte.

Sara Azmeh Rasmussen er en velartikulert Aftenpost-spaltist, men budskapet i artiklene hennes er helt bak mål. Hun er en selvutnevnt forkjemper for muslimske kvinner. Men de er oppegående nok til å tale sin egen sak, og ønsker ikke hennes hjelp. En fast spaltist bør skrive om ulike samfunnstemaer, og ikke bare lete etter grums om muslimer for å fremstå som kvinnefrelser. Slike stemmer bidrar til å piske opp en allerede ilter stemning mellom minoritetene og majoriteten.

Rusen av PR er sterkere enn flere narkotiske stoffer for en del folk. Avhold fra mediene gir dem abstinenser. I et land som Norge er det lett å bli kjendis hvis man gjør noe dumt.

Rikskjendis

Shabana Rehman ble rikskjendis over natten etter å ha malt seg, naken, med det norske flagget. Denne typen bakveier for å bli kjendis og videre fast skribent i en av landets største aviser er en uheldig og urovekkende trend. Da Sara Azmeh Rasmussen brente hijaben, fikk det mediene til å tenne på alle plugger. Saken ble dekket av TV-kanaler i beste sendetid og riksaviser.

Å vie oppmerksomhet til slik adferd oppmuntrer til dumdristighet. Mediene foreskriver gjerne etiske medisiner for andre, men nekter for å ta dem selv. Mediene bør demme opp for slike bisarre handlinger ved å frata dem næringen til motivasjonen, altså medieoppmerksomhet.

Forventninger

Det er et av grunnelementene i et liberalt og demokratisk samfunn å gi enhver stemme spalteplass. Aftenposten har vært enestående i å belyse en sak fra flere synspunkter ved å gi stemme til ymse skribenter og å ha gitt debatten et innovativt preg. Men avisens dyrking av radikale stemmer har også tilspisset debatten og presset sistnevnte til å radikalisere seg ytterligere for å etterkomme forventningene til leserne og leve opp til sitt rykte. Sluttresultatet blir et forvrengt, virkelighetsfjernt bilde, som hverken representerer skribenten eller vedkommendes bakgrunn. Dørene må åpnes for skribenter med konvensjonell oppførsel i større grad.

Ond spiral

Mediene elsker spydspisse, brennbare kommentarer. Moderate og representative stemmer blir for kjedelige. Utrop-redaktør Majoran Vivekananthan måtte spissformulere seg og bruke et ladet ord for å skape debatt. Ellers hadde han ikke sluppet til. Ekstreme vridninger med ord er en uheldig tendens som gjør det vanskeligere å finne løsninger. Det gjør det vanskelig å se budskapets kjerne og halve debatten går til å rydde opp i hva man egentlig mente. Vi må komme ut av denne onde spiralen av overdimensjon før det blir for sent. Mediene bør gi rom for moderat språkbruk og påstander som er realitetsforankret.

Betente temaer

Vi trenger bindestreksnordmenn som også diskuterer miljø, klima og finanskrisen. Samfunnets og medienes behov for talsmenn har redusert minoritetsstemmer til spørsmål som kun handler om religion og integrering. Integrering må ikke bare diskuteres, men også praktiseres. Nye nordmenn blir sjelden invitert til debatter som handler om storsamfunnet. Dessuten er det vanskeligere å få innlegg på trykk hvis de ikke berører betente temaer som religion eller kultur.

Fange oppmerksomhet

Behovet for å snakke i store bokstaver eller utføre dumheter for å fange medienes oppmerksomhet er en ukultur som bare mediene selv kan behandle ved å neglisjere i større grad. Denne bevisstgjøringen vil bære frukter på sikt. Nøkternhet og redelighet må komme tilbake på moten.

«All PR er god PR» er en uverdig trend og bør oppheves.